Bokelskere.no

Vold mot kvinner blir også kritisert i nordisk krim, Dette synes jeg faktisk er interessant, spesielt sett i lys av de mange medieoppslagene som viser at dette er et reelt problem i samfunnet.

Tror du har rett i mye av dette, selv om jeg ikke synes det henger på greip. Om man skal lese en bok i året så burde man jo hvertfall ønske at man får noe ut av den. Det er jo fullt mulig å få en spennende og underholdende krim som også tar opp viktige temaer, uten at man mister lesegleden eller lettheten. Problemet er kanskje at det krever litt å finne den, når Nesbø står fremst i hylla er det veldig lett å ta den. Nå høres det ut som jeg er anti-Nesbø og det stemmer ikke. Jeg nevner han fordi jeg ikke vet om så mange andre som har denne brutaliteten. Han begynte heller ikke med bestialske drap, de første Hole-bøkene er egentlig ganske kjedelige. Kanskje det er mange Harry Hole-fans der ute som ble hektet og "lurt" med på en voldelig reise.

Vi har mange krimforfattere som ikke spiller på det groteske, men det ser ut som det er flere enn oss nordboere som liker det brutale. Forleggeren må vel selv ta ansvar for at han ikke oversetter de gode og mindre brutale krimbøkene fra Skandinavia, for det er ingen tvil om at vi har mange av de. Kanskje tilfellet er at det britiske folket ikke er så interessert i det bluferdige som han gir inntrykk av. Personlig synes jeg Jo Nesbø skriver bra, men ikke bedre enn mange andre krimforfattere.

Det skal nok mer til å sjokkere nå enn det skulle for 20 år siden, jeg er enig i at det kan være en grunn til økende brutalitet generelt.

Dette er noe forskere har forsket på i mange tiår uten å egentlig finne X-faktoren. Arv (gener) og miljø (bl.a. misbruk og voldelighet i oppveksten), hjerneskader og rus er noe av det som spiller inn. Personlig tror jeg de fleste av oss kan "snappe" om vi befinner oss i en situasjon der vi blir presset. Her snakker jeg selvfølgelig om ekstreme situasjoner, ikke en stresset hverdag. Om du snakker om massemordere eller såkalt "spree-killings" så tror jeg dette er mye mer komplisert enn påvirkning fra voldelige filmer, bøker eller spill.

[Swane får med seg sin kollega fra Rikskrim Robert Svendsen, og sammen med et knippe etterforskere fra det lokale politikammeret i Hjørring står de ansvarlig for å oppklare drapene. Historien er tredelt, etterforskerne og "Slakteren" i nåtid, og en tråd fra Bosnia i 1999. Det er ikke vanskelig å plassere gjerningsmannen, så spenningen her ligger ikke i hvem denne er, ei heller hans motivasjon for ugjerningen, for det går klart frem tidlig i boken.

Heldigvis er handlingen fri for "tilfeldigheter" så når klisjèene kommer tett som haggel, greier jeg å la vær å bry meg om dem. Boken er medrivende mer enn spennende, og de personlige historiene til karakterene får en passe neddempet oppmerksomhet.
Drapsetterforsker Kristian Swane er original på den måte at han er helt perfekt. Han har et godt forhold til eksen, og til sin sønn Jens, som ikke beskylder ham for å ha vært for lite tilstede i barndommen. Han er heftig forelsket i sin kjæreste Ina, som er usedvanlig vakker, klok og tålmodig med at han stadig vekk må reise på jobb. Hun er til alt overmål utdannet psykolog og profiler, og blir selvfølgelig involvert i saken, når de står fast. Etter å ha blitt muntlig informert av Swane resonnerer hun seg frem til helt korrekt personlighet og bakgrunn på morderen vår.

Jeg synes beskrivelsen av borgerskapet, som morderen går løs på, er litt platt. Spesielt når han beskriver tomheten i livet til et middelaldrende par som ikke har barn, er ikke det litt søkt? Denne nedlatende holdningen dukker igjen opp i epilogen, og jeg grøsser.
I denne, som i mange andre kriminalromaner valser helten vår rett inn i løvens hule, ubevæpnet og uten backup. Det fremstilles som et "uhell" og han er sint på seg selv etterpå, men dette er med i så mange bøker at han godt kunne valgt en annen vri. Dette er første av flere ganger hvor han, og kollegene hans gjør ting helt på egen hånd.
(Sånt gjør man ikke, har de ikke lest noe krim spør jeg meg selv?)

En ting i boken får meg til å tenke på CLUE serien til Jørn Lier Horst, for han har med jevne mellomrom noen halvsider om forskjellige filosofer, Nietzsche, Kierkegaard, Wittgenstein og noen til. Hos Horst passer det godt inn med en filosof i hver bok, men her blir dette "fyllmasse" som er ganske ute av kontekst.

