Men då overprestane og vaktmennene fekk sjå han, ropa dei: 'Krossfest! Krossfest!'
[Joh 19,6]
Så kom Jesus ut, med klungerkrona og purpurkåpa på. Og Pilatus seier til dei: 'Sjå det mennesket!'
[Joh 19,5]
Her finn du diskusjonar om verdas fyrste moderne roman.
Dette er det eg byd dykk: De skal elska kvarandre!
[Joh 15,17]
Og dette er bodet mitt: De skal elska kvarandre som eg elska dykk.
[Joh 15,12]
I huset til far min er det mange rom.
[Joh 14,2]
De spurte hvorfor Torgeir hadde gjort dette drapet, eller hva Torgeir hadde mot denne mannen.
Torgeir svarte: "Han hadde ingen saker mot meg, men sant å si kunne jeg ikke dy meg, når han sto så laglig til for hogg."
Hanen kjem ikkje til å gala før du har fornekta meg tre gonger.
[Joh 13,38]
Gallo, cuius amor tantum mihi crescit in horas,
quantum vere novo viridis se subicit alnus.
omnia vincit Amor: et nos cedamus Amori
Er glad for at fleire lesarar får ta del i det som bør vere obligatorisk lesing for bokelskarar: Ei bok om å lese. Hadde tenkt å lese romanen på italiensk sidan eg har vore gjennom han på norsk før, men originalen ser ut til å vere vanskeleg å få tak i. Likevel kan det hende eg kjem med kommentarar innimellom.
Epilog. III Lille Iljusjas begravelse. Talen ved stenen
I ei god bok er ingenting tilfeldig. Vi hugsar gutane som kasta stein og at Aljosja var heime hos den sjuke Iljusja. Nå er Iljusja daud, «to dager etter dommen mot Misja»; ja, dommen; dette er ikkje eit kristent verk for ingenting. I spissen for gutane ved grava er Kolja Krasotkin, veslevaksen som alltid: «Merkelige saker, Karamasov! En sånn forferdelig sorg, og så skal det plutselig serveres pannekaker. Et underlig trekk ved vår religion!» Ved kista finn Aljosjo nokre smågutar; det er neppe tilfeldig at dei er tolv. Kolja snakkar om steinkastinga, og Aljosja ber forsamlinga om å ta vare på minnet om Iljusja. «Å, kjære barn, å, kjære venner, frykt ikke livet! Hvor skjønt er ikke livet når du bare gjør noe godt og riktig!» avsluttar Aljosja, med referanse til Sosima tidlegare i verfket.
Som vi har sett før, meiner Dostojevskij at det bare er ved å elske livet at vi kan fatte meininga med det. Vi skal òg elske synda og lidinga; det er lidinga som foredlar oss som menneske. Eg las for ikkje lenge sidan at Lenin sette Dostojevskij høgt, men dette med lidinga likte han dårleg. Det skjønner eg godt. Men Karamasovbrørne er uansett vakkert og nydeleg skrive.
«Yo creo que tarde o temprano el mundo será socialista, quiero que lo sea y mientras más pronto, mejor.» (Gabriel García Márquez)
Eit nytt bod gjev eg dykk: De skal elska kvarandre. Som eg har elska dykk, skal de elska kvarandre. På det skal alle skjøna at de er mine læresveinar: at de har kjærleik til kvarandre.
[Joh 13,34-35]
Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde. Den som elskar livet sitt, mistar det. Men den som hatar livet sitt i denne verda, skal berga det og få evig liv. Den som vil tena meg, må følgja meg, og der eg er, der skal tenaren min òg vera. Den som tener meg, skal Far min æra.
[Joh 12,24-26]