Vi krysser fingrene og håper de spiller bra og har flaksen på sin side nå som de er tilbake i NY. :-)
München, den 18. August 1890.
Kære herr Brækstad,
Da en mig vedkommende korrespondence fra Berlin, optagen i Daily Cronicle for 13. August, på flere punkter forekommer mig egnet til at blive mistydet, hvilket også allerede er sket i nordiske blade, ønsker jeg ligeover for Dem og andre britiske venner at korrigere enkelte af de mig tillagte udtalelser. Det forekommer mig nemlig at mine ytringer ikke overalt i korrespondencen er gengivne med fuld tydelighed eller udførlighed.
Jeg har således ikke sagt at jeg aldrig har studeret det socialdemokratiske spørsmål. Dette spørsmål har jeg tvert imod, efter evne og lejlighed, og med levende interesse, søgt at sætte mig ind i. Men jeg har sagt at jeg aldrig har fundet tid til at studere den store omfattende literatur, der behandler de forskellige socialistiske systemer.
Når korrespondenten gengiver min ytring: at jeg ikke hørte til det socialdemokratiske parti, skulde jeg have ønsket at han ikke havde udeladt, hvad jeg udtrykkelig tilføjede, nemlig at jeg aldrig havde tilhørt og rimeligvis aldrig vilde komme til at tilhøre nogetsomhelst parti.
Det er nemlig blevet mig til en naturnødvendighed at operere ganske på egen hånd.
Korrespondentens ord om at jeg forundrede mig over at sé mit navn brugt som middel til udbredelse af socialdemokratiske læresætninger turde være særlig vildledende.
I virkeligheden udtalte jeg kun min forundring over at jeg, der havde sat mig til hovedsagelig opgave at skildre menneskekarakterer og menneskeskæbner, på visse punkter, – uden bevidst og direkte at have tilsigtet det; – var kommen til samme resultat som de socialdemokratiske moralfilosofer gennem videnskabelig forskning.
Denne min forundring – og jeg kan her tilføje: tilfredsstillelse – udtalte jeg foranlediget af korrespondentens beretning om et eller flere i London holdte foredrag, der efter hans opgivende væsentlig havde handlet om «Et dukkehjem».
Foranstående er i korthed hvad jeg gerne vilde have klargjort for britiske venner og meningsbeslægtede. Jeg beder Dem derfor om godhedsfuldt at ville gøre den brug af mit brev, som De måtte finde tjenligst til øjemedets opnåelse.
Deres hengivne og forbundne
Henrik Ibsen.
Den bevægelse, som 'Gengangere' har fremkaldt i Paris, var for mig særdeles tilfredsstillende,
Min tid er kostbar og knap.
München, 31.3.1890.
Henrik Ibsen.
Til tross for hva media rapporterer, vet vi lite om hva som driver unge mennesker til å utføre forferdelige handlinger i forbindelse med skolemassakrer. Mobbing og utestenging har blitt presentert som årsaker, men Peter Langman går i denne boken dypere inn i de psykologiske årsakssammenhengene som gjør at noen unge mennesker blir massemordere.
Ved å se nærmere på 10 skoleskyttere, blant dem Eric Harris og Dylan Klebold (Columbine) og Seung Hui Cho (Virginia Tech) forsøker han å gi svar på hva som utløste handlingene, og hva vi må se etter hos andre i et forsøk på å forhindre slike tragedier i framtiden.
Boken er på engelsk, men likevel skrevet på en så enkel og «folkelig» måte at det er lett å sette seg inn i stoffet. Man må kanskje, som meg, være i overkant interessert i slike ting for å finne den interessant – men det gjorde altså jeg… Dessuten er det interessant å lese om årsakssammenhenger sett i lys av 22. juli… Jeg har «ABB» notert flere steder i boken, siden jeg fant mange likhetstrekk.
En ganske forutsigbar fortelling om kjærlighet, men pakket inn i faktiske historiske hendelser ble det likevel en interessant bok for min del.
Hyggelig å se deg tilbake igjen :-)
Kjenner meg igjen i det. Det å innse, tror ofte det er mer å innse enn å innrømme, at helsa ikke er som den bør være er vanskelig. Det tok meg noen år før jeg skjønte at jeg ikke var frisk selv om jeg hadde en god periode. Ennå kan jeg finne på å "tro" at jeg er frisk om jeg har vært relativt bra i over en uke :-) Ønsker deg hvertfall lykke til meg venting og undersøkelser, vet selv hvordan det tar på når alt er så usikkert.
Det er nok mange som ikke vet hvor godt de har det ja. Det å ha mulighet til å jobbe savner jeg og, men jeg har innfunnet meg med at akkurat nå så er ikke det tilfellet. Det å vite at en mulig behandling ligger flere år fram i tid skaper ikke akkurat god stemning, men så lenge håpet er der så holder jeg fast i det.
Finner de fremdeles ikke ut hva som må til for å få deg frisk?
