Bokelskere.no

Det er litt morsomt med den boka. Jeg har sørfa litt rundt i folks bokhyller her på bokelskere.no, og jeg ser at mange har boka som absolutt favoritt. Samtidig er det vel den boka flest også har gitt opp og avbrutt. Så bokbefolkningen deler seg på en måte i to; ihuga nerds og de som synes boka er traurig, oppskrytt og kjedelig.

Doris Lessing, Doris Lessing og Doris Lessing.
Mine to første møter med henne kan du lese om her og her.

God les!

Artig artig. Men selv om en tegneserieversjon selvfølgelig ikke kan få med alt, ble nå forholdet mellom Mina og Dracula litt lettvint behandla...

Denne ligger i hylla og venter. Gleder meg til å ta fatt....

Har du hørt Kurtby på lydbok? Fantastisk! Og så får du Pastor Astor-sangen. Med barnekor! :-D

Jeg elsker å kaste terning! Etter å ha vært bokblogger lenge hvor jeg ikke bruker terning, har jeg nå de siste dagene boltret meg i terningkast på bøker. Og jeg synes det er ganske så enkelt. Seks til de bøkene som har festet seg hos meg for evig og alltid. Fem til de bøkene som gir meg en fantastisk opplevelse. Fire til de fleste bøker jeg liker. Tre til bøker jeg er i tvil om jeg synes var noe særlig. To og en til bøker som jeg gjesper av. Dette var selvsagt noe flåsete sagt, men likevel funker det. Jeg har tatt utgangspunkt i opplevelsen av boka den gangen jeg leste den. Jeg har feks. gitt Sagaen om Isfolket seks stjerner. Det er fordi det var mitt livs store leseopplevelse da jeg var 17 år. Hadde neppe tålt gjenlesning.

Man kan også bruke bokhyllene til å kategorisere. Jeg har laget en bokhylle som heter "skuffa!" - det er bøker som jeg hadde store forventninger til og som ikke innfridde. Jeg har en som heter noe sånt som "ikke helt min greie.." - der legger jeg bøker som jeg tror kanskje egentlig er bra, men som hadde lite å gi meg.

Når det er sagt så er terninger og kategoriseringer alltid forenklende. Jeg tar alltid utgangspunkt i min opplevelse av å lese en bok; subjektivt og herlig uproft.

Nå vet ikke jeg hva onomatopoetikon er, annet enn et utrolig kult ord vi pugga da vi var små. MEN, når det er sagt; jeg er en slitsomt utålmodig leser og det er ikke en styrke. Jeg jobber med saken. Jeg leser ord for fort, setningene snubler inn i hodet mitt og jeg har ikke tid til å dvele. Jeg skal øve meg på sitatet ditt fra Garborg, jeg skal lese sakte og la hvert ord få den plass det fortjener. Det er en uting å lese for fort.

Holdt på å gi opp etter 400 sider, men da ble det for feigt, så jeg fullførte. Helt til den sukkersøte slutten... Nei, dette var ikke min greie.

Atmosfære og nerve. Helst en person å forholde seg til allerede i første setning. Person og emosjon. Natur og beskrivelser kan komme senere.

Helle Helle, ned til hundene:

"Jeg leter etter et bra sted å gråte."

Den er bra! Eller hva med:

The two women were alone in the London flat.
'The point is,' said Anna, as her friend came back from the telephone on the landing, 'the point is, that as far as I can see, everything's cracking up.'
(Lessing; Golden notebook)

Eller:

Here is an account of a few years in the life of Quoyle, born in Brooklyn and rasied in a shuffle of dreary upstate towns.
Hive-spangled, gut roaring with gas and cramp, he survived childhood; at the state university, hand clapped over his chin, he camouflaged torment with smiles and silence. Stumbled through his twenties and into his thirties learning to seperate his feelings from his life, counting on nothing. He ate prodigiously, liked a ham knuckle, buttered spuds.
(Annie Proulx: The shipping news)

Alle disse tre får meg til å ville lese videre.
Garborg derimot, vekker ikke lysten til å lese videre på samme måte. Ikke i første setning, ikke i åpningen.
Det kommer seinere med Garborg.

Jeg sa at den var oppskrytt også. Hm...oppskrytt...det er jo ikke et ord jeg bruker så mye, men nå har jeg brukt det to ganger. Tre! Fire....

Jeg er også enig i dette. Det er litt rart egentlig. For meg skiller denne boka seg ut som den dårligste til Murakami. For jeg liker mye av det han har skrevet, særlig Trekkoppfuglen.

