Bokelskere.no

Her er min omtale:
http://karisbokprat.wordpress.com/2013/05/12/kroken-og-kolden-doden-kjem-med-bussen/

Synes den var ok, men ikke noe mer enn det. Her er min anmeldelse:
http://karisbokprat.wordpress.com/2013/05/15/natasha-solomons-fortellingen-i-fiolinen/

Tror det er listen over bøker flest bokelskere leser for tiden, har lagt til boklista, har som favoritt, høyest terningkast... Eller?

Enig med deg. Nydelig språk. Lett og lese men samtidig mye motstand i teksten. Jeg skal se gjennom den en gang til og så forsøke å si noen ord om den.

Jeg holder på å lese den nå. Liker den godt så langt. Som deg likte jeg Arven, men synes ikke spesielt om Det du ikke ser. Den var litt intetsigende :)

Har nettopp begynt på denne. Veldig lovende start!

Arthur Omre, opprinnelig pseudonym for Ole Arthur Antonisen, ble født i Brunlanes i 1887. Han tok middelskoleeksamen i 1904 og prøvde seg deretter en tid som sjømann. I 1908 tok han eksamen ved Horten tekniske skole, arbeidet noen år på Rjukan, i Tyskland og i USA, før han i 1914 vendte nesen hjemover og flyttet til Kristiania, hvor han jobbet ved Thunes mekaniske verksted. I 1916 startet han sitt eget entreprenørfirma. Det gikk konkurs i 1922 og førte Omre ut i en lang kriminell løpebane som spritsmugler. Det var litteraturen som skulle berge ham. Arthur Omre debuterte som forfatter i 1935 med den hardkokte spenningsromanen Smuglere. Året etter kom oppfølgeren Flukten. Senere skrev Omre en rekke romaner, noveller og skuespill. Holmgren-saken, som opprinnelig ble utgitt i 1942 som Mysterium i Rolvsøy under pseudonymet Arthur Juel, var Omres åttende roman. Fem av bøkene hans er filmatisert. I 1937 tok Arthur Omre pseudonymet sitt som navn.

I Holmgren-saken rystes det lille samfunnet rundt skogbruket ved Glomma da brukseier Holmgren en morgen blir funnet død i sin egen seng. Han har tilsynelatende tatt sitt eget liv med en overdose sovemedisin. Oppdagelsesbetjent Webster får saken, og reiser til bruket sammen med den unge «sporhunden» Nik Dal, som slår seg ned ved bruket som fotograf for å holde oppsikt med folkene som bor der. Webster pendler mellom bruket og Oslo. Det viser seg snart at Holmgren ikke hadde noen grunn til å ta livet av seg. Han hadde heller ingen fiender. Ved bruket vet alle alt om hverandre, og alle er skjønt enige om at Holmgren var et flott menneske som ikke hadde noe å skjule. Dødsfallet er med andre ord helt ubegripelig. Likevel, rett før Holmgren døde ble det underslått 300 000 kroner fra brukets kasse. Alle spor peker mot kasserer Stefansen, som nylig er innlagt på sykehus i Oslo på grunn av nerver. Stefansen husker ingenting om pengene, men bevisene mot han er knusende. Han ville uten tvil blitt dømt for underslag hadde det ikke plutselig på mystisk vis begynt å dukke opp nye beviser som peker i en helt annen retning…

Den flintskallede, middelaldrende oppdagelsesbetjent Webster beskrives i boka i ordelag som vennlig og dyktig. Han er omgjengelig og hisser seg stort sett aldri opp. Bortsett fra når han diskuterer jernbanen. Websters særegenhet er nemlig den at han helst skulle byttet ut alle tog med trikker. Han er en heftig tilhenger av trikkelinjer fra Oslo til Hammerfest. Websters Hjelper, Nik Dal, føyer seg fint inn i den klassiske detektivtradisjonen med dens ubehjelpelige hjelper. For egentlig er det ikke stort Nik finner ut i perioden han er installert på bruket som fotograf. Han har et begjærlig ønske om å bli etterforsker, men det viser seg snart at han er en langt bedre fotograf enn etterforsker.

Handlinga i boka strekker seg over et år. Fra høst til høst. Og egentlig skjer det ikke stort i løpet av denne tida. Holmgren-saken er nemlig ingen bok full av action. Den er kanskje heller i overkant realistisk i mangel på sådan. Nye momenter i saken dukker opp gjennom intervjuer, avhør og brevveksling, og etter hvert som løgnene ved bruket avsløres, dikter de mistenkte opp nye. Holmgren-saken regnes som den første norske politiromanen, og boka har hatt stor betydning for utviklinga av den senere norske politiromanen. I et litteraturhistorisk perspektiv er den derfor interessant. Personlig synes jeg den var nokså kjedelig, og jeg slet med å komme meg gjennom de skarve 150-sidene

Vakker, poetisk, uhåndgripelig, foruroligende. Jeg vender den om og starter på nytt.

