Bokelskere.no

Too late for hitler he said, but but not for us.

Han smilte ned mot den sunkne byen og visste plutselig at alt som var borte og glemt likevel fantes et sted; ingenting som var gjort ble visket ut.

"Jeg bor i vannskorpen." Han lot steinene hvile. "Jeg bor i vannskorpen og teller mennesker. De fleste er fargeløse som rastløse skygger. De jager fargene bort fra seg. De er blitt for mange. Det er to milliarder for mange mennesker i verden i dag. De kjeder seg, derfor ønsker de å ødelegge verden."

Denne skjønnheten måtte beundres. Var det derfor Mino samlet sommerfugler, spredte vingene deres ut i all sin prakt? Var det for å vise all ondskap, all meningsløs brutalitet som kom hans vei: Se dette, se dette uskyldige som bare er vakkert! Slik alt skal være: bare vakkert. Han visste ikke riktig hvorfor han samlet sommerfugler. Det hadde vært hans arbeid. Nå var det glede.

Notat: Det er flere sorte hull i fortauet. Folk ramler nedi, men det later til at ingen lar seg affisere, eller at det har blitt en vane. Frykten, en enorm styrke, som bygger seg opp fra et sted i underlivet, kommer ikke av redselen for selv å falle nedi, men for hva som vil hende den dagen hullene er fullstendig fulle av folk.

Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode.

Vi begravde den dagen etter, min far, min bror og jeg, jeg foreslo at vi ikke skulle grave den så veldig langt ned, i tilfelle den ble bedre, og ville opp igjen. Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.

Hun prater om tid, hun står i trappene på torget og snakker, roper, hun sier at det snart må ta en ende, i dag fant jeg en død fugl i hagen min, sier hun, den hadde fløyet på et vindu, det skjer hele tiden, vi bor i glasshus og fugler flyr på vinduene våre, og glasshusene vil snart knuses av trykket, ingenting kan ta av for det, og jeg forsøkte å sette disse bildene sammen da jeg til slutt brøt opp, bare dro, midt under appellen hennes, syklet hjem, jeg var redd, og utenfor rommet mitt, om kvelden, fant jeg, nesten selvfølgelig, en død fugl.

Den som hadde vært en katt, tenker du, med hele ansiktet dekket av pels, uforstyrret av alt omkring seg, egen og arrogant, uten anlegg for annet enn en evig gjentagelse av det samme, sove og våke, sove og våke, uten hensyn til noen eller noe. Og du tenker: Hvorfor er jeg Aksel og ikke Festus? Hva er egentlig grunnen til at det ble slik? Hvorfor er det ikke omvendt?

Den som hadde vært en astronaut, tenker du, pakket inn i en enorm klumpete drakt som skjuler alt, svevende i vektløs tilstand til et sted i det ytre rom, skutt ut som en prosjektil, på vei mot det ukjente, lenger og lenger vekk fra Jorden, alt forlatt som trekker deg ned, fri fra hele elendigheten, den som ville ha ligget igjen som en klump med dritt på en grønn klinkekule, en liten stein, en sandpartikkel, et støvkorn bare, til slutt mindre enn et støvkorn, til slutt ingenting.

Glemme alt, tenker du. Vende det ryggen, legge det bak seg, flykte vekk fra det, fyke avgårde hodestups. Hukommelsen er en lenke. Å huske er å lenke seg fast. Å glemme er å sette seg selv fri.

Javel, du er sjalu! Men hva annet går det an å være? Den som aldri har vært sjalu, har vel aldri elsket. Den som aldri har vært utsatt for sjalusiens galskap, har vel aldri vært elsket. Sjalusi er det samme som kjærlighet. Sjalusi er overdreven kjærlighet. Men hva er den kjærligheten verdt, som ikke er overdreven? Hva føler man, hvis man aldri føler sjalusi? Hvis man ikke er sjalu, hva i all verden er man da?

Og du skjønner at det du kjenner ved henne, det er bare en tynn, tynn drakt, trukket utenpå en deilig hemmelig struttende kropp som i virkeligheten aldri har tilhørt deg, som aldri kommer til å tilhøre deg, for alltid reservert enhver annen som måtte komme hennes vei. Du skulle ønske den virkelige verden ikke fantes.

Men sett at noen kommer inn nettopp nå, tenkte jeg, der jeg lå med foldede hender, og spilte sten død

Jeg hadde alltid trodd at galskap ville være en mørk, bitter følelse, men den er berusende og herlig, dersom du virkelig velter deg i den