L er den dårligste boka til Loe. De beste er bøkene om Kurt. De andre han har skrevet er midt i mellom. Synes nå jeg....

Ja! Ja! Ja! Favoritt, helt klart.

Jeg synes starten var så kjedelig at jeg ga opp. Det var kanskje dumt?

Dette er en klar favoritt! Her er hva jeg skrev i bloggen min om boka (pass på - det er dødslangt!):

Ingenting er bedre enn tjukke bøker som strekker de lange ordarmene sine rundt meg og drar meg inn mellom permene og inn i en annen virkelighet. Der kan jeg være lenge. Men jeg er ikke alltid forberedt på hva jeg skal være med på den tida jeg er der inne. Noen ganger er det nådeløst. Jeg er ikke forberedt på hva som skal skje, jeg er prisgitt forfatteren som leder meg gjennom et fremmed landskap og hendelser som igangsettes uten at jeg kan gripe inn.

Noen ganger velger forfatteren å gjøre store valg med små pennestrøk. Skal denne personen få leve eller dø? En setning avgjør:

Han dør.

Videre i handlingen. Fortelle fortelle. Men jeg står lamslått tilbake. Bla tilbake! Bla tilbake! Han døde! Hallo Herr Forfatter! Du drepte ham! Kan du la være? Skrive om? Det er bare én setning om å gjøre. Det er vel ikke så nøye for deg, kom igjen. Vær grei! La han leve.

Den følelsen hadde jeg flere ganger gjennom Kjell Westö sin mesterlige roman Der vi engang gikk (på norsk 2007). Han dveler ikke, den godeste Westö; han forteller. Han går raskt videre, han trekker i trådene, igangsetter begivenheter og lar personene i boka leve, oppleve, elske og dø. Boka er blottet for språklig sentimentalitet, men berører likevel langt inn i sjela.

Men la oss starte et annet sted; det var ikke her jeg hadde planlagt å begynne blogginnlegget om Der vi engang gikk.

Så en gang til:

Kjell Westö (f. 1961) fikk Finlandiaprisen (Finlands mest prestisjetunge litteraturpris) for boka Der vi engang gikk. Westö er finlandssvensk med flere prisbelønte utgivelser bak seg.

Der vi en gang gikk tar utgangspunkt i det som skjedde Finland vinteren 1918.

Westö sitter på en enorm historiekunnskap om Europa og Finland. Vi får være med til Finland i en svært betent politisk tid; Finland står på randen til borgerkrig, og det er det som skjer disse få månedene i 1918 som forfølger bokas personer til siste brutale side.

I borgerkrigen sto de røde mot de hvite. Og persongalleriet i boka gjenspeiler begge sidene; noen er røde; sosialister, arbeiderklasse og fattigfolk – og noen er hvite; overklasse, borgerskap og selveierbønder. I løpet av fem måneder mister 37 000 finner livet i den svært brutale krigen. Jeg leser på nettet at det som skjedde vinteren 1918 da unge gutter fra samme land sto på hver sin side av skyttergravene, har vært fortiet og “glemt” i Finland. Det er på en måte for dystert, skamfullt og forvirrende for ettertiden å forholde seg til. Westö sin roman har blitt sett på som et forsøk på å fylle dette tomrommet i finsk historie.

Westö sier selv i et intervju med Aftenposten at “De som tviholdt på å være upartiske, måtte nøye seg med å kalle det “hendelsene i 1918″. Først i de siste årene har vi kunnet snakke og skrive om dette uten vondt blod.”

I dette landskapet ruller forfatteren opp et enormt persongalleri, nesten på Tolstojsk vis, her er ikke bare én hovedperson. Det gjelder å holde tunga rett i munnen i starten, forfatteren hopper fra den ene til den andre uten å dvele – det kan føles litt vel raskt, men pust med magen, og så vil herligheten brette seg ut for deg. Jeg leste med stigende glede.

Personene griper godt tak i meg. Lucy, Eccu og ikke minst Allu. Han er min favoritt hele veien – Allu Allu Allu.

Det er utrolig imponerende hvordan forfatteren klarer å håndtere det store persongalleriet som han fletter inn i sentrale historiske begivenheter i Finland. Han nøler ikke, han er et grunnfjell i stil og innhold gjennom bokas 550 sider. Episk kan det nok kalles.

