Bokelskere.no

EG HAR NOKO

Eg har noko eg bare har
når eg gjev det bort:
Kjærteikn

ME LEGG TO OG TO SAMAN

Klokka er halv åtte
Vinterkveld Desember
Yr over snøen ute
Våre liv rotar seg til
og strakar seg ut
Dagar og netter driv
over vakne og lukka auge
Det ligg menneskekroppar
nede i jorda kring oss
Det heile er naturleg
Me legg to og to saman
og får barn
Me trekkjer ein og ein ifrå
og får kyrkjegardar

OM NOKO VED SAMVÆRET
EG ALDRI HEILT FÅR TAK I

I denne kjellaren gror ingen blomar.
Inne i mørkret: alle bøkene.
Me et maten vår utan å sjå på kvarandre.
Har eg gråte her? Høyrde du det?
Og utanfor fell vårregnet, sollyset, tørt lauv.
Snø.

Mange krigars blod
har runne over våre kroppsheite netter.
Alltid står ein einsleg soldat på vakt.
Einsam einstad, alltid.
Eg stryk deg over mjuk hud.
Han pussar geværet.

Når me krigar tilkallar du stilla
som ditt strategiske våpen.
Eg kjempar med høgare og høgare røyst.
Kanskje går eg lenge ute.
Regnet er så hjelpelaust mellom blokkene
i byen.

Våre små munnar opnar og lukkar seg.
Om mat om ord om hud.
Kanonmunningane ventar
alltid opne ein stad i verda vår.
Me er begge redde
og kan liggja stille i mørkret
lenge og tett inntil kvarandre.

Si noe,
så jeg kan se deg,
roper vennen min

og spør om jeg synes
det var fint å bli funnet.

Men jeg vil bare vite
om det var fint
å finne meg?

Jeg vet hvorfor
vinteren ikke vil hjem.
Det er ensomt

å måtte gå rett før
festen begynner.

Den vil så gjerne si noe, vinteren også,
men får det ikke til. Så står den bare der
og holder tung snø
opp foran seg.

Når mamma gråter, gråter hun bare
fordi hun er glad, sier pappa.
Det er når hun smiler

det er umulig
å vite hva hun tenker på.

Ingen får noen gang
tak i en mamma, sier pappa. Mammaer
beveger seg raskt, det er
umulig å fange dem.
Bare hvis du

sitter helt stille,
lenge,
sier pappa, da

kommer kanskje mammaen og spiser
av hånden din. Du kan prøve
med en ørn også. Eller
en bjørn.

Si fra
om du trenger en venn.

Hvis jeg var deg,
ville jeg ropt
på meg.

Ei tid for alt

Eg skulle til
å beklaga
at dagslyset forsvann
då eg plutseleg
fekk auge på
den første stjerna.

Forkleet hugsa du
det nyvaska forkleet
som ho la over ansiktet sitt
då dei fortalde
gøymde det ufattelege
i skuggen bak grovvevd bomull
Dette som skein i eit mørkre
og det salte sviande
som regna over deg
då du klatra opp på fanget
og løfta det kvite til side
strauk og strauk

Er det meir
vi skulle ha snakka om no
seier du
for eg reiser snart
Du legg deg tilbake på puta
ettermiddagsljoset over bordet
stolane senga
rommet du skal døy i
og oss to
inne i ord
vi ikkje har lært

Har du noen gang tenkt på tunga som mat?

Pappa sier at tunge er godt,
men det synes ikke jeg,
for jeg har tygd på min egen,
og den smakte bare blod.

Det er mange slags hjerter

Det tynne pepperkakehjertet mitt,
litt for mye stekt, litt for høy varme,
litt brent i kantene, litt sprukkent.

Du må ta det forsiktig mellom hendene,
ikke klemme for hardt,
for da smuldrer hjertet opp
i små, små smuler
og drysser på duken

Hvis du vil, kan du smake,
vær så god,
spis det langsomt,
tygg litt og kjenn
hvor godt det smaker,
hvor søtt det er,
det lille hjertet mitt.

En onsdag med tilløp til storm

Det er en av disse dagene
med stor vind.
Det er en dag med blader i lufta.
En dag da trestammene knirker,
en dag med greiner på stien
og vind i håret.
Og luft under jakka, luft under armene.
En slik dag er det.
En dag det føles
som om det skulle være mulig å fly.
Som om vi er fugler alle sammen.

Sauer kan også lure på ting

Av og til må man bare spørre, tenker sauen
og spør om hvorfor han ser stjerner når han nyser,
men det er et vanskelig spørsmål,
som ingen vet svaret på.
Det er heller ingen som vet
når ørene slutter å vokse?

Sauene ser på hverandre.
Men hva skjer
hvis vi alle sammen hopper samtidig?
Hva vil skje da?

Da ser sauene på hverandre.
Og så hoppet alle sauene samtidig.
Bare for å se.

Kan vi noen gang forstå hverandre?

Det er ikke så lett å forstå seg på folk,
tenker gåsa,
og synes det er enklere med gresset
som bare står der og nikker
i vinden, i regnet,
nikker og smiler
og er bare gress
som sier ja
til alt.

Dette diktet er også et hus

Velkommen inn,
sier gåsa til hunden
og åpner døra for ham.
Bare kom, du!
og hunden løper rett inn i stua.

Det er en myk sofa der inne.
Der kan du sette deg, sier gåsa og peker,
hvis du vil da,
eller du kan gå opp trappa
til annen etasje
hvor sola skinner inn gjennom vinduet
eller trappa til kjelleren
hvor hyllene med hermetikk står i pene rekker.

På kjøkkenet er det kake
på et blått fat
og to glass rød saft.
Kanskje til og med en skål med kjøttkaker,
sier gåsa, og hunden nikker.
For en skål med kjøttkaker
er noe enhver med respekt for seg selv burde ha,
mener hunden
og lukker øynene.

du ligg skeivt på puta
håret er flokete
lufta i respiratoren
bles inn og ut av deg
det store makineriet
løfter og senkar brystet ditt sakte
som om du er ei gammaldags klokke
legen kan trekka opp
så vil du som før
bli med ut
og spela fotball

Kom inn

Kjære venn, kom inn.
Kjære, vakre, vene, søte, snille, gode deg,
kom bare inn.
Ta broddene av.
Heng rustningen ved døren.
Dette rommet er åpent,
og det brenner lystig i ovnen.

Bær en kubbe til bålet.
Ta klærne av,
det er varmt.
Jeg er like naken som deg,
like redd som deg,
så kom inn!
Sett deg ned
og fortell meg alle ting.