Håpefulle hjerte er lettlest med god driv, på ingen måte kjedelig, men heller ikke spennende. Selv helt på slutten når presset øker, vet vi jo at hjelpen er på vei, så jeg får ikke hjertebank.
De mange klisjèene trekker litt ned for min del, og jeg er ikke enig med Jydske Vestkysten som påstår at den er "intens og spennende." Da er jeg mer enig med Nordjyske Stiftstidende sin uttalelse: "Plottet er realistisk og holder til siste slutt, uten løse tråder og med små nervepirrende spor underveis."]1

Eg er einig med deg - og kom på noko i kap. XXXII: Nå er jo «a man of property» eit svært vanleg uttrykk på engelsk som ikkje er skapt av George Eliot, men måten Eliot broker det på i Middlemarch, kan gi assosiasjonar til Soames i John Galswortys The Forsyte Saga, som nettopp ser seg sjølv som «a man of property». «Even the invisible powers, he [i.e. Solomon] thought, were likely to be soothed by a bland parenthesis here and there – coming from a man of property, who migt have been as impious as others.» skriv Eliot (s. 307 i utgåva mi).

Takk. Ja, dette med begin og commence må vi nok seie at omsettaren hadde klart fint!

14 år gamle Ben Rifken blir funnet brutalt myrdet i en park i Newton, Massaschusetts. Visestatsadvokat Andy Barber er overbevist om at en lokal barnemishandler er den skyldige – men etterhvert kommer det frem urovekkende opplysninger og avsløringer som gjør at Andys egen sønn, Jacob blir den hovedmistenkte.
Vi følger familien Barber gjennom deres største drama, deres livs mareritt, hvor deres 14 år gamle sønn står tiltalt for drap. Jacob sier han er uskyldig – og Andy tror ham – han må jo stole på sin egen sønn? Men hvor godt kjenner man egentlig sitt eget barn, og hvor langt er man villig til å gå for å redde det?

For en bok! Vi har ikke kommet lenger enn til mars, og jeg er ganske sikker på at jeg har lest årets beste bok! Jeg var rett og slett ikke i stand til å legge den fra meg!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for å få fram hvordan jeg hadde det mens jeg leste boken. Den spilte på hele mitt følelsesregister og fikk virkelig i gang tankevirksomheten. Jeg endret stadig mening om alle personene som var involvert – hadde sympati for dem, for så å bli irritert, sint, lei meg osv. Den var så intensiv hele veien, og den peker på noe veldig sårt hos oss foreldre – hvor godt kjenner vi egentlig våre barn? Den gjorde vondt, og den viste ekte familiekjærlighet. Jeg håpet at det var slik, og så håpet jeg at det var på en annen måte. Og slutten slo ned som en fullstendig overraskelse, og etterlot meg i tårer.

En bok som river så i sjela, som vekker så mange forskjellige føleleser og som er så intensiv gjør noe med meg som leser. Det er langt mellom denne typen bøker, og desto mer herlig når de dukker opp.

Jeg var rett og slett lei meg da den var slutt, fordi den hadde blitt en del av meg og jeg ville ikke forlate denne boblen som jeg hadde vært i mens jeg leste.
Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest noensinne!

Det kunne ha vore interessant å få vite kva dette er sett om med i den norske utgåva. Uttrykket står i kap. XXXII, på s. 312 i utgåva mi.

OK, du går så langt tilbake. Ja, da er det selvfølgelig en annen sak. Om du går 50 år tilbake så stemmer det kanskje at drapstallet generelt har økt, men går du bare 30 år tilbake så har det faktisk vært en nedgang.

Som man ser av figur 5.1, ser det ut som det har vært en nedgang i antall drap i Norge de siste 30 årene. Det er imidlertid verdt å merke seg at drapsraten var tilsvarende lav fra slutten av 1950-tallet og frem til begynnelsen av 1970-tallet, hvor drapsratene sjelden var over 0,6 per 100 000 innbyggere.

Hentet fra regjeringen.no, der finner du også figuren det er snakk om.

True Crime leser jeg også en del av, i tillegg til noe krim. John Grisham er en forfatter som tar opp viktige temaer, han har også skrevet noen bøker basert på virkelige hendelser. Tendensen til at mennesker tiltrekkes av vold og grusomheter er nok ikke ny, det er bare å se på Edgar Allen Poe eller Frankenstein. Dette er noe som har fascinert mennesker i alle år. At akkurat disse voldelige og og groteske bøkene blir "hypet" mer enn andre har du nok rett i, noe jeg synes er synd. Årsaken er like mystisk for meg som den er for deg. Jeg har ikke noe imot å lese Nesbø, men der har vel også utviklingen vært at bøkene blir mer og mer blodige. De siste bøkene har jeg ikke lest så det er bare å arrestere meg om noen mener jeg tar feil.

