Bokelskere.no

Man kan flykte på to måter med mat. Ved å ikke stappe maren i munnen og ved å gjøre det

Sorgen gjør en tjukk. Hvis ikke man er voksen. Da blir man tynn

Det fantes en sånn familiehemmelighet som hadde best av å ikke bli fortalt. Det var egentlig det eneste som kunne skade Ninnans eksistens. For den brøt opp overflaten som et sår og man fikk se rett inn i verk og skitt. Metoden hennes var å leve som om ingenting hadde skjedd.

Da Annika var ny i familien, var hun blitt skremt av ordleken. Det var før hun forsto fornektelse som taktikk mot livets smerte. At det var en måte å leve på.

Marianne ville bare dra derfra. Men det kunne ikke Marianne si til noen. For gutter var gutter og alle har liksom problemer med mennene sine. Problemene hennes ble dagligdagse, selv om de egentlig var akutte. Alle kjente seg liksom for mye og for raskt igjen når hun forsøkte å fortelle om at det var vanskelig i Kaj og Mariannes forhold. De svært få gangene Marianne hadde prøvd å fortelle noe til en bekjent, havnet de straks i at typen hadde glemt en bursdag, ikke byttet bleier like ofte, var dårlig til å vaske opp. Mmm, sa Marianne, men det var ikke dette Marianne mente da hun sa at det var vanskelig å være sammen. Det kunne vært det Marianne mente og det var også sånn det ble forstått, som: sukk, typen min også. Kanskje fordi Marianne ikke var kommet til punktet i fortellingen om at hun var redd for Kaj. Hun hadde heller ikke fortalt at Kaj sa hun ikke fikk klippe seg eller gå med bukser. At Kaj hadde slått henne

Men makten som hadde vært selve kjernen i Kajs konstitusjon hadde begynt å mutere til sitt motstykke. Det som skjer når den undertrykte får nok, skjedde også med Marianne. Den undertrykte gjør opprør. Det lykkes fordi man ikke har noe å tape. Det kan aldri bli verre enn man har hatt det som undertrykket

Sånn er det med undertrykkelse. Etter en stund når man har blitt pisset på og man til slutt ikke er verdt noe, kommer man på den vidunderlige tanken at man ikke har noe å tape, så man kan like gjerne tape. Man slutter å være redd, for man har ingenting å beskytte

Dagen etter lyngen og bilen leverte Marianne Annika I barnehagen som vanlig. Men i stedet for å dra til universitetet dro Marianne hjem og prøvde å ta livet sitt

For barn vil alltid være hos mammaen sin. Uansett hvem mammaen er. Eller hos pappaen sin. Uansett hvem pappaen er

. Marianne våget å si hva hun mente rett til Kaj. Marianne var ikke redd for å dø. Kaj ble redd for henne når hun ikke lenger var redd for ham

Marrianne skammet seg. Det var ikke det at hun skammer seg for å bli slått, men for at også hun ble slått. Det var så vanlig. Alle ble det. Marianne følte seg som en middelmådig treer. Hvorfor klarte hun ikke ha et forhold uten vold?

Han smilte til henne som om han virkelig elsket henne, full av varme, uten ironien som ellers var den tredje parten i forholdet deres

Kaj hadde altså et mørke. Beskrivelsen av mennesker med mørke er ofte den samme. Kanskje er det fordi mørket er det samme. Hvordan er det nå med svarte hull igjen? Materie suges inn i hullet og blir også der svarte hullet

Hva gjorde det at Marianne ikke hadde noen venner. Litt gjorde det. Men den typen følelser tilhørte de ordløse, uformulerte. Den typen følelser satt i halsen og i brystet, i mørket. Marianne lot dem bare være til de gikk over.

Gully elsket menn. Menn var det beste. De var vår verdens hele redning. Var det noe Gully elsket mer enn menn generelt, var det rike, velutdannede menn spesielt.

Dem kler du, sier jeg. Takk, sier hu og jeg tror det må være det første fine jeg noen gang har sagt til mora mi, jeg har for eksempel aldri sagt til henne at jeg er glad i henne, jeg er ikke så veldig glad i henne, hvis jeg noen gang skal si det til henne, trur jeg at det blir vanskelig

Jeg tar det for gitt at du har kildesortert, sier han. Jeg tør ikke engang å kikke, av frukt for å eksplodere. Det er aldri for seint å bli voldelig

Jeg tar meg sammen, sier at jeg faktisk kan trenge hjelp på flere områder, at jeg er interessert i en diagnose fordi jeg var en hjerne som ikke lar meg være i fred

Noe må skje, jeg må finne på noe annet, kanskje stikke bort til mora mi og røske mer opp i fortida vår, nei, ingen av oss orker det, vi orker knapt å se på hverandre, kan jeg tenke meg, men tanken på henne minner meg på at jeg kan kreve helsetjenester fra staten, og sjøl om det byr meg imot, er det i alle fall et tidsfordriv

Jeg tror ikke det går an å venne seg til å ha det jævlig, men det unormale kan bli normalt