Bokelskere.no

Utgåva til Rytter og Skard er nok ingen "bare", som språkleg kunstverk på norsk, men, som eg har sagt her før, prøver Skard å formidle både innhaldet, metrikken og rimmønsteret hos meisteren, og dette går ut ove rinnhaldet. Den norske og den italienske handlar om det same, men den norske blir upresis. Da bør du heller vente til du har fått tak i Ullelands utgåve. Her er innhaldet presist gjengitt med dantes versemål, men utan enderima. Elles finst det italienske utgåver med merknader. God vandring mot Paradiso, men ha med deg ei god tekstutgåve. Søk på Dante i boksamlinga mi, så får du råd.

Godt gjort, dette (eg tenkte mest på omsettingsarbeidet, men sjølvsagt òg på at du skaffa meg den norske versjonen). Eg er sikker på at omsettaren, i arbeidet for å lage ein så presis tittel som mogleg, i sitt eige sinn har ført den diskusjonen som vi har her. Nå ser at også slutten på kap. 22 refererer til tittelen:

He mourned for the clan, which he saw breaking up and falling apart,
[...].

Eg tenkte lenge, frå eg fekk vete om boka og fram til eg nå er ei ferd med å lese henne, at den norske tittelen er god - eller i alle fall den beste som kunne oppdrivast. Om diktet til Yeats, som tittelen er henta frå, er omsett til norsk, veit eg ikkje, Men nå ser eg at slutten av kap. 20 inneheld ein referanse til tittelen:

He has put a knife on the things that held us together and we have
fallen apart.

Korleis er dette gitt att i den norske omsettinga? Står det om mønster eller ting der? Eg er einig med deg, Rolf, i at "things" godt kan settast om med "ting". Eit interessant trekk ved engelsk er likevel at språket har så mange korte ord, ord på ein eller to stavingar: "Things fall a-part". Denne rytmen burde ha vore fanga opp i ei omsetting til norsk (slik Mønsteret rakner ikkje heilt gjer: "Møn-ste-ret rak-ner"; den norske tittelen har ei anna fordeling av trykksterke og trykklette stavingar). Hadde det gått an å snakke om "maskene" i staden for "mønsteret"? Men masker kunne vel feil assosiasjonar, dvs. til homonymet maske?

I alle fall: Referansen i sitatet til tittelen bør komme fram i omsettinga.

Kunsten å elske en muslim
Et dyptpløyende og rasjonelt oppgjør med islam.

SHABANA REHMAN
sre@dagbladet.no

Hvorfor jeg ikke er muslim

Forfatter: Warraq, Ibn
Forlag: (Humanist)

• Og her finner du resten av anmeldelsene.

BOK: Vel overstått ramadan og feiring av Id-al-fitr, venner. Med festkledd familie og nydelig mat, som glir rett inn i den norske førjulsfeiringen.

Kyllingen er fordøyd, chaien er drukket, konfekten er spist, og gavene er delt ut. Og nå kan jeg ta fram boka «Hvorfor jeg ikke er muslim» av Ibn Warraq - uten å ødelegge min egen muslimske julefølelse. For selv de religionskritiske er myke nok til å delta i fellesskapets gleder, selv om de måtte uttrykke seg som en feststemt religiøs feiring.

DET SÅKALTE
«Forum mot Islamisering» har den siste tida vært i fokus fordi et av medlemmene deres, som i tillegg er islam-student, har fått sine kritiske innspill i den akademiske nettdebatten sensurert. I tillegg ble også hennes tips om Ibn Warraqs bok fjernet.

Dette har ført til en heftig prinsipiell debatt i Universitas. Professor og islam-ekspert Kari Vogt støtter sensureringen (!), med den begrunnelse at «Islam-studenten har tippet over fra saklig kritikk til hissig og usaklig argumentasjon».

