Bokelskere.no

Har aldri før vært borti noen som gjentar seg selv mer enn Walliams. Tenk å fylle ei hel sida med ja og nei. Det var noe man pleide å gjøre i gamle dager da man skrev for tidsskrift og fikk betaling pr. ord. Skikkelig irriterende! Nei, dette var ikke særlig imponerende.

Takk for tipset. Nå har jeg også lest den. Veldig bra :)

Jeg reagerte også litt på slutten, skjønte ikke helt poenget med den. Ble litt usikker på hvor forfatteren egentlig ville. Jeg lurte litt på om dette var straffen, og en slags moralisering. Men så valgte jeg til slutt å tolke det som at en ulykke sjelden kommer alene.

Kvitt er mitt første møte med Laura Djupvik, et svært hyggelig sådan. Jeg hadde egentlig ingen forventninger til denne boka, noe som antakelig skyldes en kombinasjon av manglende markedsføring og det faktum at jeg ikke leste noen avisanmeldelser før jeg startet. Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest om boka noe sted før den plutselig dukket opp i ei kulturfondeske på biblioteket på senhøsten i fjor, og det er jo litt rart, for alle anmeldelsene er så vidt jeg kan se nå i ettertid positive. Hvorom allting er, jeg plukket opp boka på grunn av temaet ung jente, voksen mann. Det er gitt ut en hel del Lolita-bøker de siste par årene. De jeg har fått med meg er Linn T. Sunnes Lille ekorn (2012), Charlotte Glaser Munchs Alt jeg vil er å kysse deg (2012) og Eline Lund Fjærens Ung jente, voksen mann (2013). De to første er ungdomsbøker. Med så mange bøker med samme tematikk kan man jo begynne å lure på om vi har med en ny trend å gjøre? På den annen side er det jo mulig at «trenden» bare en midertidig ettervirkning av Vågå-saken.

Settingen i Kvitt er et kristent miljø på et lite sted på Vestlandet. Handlinga utspiller seg over ett skoleår. Jill er 17 år og skal begynne i andre klasse på videregående. Hun er full av hormoner og lengter etter å gi seg hen. Men kjæresten, den ferske legestudenten Kristoffer, vil vente med sex til etter at de er gift. Sånn sett kan man vel kanskje si at de er begynt å gli fra hverandre allerede før Kristoffer flytter til Bergen for å studere. På begynnelsen av det nye skoleåret forelsker Jill seg i historielæreren og rådgiveren Peder. Han er over 40, gift og har en datter på vg3, men Jill henger seg på ham likevel. Etter hvert innleder de et forhold, og det går som det må gå…

Kvitt er i likhet med Ung jente, voksen mann beregnet på et voksent publikum, og disse bøkene er også voksenere i fremstillinga av kjærlighetsforholdet enn ungdomsboka Lille ekorn, hvor forholdet avsluttes allerede i innledningsfasen. Ingen av de to bøkene moraliserer over temaet, selv om hovedpersonene i begge sliter med både skyld- og skamfølelse. I begge bøkene skifter synsvinkelen mellom han og henne, slik at vi får innblikk i både den voksne mannen og den unge jentas tanker om forholdet. Jeg likte begge bøkene svært godt, men synes kanskje at Kvitt er hakket bedre enn Ung jente, voksen mann, fordi det er større driv og høyere spenningsnivå i denne fortellinga. Men det er vanskelig å sammenligne, og nøye er det uansett ikke, for begge bøkene er virkelig gode. Kvitt anbefales med andre ord varmt.

http://karisbokprat.wordpress.com/2014/01/13/anbefales-varmt-laura-djupvik-kvitt/

Men denne var jo kjempegod. Ble veldig positivt overrasket!

Litt skuffende. Synes egentlig at den paralellfortellinga, forsvinningssaken, var litt i veien for selve poenget. I tillegg hadde jeg litt problemer med å tro på disse karakterene...

Slet litt med begynnelsen og holdt på å gi opp flere ganger. Glad jeg holdt ut. Veldig bra bok!

Lajla Rolstad (1978) er født og oppvokst på Lillehammer. Hun har studert filosofi og litteraturvitenskap, og skrev sin hovedoppgave i litteraturvitenskap om Bram Stokers Dracula. Rolstad debuterte som forfatter i 2009 med Nekronauten. Siden har det vært stilt fra henne. Og det er synd. For Rolstad er en virkelig original stemme i norsk litteratur.

