Bokelskere.no

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lære å sy. På maskin. Symaskinen og jeg har aldri vært venner... Så jeg lånte med meg Lappeteknikk og Quilting med kjærlighet fra biblioteket for å se om det var en retning jeg kunne tenke meg å prøve meg i. Leste den første først. Og følte meg ekstremt dum! Jeg skjønte ikke det spøtt av forklaringene. Både masse faguttrykk og veldig dårlig språk. Forlaget burde spandert en korrekturleser. Men det jeg skjønte, er at om du ikke har alt spesialutstyr på plass og gjør alt absolutt riktig hele tiden, kommer du ikke til å få til noe som helst. Så jeg var desillusjonert da jeg bestemte meg for å i alle fall bla gjennom bok to. Men ser der, det er håp! Her fikk jeg lese at "jada, reglene sier dette, men jeg liker nå best å gjøre det sånn". Og noe var litt skeivt, men fint likevel. Så kanskje det er lov å prøve seg da...?

Moralen er at en nybegynner må passe på å få tak i den rette fagboka.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lære å sy. På maskin. Symaskinen og jeg har aldri vært venner... Så jeg lånte med meg Lappeteknikk og Quilting med kjærlighet fra biblioteket for å se om det var en retning jeg kunne tenke meg å prøve meg i. Leste den første først. Og følte meg ekstremt dum! Jeg skjønte ikke det spøtt av forklaringene. Både masse faguttrykk og veldig dårlig språk. Forlaget burde spandert en korrekturleser. Men det jeg skjønte, er at om du ikke har alt spesialutstyr på plass og gjør alt absolutt riktig hele tiden, kommer du ikke til å få til noe som helst. Så jeg var desillusjonert da jeg bestemte meg for å i alle fall bla gjennom bok to. Men ser der, det er håp! Her fikk jeg lese at "jada, reglene sier dette, men jeg liker nå best å gjøre det sånn". Og noe var litt skeivt, men fint likevel. Så kanskje det er lov å prøve seg da...?

Moralen er at en nybegynner må passe på å få tak i den rette fagboka.

Den største fordelen med denne boka er vel at en ikke trenger følge med. Alt blir gjentatt. Utallige ganger... Altså, forfatteren kan dette med å bygge opp både plot og personer, men denne gangen blir det hele for stillestående. Dialogene tværes ut og folk husker tydeligvis ikke hva de nettopp har sagt, for det kommer igjen og igjen. De samme spørsmålene. Men ikke nødvendigvis de samme svarene, faktisk, det var denne korttidshukommelsen...

Men skildringen av tilstanden på Island under andre verdenskrig, var interessant. Så det er ikke sånn at denne boka var helt bortkasta tid.

Ikke hans beste, synes jeg, til det blir for mange hendelser og mytologier uten indre sammenheng trykket inn på liten plass. Men fortellergleden og overskuddet og språket og humoren gjør at det er umulig å ikke like det. :-)

Fytterakkern, dette var ubehagelig! Ikke instenst spennede, masse action eller store mengder blod, men et krypende ubehag etter som jeg mer og mer mistenkte at jeg på ingen måte kunne stole på fortelleren. Var sikker på at jeg visste hvilken retning det ville gå i og at jeg ikke ville like det. Men jeg tok feil. Om retningen, altså. Flere ganger. Veldig godt fortalt!

Ja, hun virker som en utrolig flott og ikke minst engasjert dame :) Håper du nyter boka på den best mulige måten.

Jeg har tatt meg god tid til å lese denne boka av flere grunner. Den er for det første så skremmende sterk at det er vanskelig å lese mye av gangen. For det andre er det så viktig å fordøye det som har blitt lest, for at det skal ha sin riktige hensikt. Dette er en utrolig sterk og vond bok, men nettopp derfor er den så vanvittig viktig. Boka burde leses av alle mennesker som jobber med andre mennesker - både voksne og barn. Som fremtidig barnevernspedagog og som tidligere barnevernsbarn er den ekstra viktig for meg. Takk, Inga Marte Thorkildsen, for at du har skrevet denne boka.

Elsker disse bøkene! Ble en del parallellhandlinger å holde styr på i denne, og det er jo ganske krevende for et uoppmerksomt surrehue som meg. Men personene er så levende for meg at jeg hang med i svingene likevel.