OM ISLAM-KRITIKERNE
skal sammenliknes med feminister, så er «Forum mot islamisering» å regne som hardcore-avdelingen av Ottar. De ser rødt uansett, og nyansene og sensitiviteten overfor uskyldig og harmløs religiøsitet mangler. Hjemmesidene deres er ikke noe annet enn en oppramsing av offerporno, nøye utvalgt for å rette søkelyset spesielt mot muslimer, og dermed rettferdiggjøre deres sekteriske opphisselse over religiøs fundamentalisme.

Men boka «Hvorfor jeg ikke er muslim» er det ingen grunn til å sensurere vekk fra et kritisk akademisk forum. Snarere tvert imot er det et overgrep mot den frie tenkningen, og ikke minst den vitenskapelige ånd, som de bejubler så sterkt der oppe på Universitetet.

Ibn Warraq er ikke forfatterens virkelige navn. Han er født inn i en muslimsk familie og er vokst opp i et muslimsk land, men i dag er han ateist og humanist.

«Hvorfor jeg ikke er muslim» kan bli for humanismen hva Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» ble for feminismen. Dette er nemlig et grundig, dyptgående og rasjonelt oppgjør med islam, med en imponerende og gjennomgående bruk av kildehenvisninger som Karsten Alnæs burde misunne.

MEN I MOTSETNING TIL
det flotte arbeidet Alnæs gjorde ved å skrive en lesevennlig tekst, er Ibn Warraqs bok tunglest - og til tider gørr kjedelig. Likevel finnes det så utrolig mye spennende, opprørende og opplysende i denne boka at du ikke bør delta i en islamdebatt før du har lest den.

Det er to former for religionskritikk: Den ene er sprunget ut av omsorg for mennesket og dets framtid. Den andre er sprunget ut av hat mot ei gruppe mennesker og deres måte å leve på.

Denne boka hører til i den første kategorien. Den har en sterk integritet, nettopp fordi den tar historisk-kritisk vitenskap på alvor. Islam er lillebroren som har vokst seg stor, men den er likevel lillebroren til jødedommen og kristendommen.

SOM SJALU STOREBRØDRE
ville disse to kvele fusjonisten og nytenkeren som geipet dem midt i ansiktet. Opprøreren som ville framstå som mer human, mer rettferdig, mer sann enn sine storebrødre, og som i dag, pga. av sin kompromissløse verving av nye medlemmer, består av jordas unge.

De fleste muslimer i dag er nemlig barn og unge - som ikke har valgt det selv. De er født inn i en religion som ikke aksepterer frafall. Derfor er rasisme - og hat mot muslimer i sin alminnelighet - et overgrep mot uskyldige mennesker. Men det er like mye et overgrep å ikke innføre den kritiske tenkningens verden for dem som er unge. Religionskritikk kan aldri bli rasisme.

Klodens framtid er avhengig av at det rettes kritikk mot religionene.

Vi trenger bare å åpne ei hvilken som helst avis for å forstå det: Det er tvingende nødvendig å rette søkelyset mot religionens nådeløse undertrykking av det frie, kritiske, selvstendige mennesket. Dette er den eneste mulighet hvis de unge generasjonene ikke skal ramle i den samme lydighetsfellen som deres forfedre sitter fast i. Jeg mener det er gode sjanser til å lykkes.

«HVORFOR JEG IKKE ER
muslim» er nemlig sterkt kritisk til både jødedommen og kristendommen, i tillegg til islam. Selvsagt.

Når Koranen bygger så sterkt som den gjør på referanser fra jødisk og kristen (og førkristen) mytologi og historie, og ved en rekke anledninger anerkjenner og respekterer denne, er det umulig å forlange at islam blir mer selvkritisk uten at alle verdensreligionene får lyskasterne på seg.

Dette klarer Ibn Warraq på en strålende rasjonell og realistisk måte. Han slår et slag for den logisk rasjonelle tenkning, maner til empati og etisk samvittighet, og viser eksempler på hvor galt det beviselig går når mennesker blir oppdratt til å bøye seg for autoritære religiøse dogmer, og legge sin egen tenkning og samvittighet til side.

DET STERKESTE EKSEMPLET
er skildringen av hvordan et spedbarn, født utenfor ekteskap, blir steinet til døde av en mobb. Dommen var bare en erklæring fra et religiøst overhode.

