Bokelskere.no

Jeg har ikke noe imot øyesminke og leppestift. Men vi befinner oss faktisk på en planet i verdensrommet. Jeg synes det er vanvittig å tenke på. Det er sprøtt å tenke på at det eksisterer et verdensrom i det hele tatt. Men det finnes jenter som ikke er i stand til å se dette universet for bare øyesverte. Så finnes det kanskje gutter som ikke er i stand til å kaste et blikk over horisonten for bare fotballen heller. Det kan iallfall være et stykke å gå fra et lite sminkespeil til et skikkelig speilteleskop! Jeg tror det er det som kalles en “perspektivforskyvning”. Kanskje kan det kalles en “aha-opplevelse” også. Det er aldri for sent å få en aha-opplevelse. Men mange mennesker lever hele livet uten å innse at de svever i det tomme rom. Det er for mye som skrubber her nede. Det er nok å tenke på hvordan man tar seg ut.

Vi hører til på denne kloden. Jeg mener ikke å rokke ved det. Vi er en del av naturens liv på denne planeten. Her har vi lært av apekatter og krypdyr hvordan vi formerer oss, og jeg har ingen innvendinger mot det. I en annen natur ville alt sammen kanskje ha vært svært annerledes, men her er vi. Og jeg gjentar: Jeg benekter ikke det. Jeg mener bare at dette ikke behøver å forhindre oss fra å strekke oss etter å se litt lenger enn vår egen nesetipp.

Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal.

Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.

Alle skal vi glemmes og alle skal vi huskes, og barna våre og barna til naboene skal huske oss og navnene våre, men ikke alt vi gjorde, men litt av hvem vi var, og vi skal også glemmes for dem vi var, men navnene består, og vi finnes et sted der nede, fingeravtrykk på trærne.

Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.

Jeg har forsøkt å tenke på om alt går i sirkler eller om det heller er snakk om en linje som blir stadig svakere, jo lenger den forsvinner fra meg.

Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.

Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.

Det er tirsdag og lenge til helgen kommer, tirsdag, en dag i ukens ingenmannsland.

Det er ingen tid å miste. Hver dag har sin egen agenda. Man må holde hjulene i gang. Om jeg satte meg ned nå, om jeg sto stille, ville det kanskje påvirke klodens rotasjon?

Jeg har lyst til å forsvinne. Jeg skulle ønske at jeg kunne fly ut av rommet, åpne vinduet, kaste meg ut, få fart. Forsvinne. Jeg ønsker at jeg var et helt annet sted.

Hun er en av dem som alltid kommer tilbake, i triumf. Jeg er en av dem som alltid blir. Ikke fordi jeg er lat, eller tiltaksløs. Men fordi noen alltid må bli igjen. Ellers går det ikke opp.

Noen må alltid bli. Om alle dro, og ingen ble igjen, ville det ikke gått, tenker jeg.

Det foregår slik: Kaffe om morgenen, alltid svak, radioen, nyheter, det er det samme hver halvtime, i løpet av dagen vil du kunne gjengi de viktigste nyhetene ordrett, og for hver gang det opplyses om en trafikkulykke i nærheten, hver gang vi hører ambulansen rase forbi utenfor gjerdene, hver gang tenker vi at det også er en dag i morgen, at kloden dreier stille rundt, og at alt på den står stille.

Hundre og tolv millioner passasjerer fløy inn og ut av Heathrow, Gatwick, Stansted, Southampton, Edinburgh, Glasgow og Aberdeen i løpet av 1999. Det står i bladet. Sort på hvitt. Jeg vet ikke om det er mye eller lite. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Hva som forventes av meg. Slik sett er det meningsløs informasjon.

Jeg har tatt fri fra jobben. To uker. Jeg sa at jeg trengte det. Fortalte dem at det var absolutt nødvendig for meg å få ro og hvile. Jeg vet ikke fra hva. Jeg sa at jeg var i ferd med å få et nervøst sammenbrudd, det kunne komme når som helst, jeg sa at jeg følte meg frynsete, utslitt. Jeg vet ikke om jeg løy.

Jeg drømmer. En av disse drømmene som er så tåpelige at du ikke forteller om den til noen, som viser akkurat hvor mottagelig du er for alle inntrykk, hvor uregjerlig det hele er, og som du bruker dagen til å forstå, begripe, til du plutselig glemmer den, avspores.

Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp. Likevel er neglene mine nedbitte.