Boka handler om kjærlighet, vennskap, om å feile, om å forsøke å reise seg, om fortrenging, fortielse, hjelpesløshet ovenfor de som står deg nær. Men boka handler også om en hel nasjon; å leve sammen i et samfunn, tilsynelatende vellykket, men med mørke hemmeligheter som stinker. Både på individplan og på nasjonsplan. Her står gladjazz og sportsprestasjoner side om side med unge gutter som graver sin egen grav før de henrettes. Boka er svært realistisk i sine skildringer, men lite dvelende. Den er ofte vond. Og like ofte glad. Noen ganger morsom. Den sier noe om at det finnes en grense for et menneske; en grense for hvorvidt det er mulig å reise seg og gå videre når du har vært i krigens midte.

Boka er en kjærlighetserklæring til Finland og ikke minst byen Helsingfors. Jeg har aldri vært opptatt av Finland kan jeg ærlig innrømme, men nå kjenner jeg at Finland er mye nærmere og jeg er takknemlig for å ha lært og sett et land på en ny måte.

Å, dette var bra lesning! Anbefales!

Takk for fine ord! Jeg er ny her, så det var hyggelig.

Jeg ga opp denne boka. Rune Christiansen beskriver mennesker som virker helt fremmede for meg. Språk som gjør distansen mellom meg og historien veldig stor. Referanser jeg aldri har hørt om. Dialoger som ikke berører meg. Det er mye ord, men jeg blir aldri med inn i Agnes Løv sin verden.

Dette er mitt andre møte med Doris Lessing. Først leste jeg The grass is singing. Det var en stor opplevelse og jeg har vært helt klar til å følge opp med mer Lessing.

Jeg var utrolig spent da jeg startet på denne boka. Etter å ha hatt en så stor leseropplevelse første gang så er fallhøyden stor. Ikke for henne – hun er jo Nobelprisdame, men for meg. Jeg var redd for at mitt første møte med Lessing skulle vise seg å være en liten fata morgana – ved nærmere bekjentskap en illusjon som sprekker.

Etter å ha lest denne boka står Lessing som Atlas. Hun bærer verden i sine hender og hun bergtar meg fullstendig.

Jeg lurer på hva det er hun gjør.

Jeg leser boka helt annerledes enn jeg leser andre bøker. Jeg leser saktere. Jeg dveler mer. Det er en ro i måten jeg leser som ikke er typisk meg. Det er som om hvert ord betyr mye mer enn vanlig. Ikke symbolsk, men ord blir til helhet på en mer fyldig måte.

Jeg liker jenta, Martha, utrolig godt. Boka er lagt til -30 tallet og beskriver noen måneder i en ung jentes liv. Martha Quest er 17 år og flykter fra gården i Afrika hvor hun har vokst opp med sine britiske foreldre. Hun flykter fra foreldre som hun opplever en distanse lang som en ørken i forhold til. Martha er en belest, bråmoden og til tider klok jente med sterke politiske interesser. Hun føler seg alene i en verden som ikke deler hennes interesser.

Selv om Lessing gir oss et billedrikt innblikk i en annen tid og et annet sted, så slår det meg hvor utrolig allmenmenneskelig mye av det hun skriver er. Jeg har ingen problemer med å kjenne igjen min egen ungdomstid i Marthas liv i Afrika på 30-tallet. Derfor opplever jeg dette som en dypt menneskelig roman, og samtidig en skildring fra en tid hvor 2. verdenskrig står for døren, og hvor raseskillet har store konsekvenser i hverdagen. Det er briter, boere, walisere, svarte, jøder – alle bor tett innpå hverandre i Afrika – og for alle er det strenge regler for hvordan man forholder seg til hverandre. I tillegg til disse ’båsene’, så er både generasjons- og kjønnsskiller viktige. I dette landskapet manøvrerer Lessing stødig og med en jordbunden fortellerstemme som aldri mister veien hun går på av syne.

Det er bra. Det er så inn i hampen, grønnjævlig bra.

Som oftest er det en bok jeg har hørt om. Eller en forfatter jeg har hørt om. Jeg plukker ofte opp bøker jeg har lest, eller bøker jeg har hjemme. Akkurat som å finne en gammel venn.

Fortellerscenen viser en forestilling onsdag 25. november klokka 19.30 i Kulturkirka Jakob i Oslo. Da skal Sara Birgitte Øfsti fortelle 'Silke' basert på boka til Alessandro Barrico. Jeg skal dit! Les mer her: http://www.fortellerscenen.no eller i bloggen min: http://www.knirk.wordpress.com.