Religiøse overhoders maktsyke blir avkledd, og hellige madonnaer blir kastet på bålet - i opplysningens og humanismens tjeneste.

Dette blir gjort med kildekritisk klarsyn i forhold til Koranen, men også i møte med praksis, tolkninger og kulturelle tradisjoner. Jeg syns nesten synd på de fromme gudfryktige menneskene, når jeg tenker på at de kan lese dette og våkne fra et dypt mørke til et brennende flomlys. Et kritisk flomlys, som viser hvor nakne og sårbare de er i det religiøse dogmatiske paradiset.

BOKA PISKER VÅR
samvittighet gang på gang, den er nesten for tøff å lese selv for en så religionskritisk anmelder som undertegnede.

Boka gjør at man nesten blir oppgitt over menneskenes naive og sterke instinktive behov for en høyere kraft, en kraft som kan ta hele ledelsen fra dem og vise vei, og gi dem håp og kjærlighet.

Slik sett banker denne utgivelsen alle årets krig&terror-bøker, alle lettvinte anti-Bush-bøker, og all Midtøsten-synsing. For denne forfatterens intensjon er å vise kjærlighet til mennesker.

Ta ballen, ikke muslimene.

Lars Gule, som har skrevet forord til denne boka, skal ha takk for at han på en til tider overordentlig bra måte makter dette.

Publisert mandag 01.12.2003 kl. 05:05, oppdatert 10:36

Etter nå å ha lese fyrste delen ferdig er eg klar for å møte det som eg reknar med er vendepunktet for "mønsteret", eller dei "things", for å halde meg til tittelen, som begynner å rakne. Eg er imponert over to forhold: Det eine er at forfattaren så klart viser oss eit levande stammesamfunn (men med ein del undergangsmotiv) med alle dei sidene som det sikkert kunne ha, så levande samansett, på godt og vondt - og altså ikkje noko paradis som ventar på den kvite, kristne slangen. Slikt blir det god litteratur av! Det andre som eg er imponert over, er kor grundig medlesarar har sett seg inn i sider ved den stammekulturen som vi møter og såleis utvider den konstekstuelle horisonten vår for det dramaet som nå skal utspele seg. Så nå går eg laus på del to.

"Sist sagt" er på forsiden,hjem......

Det er arkeolog Siri Sande ved Det norske institutt i Roma som seier dette i artikkelen "keiser Augustus - det selvoppdagede geniet".

Stor kunst er aldri eindimensjonal. Ta vår eigen Ludvig Holberg – figurar som Jeppe på berget og Erasmus Montanus har begge både komiske og tragiske sider. I denne syntesen blir det store født. Eller også don Quijote hos Miguel de Cervantes. I år er det 400 år sidan andre bindet av Don Quijote de la Mancha kom ut. Visst er den vandrande riddaren ein fantast som prøver å gripe tak i den gamle verda, altså mellomalderen, mens den nye, råe tida er på veg inn, ein konfrontasjon vi òg møter i [King Lear] av William Shakespeare frå den same brytingstida, begge to verk som peikar ut over si tid. Men ikkje berre verkelegheitsfjern. Ikkje berre komisk. Tragisk òg, ja visst, men også realist nok til å vere ein alliert i den striden som nå går over store delar av Europa.

Og nettopp nå har han stått fram som inspirator. Den 30.januar i år samla det nye, spanske partiet Podemos store folkemassar i Madrid for å demonstrere for ein ny politikk, for endring. Podemos er ei original nyskaping. Namnet betyr «Vi kan», og o-en i partinamnet er løfta fram som ein ring, eit symbol på ubryteleg einskap og samhald. Dette grepet, som det heiter i dag, sett resten av ordet, demos i relieff –og det er jo nettopp dette som partiet står for; demos er jo det greske δῆμος, «folk», ikkje berre «folk», men «vanlege folk», «folk flest».