Nja, jeg ble ikke helt overbevist, jeg altså. Ser folk har lest den i ett strekk og ikke klarte å legge den vekk og i det hele tatt, men jeg følte ikke at det var nok som sto på spill til at boka tok meg dit. Veldig begeistra for vendingen som kommer, men så dabber det av igjen, synes jeg. Og slutten? Nnnjjaanei.

Jeg ante ikke at frie svarte kunne kidnappes i for eksempel New York og selges sørpå på 1800-tallet. Jeg ante ikke at papirene deres kunne brennes og at det var det. At svarte ikke kunne vitne i retten, det visste jeg, men jeg har aldri tenkt over at dermed var det ingen som kunne støtte andre som sloss for sin identitet og dermed sin frihet. At politiet (aldeles nyoppretta på 1840-tallet!), domstolene og politikerne valgte å se mellom fingrene med dette, forbauser meg ikke. Dette var slitsomme saker. Og så mange penger det var i det!

Dette er bakgrunnen for denne boka. En krim, for så vidt. Men mer et samfunnsmessig og moralsk tidsbilde. Kruttsterk, vond og grusom. Og veldig, veldig god.

En lett Lisbeth Salander-inspirert hovedperson bidrar med å finne kidnappede barn og ta pedofile overgripere. Spennende og troverdig innafor sjangeren. Og med uventa psykologisk dybde. Er det fler av disse bøkene, tro?

Synes denne var treig, jeg. Men den tok seg opp når jentene begynner å oppdage verden utenfor sin egen bydel og oppdage andre måter å leve og tenke på. Og lydbokversjonen er veldig godt lest! Litt flau over at jeg ikke hadde fått med meg at dette bare er første bok, skjønte ikke et kvekk da det slutta så brått...

"Hun er familieveileder, og de siste 16 årene har hun jobbet med utsatte barn og unge." Jeg er stolt av å si at jeg er en av de. Det er vanskelig å være objektiv da jeg kjenner Eli personlig, men jeg syns dette var en varm bok om hvordan livet kan gå fra å være veldig vondt til å bli veldig bra igjen. Den handler om å tro og stole på seg selv, om å være sin egen trøst i det vanskelige og om å lære å si nei. Jeg er glad jeg har hørt mange av historiene før, og er takknemlig for å ha lest enda fler. Takknemlig for alt hun har lært meg gjennom oppveksten, for hvordan hennes ord og støtte har hjulpet meg til nettopp dette: Å tro på meg selv, være min egen trøst, og å endelig si nei.

Her synes jeg Egeland faller tilbake til samme synder som i første bok i serien. Spesielt på den måten at hovedpersonen virker litt dum. Han har for eksempel fått forklart hva dekaner er. Han har skrevet om det i notatene sine. Men like etterpå har han liksom glemt det sånn at den treige leseren skal få det forklart en gang til. Men så treig er da neppe leseren?

Jeg synes også at det lesses på med for mye handling. En arkeologisk utgravning er spennende. Å kunne knytte funnet opp til en gammel kjærlighetshistorie, er enda mer spennende. Når det i tillegg står om hele jordas fortsatte eksistens, blir det superspennende! Er det da nødvendig å lesse på med gravrøvere og kidnappinger i tillegg? Jeg synes definitivt ikke det.

Og så synes jeg språket blir for pjattete. Dette er ei bok for 12+, da er det ikke nødvendig å legge seg på lesebok for tredje klasse-nivå. Spesielt irriterer det meg i de delene som liksom skal være flere tusen år gamle fortellinger.

Så igjen: spennende historie, men det virker som forfatteren undervurderer leserne sine.

Joda, jeg likte denne, altså! Ganske krevende komposisjon, som leser må du tåle at ikke alt blir forklart med en gang. Og det er mange personer involvert, men de er såpass godt skildra at det ikke er vanskelig å holde dem fra hverandre. I tillegg kommer en upålitelig forteller. Hvor ofte har etterforskeren en historie med psykose? God vri.

Tar litt av mot slutten og troverdigheten lider under det, men jeg syntes det er litt kult også. Skal gi denne forfatteren flere sjanser.

Denne boka har så mange lag og en sånn nerve at jeg nesten skulle ønske jeg var student igjen sånn at jeg kunne bruke noen uker på å plukke den fra hverandre og se om jeg kunne forstå alt...

Min utgave var av den rosa sorten, og jeg ville aldri valgt denne verken ut fra cover eller baksidetekst. Og det hadde vært synd, for dette er en altoppslukende, original og morsom (!) krim! Anbefales på det sterkeste.