Bokelskere.no

VINTEREN

mor snuser seg fram mellom trærne
som om hun fremdeles kan se
hun synger hjertesårt

hun synger
om regnet som fryser til is
og om lyden av is

snøkrystaller og ord
om varmen som fryser
hjertesårt synger hun vinteren fram

jeg drar og fyrer opp i et gammalt hus
som ingen lenger bor i
åpner vinduene, får ut fukten
kjenner ansiktet mitt lyse foran ovnen

jeg ville at noen skulle komme
og bo litt i meg
tørke støv og ta inn posten
stryke en finger langs listene
fylle rommet med lys
før de låste seg ut

jeg kjører forbi hus etter hus
som alt har falt sammen

nå står navna våre i barken, søster
jeg har skåre oss inn med kniv
pressa meg inn i den harde veden
snudd barken med sårsida ut

det damper av skogen det renner av trærne
de står der og størkner i vinden
det ryker av navna våre:
her er to som vil finnes

en mandag i august er du en tom stol
når navnet ditt ropes opp
og det er ingenting merkelig med det, det er bare en stol som en annen kan få, og det er jo helt vanlig
at noen ikke kommer

vennene dine står i skolegården
de skyver lufta mellom seg
der du skulle stått, de kjenner at ingenting ligger fast
og neste morgen er det en annen
som er blitt den morsomme, og ei anna jente
er blitt den raskeste, og uka etter er de blitt vant til
at du ikke kommer med bussen
og bussen lukker dørene og kjører av gårde
og treneren avfyrer startpistolen
sjøl om du mangler i ytterste bane

slik forsvinner du
fra startlistene, klasselistene, venninnenes planer
de stryker deg ut
jeg stryker deg varmt over ryggen
trekker sperrebånd opp foran huset: beklager
vi har stengt

hendene mine forstår noe
som jeg ennå ikke har forstått
de holder glasset mot munnen din
de gjør det ikke vanskelig
å mate et voksent menneske
de får det til å se enkelt ut
å holde andres gråt i hendene
de følger en oppskrift
jeg ikke kan huske å ha lært
hvordan kan jeg ha unngått å få med meg dette
som hendene har visst om besteandig

jeg legger hodet ditt fra meg og går ut
i hagen, der åpner jeg ansiktet alene

jeg lister meg ut før noen har våkna
slipper håndkleet i graset, kaster meg uti
kløyver vannet varm og brå

i huset lukker jeg skuldrene
strikken har røke i ansiktene rundt bordet
vi sender brødet og mjølka
svelger tvilen
før den når munnen
og ingen vil være den første
til å spørre: hva betyr det
at hun mangler til frokost
vi ser ut av vinduet, er det noen der ute som vet
hva det er som har begynt

EVIG LYS

Er det noe som trekker meg mot
det som varer evig, så er det blikket hos dem
jeg elsker.
Bak øynene til mine kjære vakler
et umistelig, håpefullt lys.

jeg gikk ikke i min fars fotspor
men jeg så dem
uten de sporene
kunne jeg aldri valgt en annen vei

somrene står i kø
noen sniker og kommer seg alltid først
sommeren i år er allerede glemt
og sommeren i fjor kan jeg heller ikke huske
det eneste jeg vet er at de for lengst er forbi
mens sommeren 1964 rykker stadig nærmere
og åpner sine farger fra et sort fotografi
som jeg lener meg over
jeg er gammel nok til å ha ingen tid å miste
en dag skal somrene stå i omvendt rekkefølge
og den sommeren før jeg ble født
da jeg seilte
med min døde farfar til København
skal snart være min siste

du

jeg kan stå for eksempel i bakgården
med favnen full av flatklemte pappesker
eller i kjelleren og sortere diktbøker
kjøpt inn altfor billig
og kjenne noe i lufta
et sus
noe jeg aner er deg
uten at jeg hører deg
du hadde alltid cowboyboots på deg
alltid olabukse, t-skjorte, vest og nikon
har du tid, var det første du sa
og halte fram rullingsen
ja da, sa jeg
og henta kaffe
du med blikket som kunne fryse tid
du som kunne se rett inn i steinen
du med en lang senete pekefinger som tok over for blikket du som kunne tegne katter som ingen andre

Den nye Gud, medisinen, tar mye av glansen fra livet. Med sin risikofokusering skaper den frykt. Med sitt sunnhetsraseri stjeler den lek og nytelse fra menneskene. Med sine ideelle livsstilskrav fører den folk inn i strev og skam. Med sin kroppsperfeksjon gir den mange følelsen av å være feil og lite verd. Med sin pille-for-alt-som-er-ille-kultur tar medisinen eksistensielt drivstoff fra livet: Sorg, tvil, nedtrykthet og smerte. Med sin diagnosemani tar den ekte følelser fra døden.

Når døden likevel nærmer seg, er fortsatt medisinens prosjekt motstandskamp.
Svære behandlingsressurser settes inn. Gjenoppliveing også av eldgamle og kronisk syke mennesker er rutine. Folk som snart skal dø holdes kunstig i live med intravenøs væske og sondeernæring.

Helse er å få til en bæsj.

Hver dag
jeg levde sammen med deg
gjorde jeg det
fordi jeg ville det

Hver gang
det var du
og ingen annen for meg
var det fordi det var deg
jeg ville ha

Alltid
når jeg kom tilbake til deg
var det fordi det var
sammen med deg
og ingen annen
jeg ville være

Først
når du våger å tro
at denne dagen
og alle andre dager
er et fritt valg for meg
- du eller ikke du -

kan du og jeg fortsatt
leve
sammen