Sigrun Karin Christiansen (f. 1932), norsk forfatter, debuterte i 1972 under pseudonymet Sigrun Krokvik med kriminalromanen Bortreist på ubestemt tid. Boka vakte stor oppsikt og vant Rivertonprisen for beste norske kriminalroman samme år. Året etter ga Christiansen ut kriminalromanen Kikkerten, deretter ble det stilt fra henne. Bortreist på ubestemt tid betraktes stadig som et sentralt verk i norsk kriminallitteratur, og boka ble i si tid regnet som en revitalisering av norsk krim. Den ble filmatisert i 1974 i regi av Pål Bang Hansen.

Alex lever i et kjærlighets – hatforhold til kona Christina. Han begjærer henne samtidig som hun går ham noe helt sinnssykt på nervene. Så, plutselig en dag renner det over for ham og han kveler henne med silkeskjerfet hun har på seg. Han stapper liket i fryseboksen mens han forbereder seg på å kvitte seg med det. Så begynner ting å gå galt. For samtidig ikke langt unna har Helen stukket av fra mannen sin. I stedet for å reise hjem til Østlandet fra datteren på Vestlandet, setter hun kursen sørover mot Bergen. Etter å ha gått av bussen på et knutepunkt på veien, vil tilfellet at Alex så vidt unngår å kjøre henne ned. Hun ramler over ende, svimer av og Alex plukker henne opp og tar henne med seg hjem. De to finner snart tonen, og før de vet ordet av det har de innledet et slags forhold. Men tidspunktet kunne ikke vært mer ubeleilig. For Alex har ennå ikke kvittet seg med liket, og snart begynner Helen å skjønne at noe er galt. Veldig galt.

Bortreist på ubestemt tid er en psykologisk thriller med fart i. Og selv om man allerede på side én vet hvem morderen er, blir ikke boka mindre spennende av den grunn. Spenningen bunner ikke i hvem som har utført udåden, som i den klassiske kriminalromanen, men i hvorvidt forbryteren greier å komme seg unna med ugjerningen. At han muligens ikke vil klare det, skjønner man imidlertid ganske snart. For Alex strever så fælt med liket. Han drasser det hit og dit, men blir liksom aldri kvitt det. Det kommer alltid noe i veien for «begravelsen» – det regner, batteriet på lykta blir flatt eller han sovner. Mens Alex baler med liket av kona, begynner selvfølgelig Helen å ane uråd. Og ikke nok med det, Alex begynner å ane at Helen aner uråd. Dermed oppstår en ny konflikt. Skal Helen bli neste offer?

Bortreist på ubestemt tid er ei tynn lita flis av ei bok som skildrer sinnet til et sykt menneske og hans potensielt nye offers. Synsvinkelen skifter stadig mellom Alex og Helen, og Helens frykt avløser stadig Alex paranoia. Som bonus inneholder boka flere komisk-groteske scener, som for eksempel da politibetjenten holder på å rive overende det gjennomfrosne liket som står stablet oppetter garasjeveggen inntullet i svart plast. Disse scenene falt spesielt godt i smak. Faktisk likte jeg hele boka svært godt, helt frem til nest siste side. For slutten synes jeg ikke noe om. Gikk Christiansen trett av heltene sine eller ble hun bare lei hele fortellinga? Ikke vet jeg. Det jeg imidlertid vet, er at boka er vel verdt å lese. Den passer spesielt for de av dere som liker en god psykologisk thriller. God bok!

http://karisbokprat.wordpress.com/2013/04/10/sigrun-karin-christiansen-bortreist-pa-ubestemt-tid/

Nei, det stoppet helt opp, men jeg har ikke gitt helt opp enda. Tenkte å dra den frem igjen etter hvert.

Den engelske utgaven er en stor suksess på skolebiblioteket. Har nesten ikke sett den siden jeg kjøpte den inn i fjor engang. I forrige uke gikk den forresten i oppløsning. Så det kan ikke være så vanskelig å få den markedsført.

Helt enig. Skrekkelig kjedelig! Hører på lydboka, men har en tendens til å sovne fra den. Til og med på jobb. Nei, denne gir meg lydbokvegring, så nå byttes den ut med noe annet.

Jeg og, så jeg kommer til å lese fortsettelsen :)

Heldigvis er det maaaange gode bøker man kan lese mens man venter på Granhus neste :)

Kortversjonen av min anmeldelse er: Kunne vært veldig bra hadde den ikke vært så fryktelig kjedelig.

Jeg likte også nr. 1. Den var veldig spennende. Nr. 2 er litt langdrøy og kjedelig. Men Det kan selvsagt enda snu, for jeg er bare kommet til side 250. Tipper uansett at den er opptakten til en forrykende avslutning. Håper i alle fall det :)

Sliter litt med å komme igjennom denne boka... Den forrige var bra. Håper neste er bedre..

Jeg tror nok at jeg ga opp Lehtolainen etter Kobberhjertet. Men Jentene fra balletten skal jeg prøve meg på. Takk for tipset :)

Enig. Veldig kjedelig! Les den siste boka til Frode Granhus. Den var bra :)

Ja, jeg synes også at Skråninga var veldig bra, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har lest På vei til en venn for lenge siden :)