I talen sin på Puerta del Sol i Madrid trekte leiaren av Podemos, Pablo Iglesias, fram partiet som don Quijote. Dette er interessant: Den spanske infinitiven poder betyr «kunne» (substantivet poder betyr «makt»). Don Quijote bruker nettopp dette verbet når han seier det som i Arne Worrens omsetting er «Alt er mulig»: «Todo puede ser,» seier mannen frå La Mancha. Alt kan vere, står det. Alt er mogleg. I denne replikken samanfattar han heile renessansens credo – dette er Leonardo da Vincis perfekte menneske, dette er William Shakespeares lovprising av kva mennesket kan få til, «What a piece of work is man». Det er denne tenkinga Iglesias nå faktisk trekker fram.

Samtidig speler partinamnet heilt tydeleg på Barack Obamas «Yes, We Can»-tale. Når Iglesias opp att og opp att slår fast at «Vi drøymer» («Soñamos»), skapar han assosiasjonar til både Martin Luther Kings «I Have a Dream» og John Lennons «Imagine» – «Maybe you say I am a dreamer, but I’m not the only one. / I hope some day you’ll join us. And the world will live as one.»

Den som har lese Don Quijote, kan ikkje ha unngått å merke seg dei orda som i nøyaktig fire hundre år i år har inspirert folk i Spania og andre stader til å kjempe for ei betre verd: «Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes,» seier hovudpersonen i Worrens språkdrakt (del II, kap. 58 – denne boka kom altså ut i 1615).

I eit referat frå talen heiter det m.a.:

«Vi kan drøyme, vi kan vinne,» ropte Pablo Iglesias framfor ei
oppglødd folkemengde. For dei frammøtte presenterte han Podemos som
ein don Quijote. «Vi treng verdige galningar som trassar makthavarane.
Vi treng modige drøymarar som er i stand til å drøyme om ei betre verd
og som våger å kalle ein spade ein spade; vi treng drøymarar,» sa
Iglesias, «som våger å forsvare dei som er nedst og trasse dei som er
øvst.» «Vi treng quijotar,» la han til. «Vi drøymer som don Quijote,
men vi tek draumane våre svært alvorleg.»

Men også i vår eigen litteratur finst liknande tankar. I «Svar» snakkar Rudolf Nilsen om «vårt drømte, frie land», og i «Nr. 13» kan vi lese

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn, som bøiet over bøker
leter drømmen frem igjen, slik den engang strålte om en vismanns gylne
penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel om Atlantis,
Utopia – om en bedre lodd og del enn et liv, hvor andre eier selv ens
hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær, at du klart og nært
og koldt igjennem drømmens gylne skjær ser veien til et land, hvor Nr.
13 ikke er!

Etter demonstrasjonen og folkemøtet dukka det opp ei karikaturteikning der don Quijote seier: «Eg har nettopp meldt meg inn i Podemos, for det er så mange drittsekkar som går laus, utkledde som vindmøller. Denne gongen vinn eg.»

I «Vær utålmodig, menneske» minner Inger Hagerup oss om at draumen alltid var «vår ytterste virkelighet» …

Interessant. Uttrykket "post-kolonial litteratur" kan definerast som litteratur "affected by the imperial process from the moment of colonization to the present day", altså, slik eg oppfattar det, som litteratur skriven etter at eit land vart kolonisert, ikkje etter frigjeringa frå kolonialismen (Nigeria vart sjølvstendig i 1960).

Takk! Eg kjenner litt til boka frå før,men eg har aldri lese ho. Sist eg las "The Second Coming", tenkte eg at det er jo her Achebe har tittelen *Things Fall Apaart" frå, men nå, som eg er i gang med romanen, måtte lenkja di til for å minne meg på det. Eg synest at fyrste delen veldig fint skildrar den kulturen som etter kvart skal komme til å rakne. Fyrste ordet er "Okonkwo"; både fyrste, andre og tredje kapitlet begynner med namnet på hovudpersonen. Ingen helt, men kanskje inkarnasjonen av dei verdiane som går tapt når landet hans blir kolonisert.

Minst to veker.