Strålende og realistisk krim hvor detektivens privatliv får mye plass. Men slett ikke for mye. Godt lest av Lasse Lindtner.
Litt langdryg, men absolutt underholdende. Og oppleseren hadde lagt av seg mange av unotene sine. Kanskje det er håp??
Jeg opplever denne som mindre aktuell enn «Jentene gjør opprør», den virker mer satt. Det har nok mer med språket enn med tematikken å gjøre, en uvant far som må ta seg av alt husstell, bikkje og fire unger, er dessverre ikke helt utdatert. Og pluss for at alt går tilbake i vante spor når mor ikke lar verken far eller barn gjøre noe som helst på sin egen måte. Da kan hun faltisk sitte der med alt arbeidet og bare ha det så godt. For tenk.
Merkelig sak om forholdet mellom mødre og døtre og hvordan måten å forholde seg til hverandre på går i arv. Ikke helt min greie.
En skikkelig syttitallsklassiker som likevel oppleves frisk. Språket er gammeldags, men sjarmerende. Og når et av poengene er at jenter ikke får hoppe på ski, kan en jo ikke akkurat si den er utdatert, dessverre...
God krim. Sliter litt med troverdigheten innimellom, men når spenningen likevel holdes oppe, får det bare være.
Fascinerende hvor mange ganger handlingen kan vri seg unna den veien en tror den skal ta! Og det funker som bare det. Medrivende og spennende. Og et godt bilde av hvordan angst kan arte seg i tillegg. Dabber litt av mot slutten.
Veldig monoton og kjedelig opplesning. Likte deler godt, men synes det ble rotete til tider. Men et sterkt bilde av situasjonen for alt for mange mennesker for ikke alt for lenge siden.
Eller lest og lest, jeg hørte NRKs radioteaterversjon i påsken. Synes det er innafor. Moro var det og. Særlig å høre skuespillerne prøve seg på breit drammensk fra femtitallet.
Underholdende nok, men slurv av typen hytte som blir til hotellrom og at en skal kunne bruke maskara til å dekke over blåmerker med, trekker ned.
Om etterforskninga av en seriemordersak i Italia, fortsatt ikke oppklart selv om den har pågått siden 1960-tallet. Interessant begynnelse, stillestående midtparti og forrykende slutt på denne boka, de siste 150 sidene måtte jeg lese i ett. Hovedinntrykket? At jeg ikke vil mistenkes for noe som helst av italiensk politi, de er sprøyte gærne!
Bedre enn den forrige. Mer sammenheng og til tider nesten troverdig.
Altså, makan til genialt! Historien fortelels baklengs og er en blanding av agenthistorie, superheltepos og.... Dickens!
Likte denne enda bedre enn den forrige. Lettere å henge med i svingene, selv om det er mange personer, steder og hendelser å holde rede på her og. Og den irske frigjøringskampen er fascinerende.
Jeg tenkte jeg skulle fikse en krim med klarsynt «etterforsker». Og det gjorde jeg lenge også. Men det ble for mye for meg mot slutten, altså. Da synes jeg det bare ble teit, teit, teit...
Begynte så bra med en klaustrofobisk marerittfortelling fra havdypet. Men så synes jeg den ble litt kjedelig. Når folk har pressa seg gjennom trange ganger i dårlig lys mens de ser den ene grusomme tingen verre enn den forrige i 200 sider, da begynner jeg å bli litt mett. Og så kom løsningen på gåten, og den var bare teit. Så nei.
Vet ikke om det er riktig å kalle dette en krim, egentlig. Mer familiehistorie/-tragedie? Men det handler i alle fall om ung kvinne som kommer tilbake til besteforeldrenes gård i Kansas etter ti år, selv om hun lovet seg selv å aldri gjøre det etter å ha tilbragt en sommer der som sekstenåring. Men så har den jevnaldrende kusina forsvunnet... Historien veksler mellom nåtid og fortid og skildrer en del karakterer jeg virkelig blir nysgjerrig på. Den groteske bakgrunnshistorien ligger under hele tida, men det psykologiske er det mest interessante. Lurer på om denne forfatteren har skrevet mer?
Mari Nordø Lommelun om Silent Scream (Detective Kim Stone crime thriller series) (Volume 1) av Angela Marsons:
18:37, 16. februar 2018
Jepp. Igjen litt for mange personer til at jeg klarer å holde oversikten, men drukner ikke denne gangen.
Sist sett