Nekronautens hovedperson er legen Martinus Janss. En kveld blir han kontaktet av vakre Celeste, grossererens datter. Celeste er bekymret for faren sin, som har oppført seg merkelig de siste dagene. Han har vært direkte ondsinnet. Janss oppsøker grossereren, finner ham i psykisk ubalanse og planlegger en tvangsinnleggelse. Men dagen etter er grossereren død. Merkelig nok tilsier forråtnelsesprosessen at grossereren må ha vært død i en uke, og Janss blir tilkalt av borgermesteren for å bistå politiet i den medisinske etterforskningen. Sammen med vennen og psykiateren Jonas, begynner han å nøste i saken. Til sist klarer de å løse den, men før de kommer så langt er flere prominente innbyggere i byen brutalt myrdet…

Nekronauten kan best beskrives som en blanding av streampunk og kriminallitteratur. Settingen i boka er lagt til byen Comulodunum i det viktorianskinspirerte imperiet Britannia, en stor og brutal kolonimakt. Fiksjonsuniverset er foruroligende, mørkt og dystert, og både moten, kunsten og arkitekturen er gotisk og grotesk. Ja, boka er faktisk oversvømt av groteske motiver. Her nevnes evighetsmaskiner, tidsmaskiner, tidsreiser, dødsreiser, katatone tilstander, skinndødhet, roboter, varulver og vampyrer, og vold, sadisme, masochisme og tortur er langt fra uvanlig.

I denne mørke, voldelige verden lever legen Janss, en heller myk mann. Han er opp etter ørene forelsket i Celeste, og er villig til å gjøre hva som helst for å finne ut hvem som drepte faren hennes. Janss er i boka fremstilt som en typisk Watson-figur. Han er den eminente detektiven Jonas underlegen, og han er også Jonas’ hjelper. Jonas på sin side setter som Sherlock Holmes sin lit til vitenskapen, og som den Holmes-figuren han er, er han selvsagt både forkledningskunstner og narkoman. Rolstad har faktisk fulgt sjangerkravene for både streampunk og detektivromanen til punkt og prikke. Og hva er resultatet? Jo, en meget vellykket, beksvart gotisk kriminalroman. Rolstad leker i boka så helt opplagt med motivene i de kjente klassiske grøsserne, hun tjuvlåner litt både her og der. Nekronauten fremstår dermed som en krysning mellom Sannheten om tilfellet M. Valdemar, Hunden fra Baskerville, Frankenstein og En verdensomseiling under havet, bare for å nevne noen. Jeg likte boka kjempegodt, og anbefaler den for alle som liker gotiske romaner og krimgrøssere.

http://karisbokprat.wordpress.com/2013/09/24/lajla-rolstad-nekronauten/

Jeg har lest den første boka hennes og den var skrekkelig dårlig. Kommer ikke til å lese flere bøker av henne, nei,

Krig og fred består av fire bind og handlinga utspiller seg under Napoleonskrigene. Første del handler om årene 1805-1806, og kulminerer med skildringen av slaget ved Austerlitz. Del to skildrer hverdagslivet i adelskretsene i St. Petersburg og Moskva i tiden mellom 1806 og 1811. Del tre, som er lagt til årene 1811 og 1812, forteller om slaget ved Borodino, inntakelsen av Moskva, Napoleons tilbaketog og partisankrigene i Russland. Epilogen, som består av to deler, skisserer opp hovedpersonenes videre skjebner og inneholder i tillegg en utførlig redegjørelse av forfatterens historiesyn.

Høres dette kjedelig ut? Det er det ikke! Boka skildrer nemlig ikke bare historiske begivenheter, men også livet til de fem russiske adelsfamiliene Bezukhov, Bolkonskij, Kuragin, Drubetskoj og Rostov. Andrej Bolkonskij føler seg ikke vel i selskapslivet i St. Petersburg. Han kjeder seg i ekteskapet med sin overflatiske kone, og lar seg verve da Russland går til krig mot Napoleon. Sin gravide kone levner han hos søstera på farens gods. Andrejs venn Pierre Bezukhov er uekte barn av en fyrste. Han arver likevel farens enorme formue og tittel, men lar seg narre av den slu, beregnende fyrst Vasilij til å gifte seg med dattera, den vakre Hélène Kuragina. Ekteskapet blir ulykkelig. Boris Drubetskoj kommer fra en ruinert adelsfamilie og er avhengig av å gjøre karriere. Han stiger fort i gradene, og dermed er ikke ungdomskjæresten Natasja Rostova lenger så interessant. Den hjertelige Rostov-familien i Moskva sliter økonomisk og er avhengig av at barna gifter seg til penger. Men mens Nikolaj er forelsket i sitt ubemidlede søskenbarn, venter Natasja på Andrej, som skyver bryllupet frem i tid fordi faren ikke vil gi dem sin velsignelse…

Les hele omtalen her: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/09/29/lev-nikolajevitsj-tolstoj-krig-og-fred/

Ikke så dum beskrivelse. Jeg er ikke helt ferdig med bind 1 enda, men så langt handler den utelukkende om intriger i adelen og i hoffkretsene. Den holder selvfølgelig et høyt kunstnerisk nivå, men jeg tenkte også på såpeopera :)

Med tanke på frustrasjonsnivået skulle man kanskje tro at det var motsatt, at noen dør hvis du fortsetter :) Det er nok best du brenner den..

