Bokelskere.no

Da vil jeg si, på vegne av flere vil jeg tro, at jeg har satt veldig pris på dine flotte rim. Synd at du slutter med de, men jeg har forståelse for at det holder nå etter ett år. Håper du stikker innom her og bidrar allikevel, enten det er på rim eller ikke :-)

Her var det faktisk fjortissfest igår, eller ikke akkurat her, men i nabolaget. Det kunne kanskje vært irriterende, men det hørtes ut som de hadde det så gøy at jeg måtte mimre litt selv. Det er noen år siden for min del, men det bringer tilbake minner.

Ja, ikke sant. Og det viktigste er kanskje å legge merke til de små tingene. Etter å ha vært innestengt i 3. etasje i Oslo over flere år må jeg si at naturen som er rundt meg nå gjør sjelen godt. Man merker hvor mye man faktisk har savnet det når man endelig har det igjen. Jeg må nok bare innrømme at jeg ikke er noen byjente :-)

Laget: På meg gjer "Laget" så sterkt inntrykk: Alt ho ser, Veslemøy, og slik rytmen bygger opp under dansemotivet! I utgåva som eg les, har ingen annan enn Olav Mosebekk illustrert mange av dikta - også dette, om kva Veslemøy "ser". Og så brått det sluttar; også her bygger rytme og rim opp under handlinga:

"Å Jesus!" - Ho bed
um frelse og fred
og sig i uvit av benken ned.

Ja, einig. Og sjå på enda eit nytt rimmønster:

a b c bd

e f g fd

Takk skal du ha! Ja, nå er òg Arvid G. Hansen digitalisert. I mi tid som student fekk eg ikkje tak i boka på antikvariat i nærmiljøet, så eg hugsar at eg stod langs ein hylleveg på biblioteket i Trondheim og las ho; eg "fotograferte" kvar side med minnet, hugsar eg - og så var ein del av eksamensoppgåva i nordisk arbeidardikting å vurdere nettopp Arbeideren i norsk diktning ut frå ei problemstilling eg ikkje lenger hugsar. Da var det berre å "framkalle" dei sidene eg hadde "fotografert", så eg "las" boka for mitt indre blikk ved eksamensbordet og siterte flittig. Det gjekk svært så bra, det. I dag er det lite arbeid blant unge menneske med å trene seg i slike hugseteknikkar.

Og Zola? Ja, visst er her bitande kritikk, men det Hansen ikkje ser, er at Zolas framstilling av det borgarlege samfunnet botnar i ein naturalistisk tendens og derfor er utan håp.

Denne må du lese, utrolig morsom bok om Bukkene Bruse - en oppfølger til Bukkene Bruse i badeland

http://tinesundal.blogspot.no/2014/05/du-elsket-alltid-havet-av-lucy-clarke.html

Tidligere idag satt jeg ute å leste i Haugtussa, det er da vanskelig å ikke ta en ekstra god titt på omgivelsene. Plenen og buskene er fantastisk grønne, syrinene blomstrer og rhododendronen kommer like etter. Mellom plenen og den grønne åkeren er det fullt av hundekjeks, engsoleie og en og annen forglemmegei. Om du ser litt lengre kan du til og med skimte en liten flokk med kuer om de er ute. Det er idyll.
Så utrolig heldig jeg føler meg akkurat nå!

I sterk kontrast til de vakre omgivelsene leser jeg The Stranger Beside Me av Anne Rule. Boken er veldig bra, interessant og lærerik, men den er nok ikke for de sarte sjeler.

Siden jeg er en ganske så ny hockeyfan var det stor jubel da Rangers vant sin Conference finale. I ukene framover er det hockey for alle penga, jeg gleder meg til å følge Zuccarello i Stanley Cup finalen. Men nå er det ut i sola!

God helg!

Du tek opp eit viktig spørsmål her - som det er vanskeleg å finne svar på som alle kan einast om. Er "arbeidarlitteratur" litteratur skriven av arbeidarar, om arbeidarar eller for arbeidarar - og kva slags kombinasjonar her kan vi "godkjenne"? Lyt diktinga ha sosialistisk tendens og peike ut over det borgarlege samfunnet (da fell i så fall Venstremannen Oskar Braaten utanfor)? Sjølv vik eg unna litt for faste definisjonar, men Hans Scerfigs Frydenholm, som du nemner, ville eg ikkje inkludere - enda dette, etter mitt syn, da, saman med VesaasFuglane og Borgens Lillelord*, er ein av dei aller beste romanane som er skrivne i Norden etter andre verdskrigen og meir enn nokon annan avslører kva potensial som borgaskapet har til å gripe til fascismen for å trygge interessene sine.

Eg drøfter (eller her bør eg vel helst bruke preteriyum: drøfte) spørsmålet litt i ein artikkel i Petter Larsen Arbeideren og diktningen. Elles er jo Arvid G. Hansens Arbeideren i norsk diktning ein klassikar når det gjeld dikting som handlar om arbeidarar.

