For det er av en eller annen grunn gjerne slik at vi lettere oppdager noe feilaktig hos andre enn oss selv. Derfor kan lærerne lettest rette på feil hos sine elever, hvis de selv gjentar disse feilene for å vise hvor ille de er.
Boka til Vigdis Ystad kjenner eg ikkje, men ho skriv sikkert godt og nyttig, mest som innføring, kanskje? Mannen hennes, Daniel Haakonsen, representerer nykritikken, mens Francis Bull står for det historisk-biografiske synet. Det er jo eit spørsmål om kva ein er ute etter. Otto Hageberg har redigert ei samling med ulike syn på det dramatiske diktet. Kanskje ville eg i denne samanhengen slå eit slag for Sverre Mørkhagens bidrag, som går inn på dei sagna som ligg til grunn for Ibsens Peer. Interessant lesing!
Sikkert. Men det finst fleire, m.a. desse.
Det er to former for spøk. Den ene er plump, frekk, nærgående og smakløs, den andre er fin, beleven, åndrik og elegant.
Men krig bør man bare innlate seg på når det er klart at man gjør det for å sikre freden.
VI.11.II Vondt i benet
Neste gamle kjenning er fru Khokhklakova, det er ho som har vondt i beinet, og dottera Lise, som har sendt bod etter Aljosja. Bladet Rykter (!) har ein artikkel om saka mot Mitja, og artikkelen er, så vidt eg kan skjønne, skriven av Rakitin, som da òg står bak nidvisa om frua. Ho fortel litt av kvart, også at Ivan har besøkt Lise. Ikkje rart da at Aljosja vil til Lise, som eg meiner ho har heitt heile tida, men som fyrst i neste kapittel blir omtala som Lisa. Om det eine namnet er kjælenamn for det andre, eller omvendt, veit eg ikkje.
VI.11.I Hos Grusjenka
Så arbeider forteljaren seg fram mot at han skal ta føre seg Ivan. Da treng han Aljosja, sjølvsat, og Grusjenka, ikkje noko(n) mindre. Og polakkane, som vi hugsar. Grusjenka meiner at det er «denne tjeneren» som må vere drapsmannen. Katerina Ivanovna blir òg brakt på bane, og dermed er trådane i gang med å bli nøsta opp til vi kan møte Ivan; han har alt besøkt Mitja, får vi vite.
Ånda er villig, men kjøtet er veikt.
[Mark 14,38]
VI.10.VII Iljusja
Eit stutt kapittel avsluttar den tiande boka. Det dreier seg om sjukdommen til Iljusja og den noko merkelege dokteren, som blir provosert av Kolja, og Kolja vil berre lystre Aljosja. Også Kolja blir rørt av orda til Iljusja på dødsleiet. Aljosja kan oppklare uttrykket «Glemmer jeg dig, Jerusalem», og eg kan tilføye at uttrykket stammar frå salme 137:
Gløymer eg deg, Jerusalem,
så lat mi høgre hand bli gløymd!
Store norske leksikon har ein artikkel om Jerusalem i jødedommen her.
Ta dette begeret frå meg!
[Mark 14,36]
VI.10.VI Tidlig moden
Diskusjonen om Guds eksistens dukkar nå opp att - dersom Gud ikkje var til, seier den veslevaksne Kolja, «så måtte man oppfinne Ham». Interessant at Kolja og Aljosja kjem inn på Voltaires Candide! Og kolja erklærer seg som sosialist, og meiner at Kristus ville ha vore revolusjonær om han hadde levd på 1800-talet. Denne meiningsutvekslinga gjer at dei kjem inn på Rakitin - og seinare Pusjkin. Så kjem dokteren.
Litt spennande å sjå kor ulikt inntrykk me har av boka. For meg blei dette ei fin og var forteljing om to einsame sjeler som finn kvarandre, på tross av stor alderforskjell.
Denne utsegna er bakgrunnen for tittelen på ein roman av Jens Bjørneboe.
No i natt, før hanen gjel to gonger, skal du fornekta meg tre gonger.
[Mark 14,30]
Eg har lagt inn ein del sitat frå originalutgåva her. Tenk at heile romanen, på rundt 490 sider, leier fram til dette:
—¿Y hasta cuándo cree usted que podemos seguir en este ir y venir del carajo? —le preguntó.
Florentino Ariza tenía la respuesta preparada desde hacía cincuenta y tres años, siete meses y once días con sus noches.
—Toda la vida —dijo.
Så sterk var kjærleiken i koleraens tid.