Þá fékk Gunnar sár tvau; ok sǫgðu það allir menn, að hann brygði sér hvárki við sár né við bana.
Hann mælti til Hallgerðar: «Fá mér leppa tvá ór hári þínu og snúit þit móðir mín saman til bogastrengs mér.»
«Liggr þér nokkut við?» segir hon.
«Líf mitt liggr við,» segir hann, «því at þeir munu mik aldrei fá sótt, meðan ek kem boganum við.»
«Þá skal ek nú,» segir hon, «muna þér kinnhestinn, og hirði ek aldrei hvárt þú verr þik lengr eða skemr.»
«Hefir hverr til síns ágætis nǫkkut,» segir Gunnar, «og skal þik þessa eigi lengi biðja.»
Då fekk Gunnar to sår sjølv, men alle sa at han korkje brydde seg om sår eller om bane.
Han sa til Hallgerd: 'Gi meg to lokkar av håret ditt, så tvinnar du og mor mi det saman til ein bogestreng.'
'Er det mykje om å gjera for deg?' spurde ho.
'Det er livet om å gjere for meg', sa han, 'for dei får aldri has på meg så lenge eg kjem til med bogen.'
'Då skal eg no', sa ho, 'minna deg på øyrefiken du gav meg, og det er det same for meg om du ver deg kort eller lenge.'
'Kva har sitt vis å bli namngjeten på', sa Gunnar, 'og du skal ikkje bli beden lenge om dette.'
'Hvárt er Gunnarr heima?' 'Vitit þér þat; en hitt vissa ek, at atgeirr hans var heima,' segir austmaðrinn. Fell han þá niðr dauðr.
«Nordmannen Torgrim gjekk opp på skålen. Gunnar såg at ein raud kjortel kom framom gluggen og la til han midt på med atgeiren. Føtene forsvann unna Torgrim, han miste skjoldet og stupte ned av skråtaket. Han gjekk deretter bort til Gissur og dei der dei sat på vollen.
Gissur såg på han og sa: 'Var Gunnar heime?'
'Det kan de sjølve finna ut, men dét veit eg at atgeiren hans var heime', sa nordmannen.
Han fall så død om.
Lo sfruttamento dell'uomo sull'uomo e la logica del massimo profitto, che prima erano ritenuti un abonimio, erano tornati a ess ere ovunque i cardini della democrazia.
Enda finare i original!
Han kom då til å sjå oppover lia og garden Lidarende. Då sa han: 'fager er lia, aldri har eg sett henne så fager, bleike åkrar og slegne tun; eg vil ri heim att og ingenstads fara.'
«Fǫgr er hlíðin, sva at mér hefir hon aldri jafnfǫgr sýnzt – bleikir akrar, en slegin tún – ok mun ek ríða aptr ok fara hvergi.»