Vigdis Hjorth
Men det betyr ikke at skriving er terapi, altså. Hadde den vært det ville forfatterne vært friske, og det er de jo ikke
Om du trur på det, blir det jo sant
Det er sånn det er, seier han. Men det er ikkje sånn det skal vere, seier eg
Og uansett kva eg gjer, om eg reiser til byen eller bygda er eg framleis meg, og eg føler meg einsam når eg er åleine. Som her, i Paris med millionar av menneske rundt meg, eller som fjortenåring i ei småbygd, men kanskje mest av alt var eg einsam i 90-senga hans på Torshov
Tore Renberg skriver fint som alltid, men jeg er nok dessverre litt enig i det mange kritikere har sagt om den siste delen av romanen. Etter en voldsomt spennende oppbygning, faller alt rett og slett litt sammen i løpet av de siste 70 sidene. For meg ble det for forutsigbart, jeg skjønte hva som kom til å skje veldig tidlig i romanen, og jeg ble litt skuffa, jeg må innrømme det. Jeg tror det først og fremst handler om måten det blir gjort på; dagboksnotatene mot slutten virker påtatte og passer ikke inn med den ellers gode stilen i romanen. Jeg tror romanen hadde vært tjent med mindre oppklaring og en mindre direkte avslutning. For hvis budskapet er at vi ikke kan se det som foregår inne i andre mennesker, føles det feil at vi får se nettopp det, at vi får innsyn i alt.
Du burde være begeistra, entusiastisk, full av appetitt. Men du var helt grå.
Vi hadde flytta inn, til hverandre. Vi hadde flytta ut, fra de andre
Vi satt helt tett inntil hverandre. Huden har også et språk
For Gud skal vite at det ikkje er lett å bu i lag med ei som meiner å ha fått tildelt livet i straff.
Hvis Arve hadde visst bittelitt mer om farmor, eller om gamle damer generelt, ville han visst at de gamle damene har orden i sysakene. Det er noe av poenget med å være en gammel dame. De har ikke mye. Men de har orden.
Vi så ikke ut da, som vi ser ut nå, smilte hun.-Men kanskje er vi de samme likevel
jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg,
de som kommer fra Angstland, og de som har
vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt
holder ut, virker som innaformenneske,
men som egentlig er et utaformenneske
og kanskje
gjemmer seg
litt bort
på fest
å, jeg er en sucker for sånne
Og nå var han død og kista hans senka i bakken bak den hvitmalte kirka på Mørk, og uansett hvor hardt han nekta, nekta han ikke hardt nok
For every inch of skin, there is memory. Devils are so made. Saints, too, if you believe in them. His humanity has been broken as an old walking stick that once held up a crippled man named Thomas. He realizes the stick and the man are one thing and he can fall. He has violated the laws beneath the laws of men and countries, something deeper, the earth and the sea, the explosions of trees. He has to care again. He has to be water again, rock, earth with its new spring wildflowers and its beautiful, complex mosses.
Now ocean and tears become one. It is the same element.
Remembering, in Spanish, means to pass something through the heart again, and now all the years are going through his heart again as he tries to turn away from the ocean. But he hears it and he knows it is out there. Some sleepless nights he goes out. But this night in his sleep he says, "Oh, look at all those beautiful life rafts."
I am earth, he thinks now. That's why I lived. I became the earth. This became his way of surviving.
All the stories live in our bodies, he thinks. Every last one.
When men decide in their secretly dark or hungry hearts to work their own will, there is little that can stop them. They have inner weather, sometimes unpredictable.
There were times when the light of the moon had gone out and she felt a great loneliness. It wasn't for herself. It was for what had happened to the grasses of their land, their waters, not just the massacre there, the slavery, but the killing of the ocean.