Kanskje du bare skulle legge den fra deg, det er ingen som tvinger deg til å lese den :)

Momo, eller kampen om tiden handler om den fattige, lille jenta Momo, som bor alene i en amfiteaterruin i utkanten av byen. Med litt hjelp av fra sine venner i byen, klarer Momo seg fint alene. Ja, spør du henne om hvor hun helst vil bo, er svaret nettopp amfiteateret. Ikke under noen omstendigheter vil hun på barnehjem. Momo har mange venner. Barna kommer ofte og leker med henne, de voksne kommer for å prate. Momo er nemlig en eksepsjonelt god lytter i tillegg til å være et oppfinnsomt og lekent barn, og livet hennes er i begynnelsen av boka fullt av eventyr, lek og moro. Men så en dag blir idyllen plutselig truet. I byen dukker det opp en grå skare. Sigarførende menn i grå dresser lurer menneskene til å opprette kontoer i tidssparekassen. Ved å effektivisere hverdagen, sparer de tid og tjener masse penger. Det de ikke vet, er at de grå mennene stjeler all den tiden de sparer. Konsekvensen er at ingen lenger har tid til noe som helst, heller ikke til Momo. Momo skal imidlertid snart vise seg å bli et problem for tidssparekassen. Ikke bare klarer hun å overtale vennene sine til å begynne å bruke tid på henne igjen, hun avslører også tidssparekassens svindelvirksomhet. Dermed blir hun en risiko for de grå, som ikke skyr noen midler for å få henne ryddet av veien…

Fordi historiens overførte betydning er så åpenbar, er Momo, eller kampen om tiden en allegori i like høy grad som en fantasyfortelling. Boka er en kritikk av det gjennomregulerte, moderne samfunnet, og den setter blant annet spørsmålstegn ved hvordan vi bruker tiden vår. Folk arbeider stadig mer, de har ikke lenger tid til det som er viktig: til fortellinger, til lek, til dialog, til hverandre. Tid er penger. Dette temaet har ikke mistet sin aktualitet. Momo, eller kampen om tiden er dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt for 40 år siden.

Jeg leste Momo som lydbok på bilferie sammen med familien min i sommer, og alle likte boka veldig godt. Helt i begynnelsen var det en passasje om bruk av fantasi i lek som jeg synes ble litt langdryg, men etter det tok spenninga seg voldsomt opp. Både store og små lyttet med andakt til Momos kamp mot de iskalde tidstyvene, som lever på stjålet tid. Det jeg likte best med boka, var selve underteksten, kritikken av det moderne samfunnet. Spesielt festlig var beskrivelsen av Momos lek med dukken som stadig vil ha flere ting. Her fikk Barbie gjennomgå. De yngste leserne får nok ikke med seg tekstens dobbeltbunn, men de lar seg fascinere av den nervepirrende historien. Momo, eller kampen om tiden er nemlig ikke bare aktuell og viktig, den har også meget spennende. Passer for barn mellom åtte og åtti.

: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/08/14/michael-ende-momo-eller-kampen-om-tiden/

Jeg digger denne boka. Fikk litt samme følelse som da jeg leste Frøken detektiv i barndommen, uten noen sammelikning for øvrig. Alle klisjeene er der: skattekartet, skatten, forstørrelsesglasset, trebeinet, forkledningseksperten, det store blinde huset badet i måneskinn (det burde vært mosegrodd). O fryd!! Her er min omtale: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/06/30/sir-arthur-conan-doyle-de-fires-tegn/

Jeg likte boka godt, men er enig i at den er litt overbefolket. Passer spesielt for kriminteresserte, ja :) Her er min omtale: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/07/07/mary-roberts-rinehart-vindeltrappen/

Jeg likte boka godt, men er enig i at den er en smule overbefolket. Her er min omtale: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/07/07/mary-roberts-rinehart-vindeltrappen/

Jeg elsket den. Her er min omtale :) http://karisbokprat.wordpress.com/2013/06/18/fredrik-backman-en-mann-ved-navn-ove/

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om denne. Jeg tror jeg likte Mrs. Dalloway bedre, og den likte jeg ikke spesielt godt. Men, jeg har så vidt kommet i gang og mye kan endre seg :)

Jeg likte også boka godt. Jeg har lagt ut omtale av den på bloggen min. http://karisbokprat.wordpress.com/2013/06/04/jonathan-odell-helbredelsen/