Las tierras de la frontera metieron sus raíces en mi poesía y nunca han podido salir de ella. Mi vida es una larga peregrinación que siempre da vueltas, que siempre retorna al bosque austral, a la selva perdida.
... ya se sabe que la vida es más fuerte y más porfiada que los preceptos. La revolución es la vida y los preceptos buscan su propio ataúd.
Alle andre set først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kjem dei med den som er dårlegare. Du har gøymt den gode vinen til no.
[Joh 2,10]
Min time er enno ikkje komen.
[Joh 2,4]
'È stato veramente difficile vivere con tuo figlio.'
'Non c'è uomo con cui non sia difficile.'
La poesía es siempre un acto de paz.
Sjå, Guds lam, som ber bort synda i verda!
[Joh 1,29]
Eg ser ikkje pesten som metafor, men som eit symbol. Pest kan opptre som metafor i uttrykk som "ho er ei pest og ei plage", dvs. at som manglar i samanlikninga, men i denne romanen er det tydeleg, som du peikar på, at pesten står for noko anna enn det reint konkrete. Fascisme har vorte nemnd - jo, sjølvsagt, men eg trur det ikkje ville vere i Camus si ånd å identifisere pesten. Står han ikkje for noko som trugar menneska reint generelt, noko vondt, og så ser vi korleis mennesket oppfører seg under slike trugsmål? Litt som hos Duun, i Menneske og maktene? Situasjonen er håpløs, og vi gir oss ikke, står det hos Jan Erik Vold ...
... la guerra de España, que cambió mi poesía, ...
VI.12.XIII En tankens horkarl
Kva legg vi merke til her? Mykje snakk om forholdet mellom far og son (som i kristendommen?) og om kjærleik: «Kjærlighet kan ikke skapes av intet, bare Gud kan skapes av intet.» Og skyld: «Jeg er skyldig overfor alle mennesker, jeg er den mest uverdige av alle.» Alt frå det som skjedde før rettssaka, kjem opp att i rettssaka.
I opphavet var Ordet,
[Joh 1,1]
VI.12.XII Det var heller ikke noe mord
Ei logisk oppfølging av kapittelet føre: «Det var ingen penger. Det var ikke noe ran». Og nå: «Det var heller ikke noe mord». Og skjemtinga med diktarprofesjonen held fram: «I virkeligheten kan det dukke opp en mengde ting som unngår det fineste dikterblikk.» Fetjukovitsj ladar opp til det siste slaget.
Far, tilgjev dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.
[Luk 23,34]
A MI PARTIDO
Me has dado la fraternidad hacia el que no conozco.
Me has agregado la fuerza de todos los que viven.
Me has vuelto a dar la patria como en un nacimiento.
Me has dado la libertad que no tiene el solitario.
Me enseñaste a encender la bondad, como el fuego.
Me diste la rectitud que necesita el árbol.
Me enseñaste a ver la unidad y la diferencia de los hombres.
Me mostraste cómo el dolor de un ser ha muerto en la victoria de todos.
Me enseñaste a dormir en las camas duras de mis hermanos.
Me hiciste construir sobre la realidad como sobre una roca.
Me hiciste adversario del malvado y muro del frenético.
Me has hecho ver la claridad del mundo y la posibilidad de la alegría.
Me has hecho indestructible porque contigo no termino en mí mismo.
XXIV
TESTAMENTO
(2)
DEJO mis viejos libros, recogidos
en rincones del mundo, venerados
en su tipografía majestuosa,
a los nuevos poetas de América,
a los que un día
hilarán en el ronco telar interrumpido
las significaciones de mañana.
Ellos habrán nacido cuando el agreste puño
de leñadores muertos y mineros
haya dado una vida innumerable
para limpiar la catedral torcida,
el grano desquiciado, el filamento
que enredó nuestras ávidas llanuras.
Toquen ellos infierno, este pasado
que aplastó los diamantes, y defiendan
los mundos cereales de su canto,
lo que nació en el árbol del martirio.
Sobre los huesos de caciques, lejos
de nuestra herencia traicionada, en pleno
aire de pueblos que caminan solos,
ellos van a poblar el estatuto
de un largo sufrimiento victorioso.
Que amen como yo amé mi Manrique, mi Góngora,
mi Garcilaso, mi Quevedo:
fueron
titánicos guardianes, armaduras
de platino y nevada transparencia,
que me enseñaron el rigor, y busquen
en mi Lautréamont viejos lamentos
entre pestilenciales agonías.
Que en Maiakovsky vean cómo ascendió la estrella
y cómo de sus rayos nacieron las espigas.
XXIII
TESTAMENTO
(1)
DEJO a los sindicatos
del cobre, del carbón y del salitre
mi casa junto al mar de Isla Negra.
Quiero que allí reposen los maltratados hijos
de mi patria, saqueada por hachas y traidores,
desbaratada en su sagrada sangre,
consumida en volcánicos harapos.
Quiero que al limpio amor que recorriera
mi dominio, descansen los cansados,
se sienten a mi mesa los oscuros,
duerman sobre mi cama los heridos.
Hermano, ésta es mi casa, entra en el mundo
de flor marina y piedra constelada
que levanté luchando en mi pobreza.
Aquí nació el sonido en mi ventana
como en una creciente caracola
y luego estableció sus latitudes
en mi desordenada geología.
Tu vienes de abrasados corredores,
de túneles mordidos por el odio,
por el salto sulfúrico del viento:
aquí tienes la paz que te destino,
agua y espacio de mi oceanía.
Igjen tala Pilatus til dei, for han ville gjerne gje Jesus fri. Men dei ropa imot han: 'Krossfest han! Krossfest!'
[Luk 23, 20-21]