Jeg ser for meg at denne boken viser en slags solskinsside av HA, men poenger er kanskje ikke å vise alle sidene. Det er vel heller å vise at de har flere sider enn media og folk flest hører om.
Serier er min store "tidstyv" så jeg vet hvordan det er. Det er mange gode serier der ute, men jeg har en tendens til å bli hekta på alt jeg ser mer enn to episoder av. De du nevner har jeg bare hørt om, sikkert fordi jeg ikke har netflix. Høres uansett ut som noe jeg burde holde meg unna :-)
Ville du hatt en bok innbundet av menneskehud?
Vi snakker mye om gode og dårlige oversettelser til norsk, men hva når norsk skal oversettes til andre språk.
Det er noen bøker som gjør det neste bokvalget veldig vanskelig. Når det bare er noen sider igjen i The Stranger Beside Me skjønner jeg at dette er en sånn bok. For hva slags bok skal man velge etter å ha lest om en mann som etterlater seg døde eller savnede jenter uansett hvor han reiser. Mannen er selvfølgelig Ted Bundy og denne boken er muligens den beste True Crime-boken jeg har lest.
Det har tatt litt tid å finne ny bok, men hva passer bedre enn en oppløftende dyrehistorie? For å å ikke fjerne meg altfor langt fra den dystre verden til de kriminelle skal jeg lese
Bloodhound in Blue av Adam David Russ. I boken følger vi JJ og hans menneskepartner gjennom solskinnshistorier og nederlag i polititjenesten.
Det er jo også en ekstra helgedag på grunn av prinsen, for meg betyr ikke det stort, men for de fleste betyr det kanskje en ekstra lesedag. Det er lesehelg, men på lørdag er det sport for alle penga, det begynner med Nordic Fight Night med Brækhus og avsluttes med Zuccarello og NY Rangers/LA Kings. Om jeg er våken selvfølgelig :-)
God helg og god pinse!
[...] but to most mortals there is a stupidity which is endurable and a stupidity which is altogether acceptable - else, indeed, what would become of social bonds?
Boken er skrevet av den 20 år gamle Marte Aune, og hennes unge alder gjør boken veldig troverdig i forhold til tankesett og talemåter. Den drar litt ut på slutten, noe som gjorde at jeg skummet endel sider der – men hendelsene i forkant, under og i tiden rett etter selvmordet er fint skrevet. Den skildrer veldig godt ungdommers usikkerhet i forhold til livet og framtiden, foreldre og omgang med jevnaldrende – og forfatterens styrke her er hennes egen alder som ligger så nært opp til (ned til) hovedpersonene. Når voksne skriver fra ungdommens synsvinkel blir det ofte litt oppkonstruert og unaturlig. Det blir dette ikke med May Lenda.
Oppsettet i boka irriterte meg en del, det regner jeg med at forlaget på ta på sin kappe og ikke forfatteren. Men det var til tider litt vanskelig å følge med på hvem som sa hva siden neste setning kom umiddelbart etter sitatet, og ikke under. Slik: May sa noe «…….». Daniel klødde seg på skulderen… Logisk sett ville det vært den som sa noe som umiddelbart kom etter sitatet, men slik var det ikke her.
Manglet også avsnitt endel steder, som gjorde det vanskelig å henge med rent tidsmessig…
Dette er ikke viktige ting i forhold til historien, men det gjør dessverre noe med helhetsinntrykket av boken.
Unnskyld at eg bryt inn, men Rudolf Nilsen døydde av tuberkulose i 1929. Nordahl Grieg vart skoten ned i 1943.
"Elsk": Så vidt eg kan sjå, har Garborgs "Elsk" same rytmemønsteret som Vinjes "Det syng fyr Storegut":
Den Dag kjem aldri, at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um Nott og Dag er du like nær;
og best eg ser deg, naar myrkt det er.Du leikar kringum meg, der eg vankar.
Eg høyrer deg, naar mitt Hjarta bankar.
Du stødt meg fylgjer paa Ferdi mi,
som Skuggen gjeng etter Soli si.Naar nokon kjem og i Klinka rykkjer,
d’er du, som kjem inn tel meg, eg tykkjer:
Eg sprett fraa Stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.Naar Vinden lint uti Lauvet ruslar,
eg trur d’er du, som gjeng der og tuslar
naar sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur, det maa vera du.I kvar, som gjeng og som rid og køyrer,
d’er du, eg ser; deg i alt eg høyrer :
I Song og Fløyte- og Fele-Laat,
men endaa mest i min eigen Graat.
Rytmemøte mellom to gigantar!
Jeg husker, at en gammel dansk biskop i sin tid udlagde for mig, at der er mange veje til sandhedens erkendelse, og Bourgogne er en af dem.
Men inga bok har sett sinna slik i kok (rimet ikkje tilsikta) som Ibsens Gjengangere. Bjørnson og Skram støtta Ibsen, men ikkje Garborg.