I London Particular, nyheitsbrev frå The Dickens Fellowship, les eg dette:

Dickens The Comforter – Gillian Reynolds, radio critic for the Daily Telegraph, recently praised a programme in the “The Book That Changed Me” series, which featured former Labour Home Secretary, Alan Johnson, talking about David Copperfield. Johnson lived with his mother and elder sister in a Paddington slum, his father having run off years earlier. When he was 13 his mother died suddenly in hospital. He’d been sent to stay with the Coxes, family friends. The day his mother died, Mr Cox unlocked the book cabinet and allowed him to choose a book. He chose DC and the novel became his constant companion for a year. Tears fell for nurse Peggotty, he said, that didn’t for his mother. When re-housed with his sister in a council flat in Battersea, far from home, DC saw him through.

Det vil jeg og tro, men siden han snakker om fremtiden så hadde det vært interessant å vite om det er noe han har sett tendenser til allerede eller om han bare stikker fingeren i lufta. Som du sier så er det vanskelig å sammenligne, men sett internasjonalt er det ingen tvil om at Norge fortsatt er et relativt trygt land med få drap også når man ser det i forhold til folketall. Jeg er usikker på hvilken vekst i drapstall du snakker om, er det økningen fra 2012 til 2013? I tilfellet så er det vel ikke mulig å dra noen konklusjon basert på kun et år.

Selvfølgelig skal den ikke begrenses til å skildre det verste, men jeg mener det er viktig at det ikke skys unna heller. Mitt inntrykk er også at det er et fåtall forfattere som har veldig voldelige beskrivelser, men at det kanskje er de som får størst oppmerksomhet. Vi har da mye annet å by i tillegg til Nesbø. Hva med tidligere nevnte Fossum som ofte fokuserer på det psykologiske, eller Faldbakken som fokuserer på etterforskningen, vi har også Kristensen som skriver om Svaldbard. Kanskje det ikke står så dårlig til med nordisk krim som man skal ha det til?

[Jeg anser meg selv for å være en ganske kritisk leser. Når det er noe som skurrer, henger jeg meg opp i det og må ta meg kraftig sammen, for å ikke bli vippet av pinnen.
Da jeg leste Til vi ses igjen, slappet jeg fort av, holdt meg godt fast i bokpermene og nøt opplevelsen til siste side.
Måten boken var bygget opp på, de stadige cliffhangerne og vekslingen mellom Alec og Emmas handling gjorde dette til en historie som tok meg med storm. Vi er i Malaya, landområdet som i 1963 fikk navnet Malaysia. Tilstandene i og historien til dette landet har vært ganske så ukjent for meg, men etter å ha lest denne boken har jeg i alle fall dannet meg et bilde av hvordan det var på 50-tallet. Håper inderlig at innbyggerne i dette landet lever under roligere forhold nå, for under den britiske administrasjonen på denne tiden hersket det en unntakstilstand som føltes som krig, ikke med britene men med med grupperinger innad i landet.

Dinah Jefferies gir oss en frodig bilde av landet som er preget av krig og terror, jungel, ildfluer, skrikende apekatter og beteltyggende innfødte. Med dette som bakteppe får vi servert en familietragedie som har alt som skal til for å øke spenningsnivået til uante høyder. Historien fortalt med noen få setninger uten å røpe noe, høres nesten banal og klisjèaktig ut:
Lydia kommer hjem fra en reise og finner huset tomt. Mannen Alec og døtrene Emma og Fleur er borte. Etter å ha forhørt seg, får hun tips om at de har reist nordover, og hun gir seg i vei for å nå igjen familien sin.

Romanen er todelt hele veien og vi følger også familien som har reist til England, for å oppsøke farens foreldre der. Her er utrolig mye action i denne boken og mye handling. Fallgruvene er mange, og for meg som har kritiske antenner for "tilfeldigheter" bare venter på at hun skal "drite på draget" som vi sier i Bergen. Det gjør hun faktisk ikke, og jeg er imponert over hvordan hun greier å lande alle de ballene hun kaster opp - hun balanserer på stram line mens hun sjonglerer - og greier det med glans! Det eneste som ikke er bra med denne boken er det litt "fjollete" coveret, det gir ikke boken den cred den fortjener.]1

jeg leste til side 60 men det ble rett og slett for mye hverdag for meg. For mye mas om umulige unger, og stress med henting og bringing i barnehage.

Etter å ha lest ferdig boken sitter jeg her og føler meg litt lurt. I første del får vi svulstige og store beskrivelser av natur og virke, i andre del får vi en helt annen stemning og et helt annet språk. Det skapes en forventning både i språk og handling som ikke innfris i del 2. Det er som to forskjellige bøker, ikke bare to forskjellige deler. Jeg kan godt like begge delene, men ikke sammen.

Jeg er heller ikke noen stor fan av bøker som ikke står seg alene. For min del er dette mer en forhistorie enn en del av en større historie. Dette er en trilogi, men sånn det er lagt opp får jeg sterke assosiasjoner til seriebøker. Det får fram trassungen i meg, det og at jeg ikke ble grepet nok av andre del fører til at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å lese resten av boken/trilogien.