Same kva definisjon ein legg til grunn, liker eg best, når det gjeld romanar, Kristofer Uppdals bøker. Romanserien hans, "Dansen gjennom skuggeheimen" tok eg som fordjuping til mellomfag i nordisk, og som ein emnekrets til hovudfag tok eg "Nordisk arbeidardikting", Men dette er lenge sidan, og pensumlista finn eg neppe att.

Eg ser du har fått mange svar med gode framlegg, særleg om svensk litteratur, som eg steller meg bak, men altså også om bøker som eg sjølv ikkje ville kalle "arbeidarlitteratur". Men diskusjonen er interessant!

Piper skildrer innsiden av et amerikansk fengsel på en vakker måte, og det skulle man ikke tro var mulig. De ytre omstendighetene er overhodet ikke vakre, og jeg overraskes litt over at det fremdeles er så ille i amerikanske fengsler. Men det Kerman legger vekt på, er kvinnene: solidariteten, vennskapene og fiendeskapet. Hvordan de står sammen for å komme seg gjennom sine dommer. Og hvor sterke vennskap som kan utvikle seg under slike unaturlige omgivelser.

En fin historie om en kvinne som soner dommen sin, og kommer ut igjen i samfunnet til jobb, familie og kjæreste. Men hva med alle de andre kvinnene? De som ikke har noe liv og nettverk på utsiden – det er disse kvinnene som sitter igjen i hodet etter at siste side er lest.

Boka ble overraskende spennende for min del. Jeg leste på baksiden om «paranormale omstendigheter», og der faller jeg som regel ut hver eneste gang – fordi jeg rett og slett ikke tror på dette såkalt paranormale. Men denne boken var så velskrevet, og med et hendelsesforløp som hele tiden holdt seg til en så stor flik av normalen at jeg ble hektet på å finne ut hva som var sannheten om Amy.

Morens veksling mellom håp og vantro, og hennes desperate ønske om at dette virkelig skal være Amy, gjorde det nesten umulig for meg å legge fra meg boken – og det ble et par temmelig sene kvelder.

Så dette ble en riktig positiv leseopplevelse for min del, og siden dette er debutromanen til denne forfatteren håper jeg at vi kommer til å se flere spennende historier fra ham i framtiden.

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

"Det syng": For ein variasjon i både form og innhald i denne syklusen! "Det syng" har tre avdelingarm der dei to fyrste har strofer med to verselinjer, som, bortsett frå i eitt tilfelle, er skilde med punktum. Tung, konsis og fast kostatering av ein situasjon - landskapet ute og Veslemøy inne, alt med mannlege utgangar. Så kjem strofene med det kjente "Å hildrande du!", og med veksling mellom mannleg og kvinneleg utgang: "Å veit du den draum og veit du den somg, / so vil du tonane gøyma; / og gilja det for deg so mang ein gong, / rett aldri so kan du det gløyma." Og rima berre trillar fram: ababccc! At det går an!

"Sporven": Så fint - å lese ein klassikar på ny, etter synging på barneskolen og seinare, med eigne ungar, og sjå korleis diktet fungerer på ulike plan. Fyrst og fremst bli gripen av ordkunsten, bruken av ein- og tostavingsord; typisk nok har berre hovudpersonen ("Små-sporven"), "Monsemann" og "Veslemøy" tre stavingar. Så fortetta alt blir med ord på få stavingar, så mykje Garborg får sagt med alle desse orda som følgjer på ein annan nettopp slik som sporven bruker nebbet når han "tippar konn og ribbar strå". Få stader i norsk lyrikk trillar orda så lett som her. Så er det da òg det lystige livet utan ansvar og konsekvensanalyse Garborg skildrar i "Småsporven" (slik Øverland tek opp tråden seinare i "Spurven". Form og innhald bygger opp under einannan, i ein sterk komtrast til dei tung tankane som Veslemøy strir med.

I Klassekampen 16. mai hadde Mari Skurdal eit interessant innlegg ("Arven fra Eidsvoll") om Camilla Collett, George Eliot og romanfigurane deira, der ho m.a. seier at Dorothea kan minne om den unge Camilla Wergeland.

Eit lite utdrag:

Collett og Eliot var da også omtrent jevngamle, og skildrer begge begrensningene som tilfaller en ung kvinne med fornuft, vidd og et genuint ønske om å forstå sammenhengene hun er satt inn i. Beskrivelsene av hvordan den unge Dorothea legger beslag på gjester som kan noe om felt hun er opptatt av, minner meg om beskrivelsene av Collett som en som var litt for glad i fest og moro. [...] Både Camilla Collett, George Eliot og deres romankarakterer var i ytterste konsekvens politiske mennesker. De opplever en dragning mot å forbedre verden omkring seg - Dorothea begynner jo til og med å tegne arbeiderboliger! De forsøker å virkeliggjøre sine idealer, men også sitt eget potensial. De har tankekraft og engasjement. Og den iveren Dorothea legger i sine religiøse studier, ville ikke den gitt seg uttrykk i filosofi eller ideologi i en annen tid?