Bokelskere.no

etter å ha dansa med deg hele natta

hjemover
langs fortauet
frostdamp over havna
båtene er fiolette skygger

kald
med
et lite lys
i brystet

sånt man må lære sjøl

ingen lærte meg
å skru rørene fra hverandre
når sluket var tett av matrester
eller skifte dekk på bilen
i tjue minus uten jekk
eller hvordan ikke grine
da gynekologen skrapte borti livmora
med en lang stålsaks
og kjefta fordi jeg skalv i lårene
eller hvordan jeg skulle klare å sove
den første natta
jeg lå med ei jente
hun sovna med hånda mellom låra mine

ingen lærte meg hvordan
jeg skulle snakke til faren min
da han ble 62 og mista hørselen
skulle jeg rope? tegne?
eller bare klemme ham
og legge bort språket for en stund?

hunden som lå påkjørt ved ungdomsskolen
halve kroppen var vekk
men han bjeffa fortsatt
helt til sjåføren ikke orka mer
og satte bussen i revers

ingen lærte meg
at himmelen er begynnelsen
og kanskje slutten
og at de som dør
plutselig dukker opp
og snakker til deg
når du er nede i kjelleren

ingen lærte meg
hvor jeg skulle gå
da du gikk fra meg
eller hva jeg skulle gjøre
for å få deg tilbake
det er sånt man må lære sjøl

men her er jeg
og der sitter du
vi har lært

Thorvald har sagt at vi må ta til oss ros, men ikke tro på den. Jeg forstår godt hva han mener, men man kan jo bli forvirret likevel. Her er mitt forslag til forklaring: Hvis noen gir deg noen deilige kanelboller, så spis dem og vær glad, men ikke tro at det er viktig og sunn mat for kroppen din. På samme måte er det med kritikk. Du kan også ta til deg sur kritikk, men du trenger ikke tro på den heller. Du kan ta imot et råttent eple, men trenger ikke spise det ut fra ideen om at epler er sunt. Er det råttent, så kast det og husk så hyggelig det var med kanelbollene. Stort sett er det maten du lager selv du skal basere din føde på. Jeg tror det er noe sånt.

[Frå kapittelet Mer fra samtale nummer to med Thorvald]

• Ja, det er som jeg sikkert har nevnt før, at hun sa at heroin er ubeskrivelig vidunderlig og nettopp derfor må dere ikke prøve. Man kan bli hekta etter ett forsøk.

[Frå kapittelet Andre samtale med Thorvald]

Kvar gong eg ropar på deg
siv ei anna røyst fram like under mi
Ho stig med ein uminneleg klang
som slår mot lødeveggane
og legg seg over garden

Eg ser deg kome over markene
Kor sterk du er der du går
og ber namnet hans vidare

Ein gong var krigen også her
Ein soldat stogga på tunet
Auga var svarttrekte av lengt
Han lyfta opp vesle far min
og heldt han inntil seg
Kviskra fram ord på eit språk
alle fedrar og mødrer skjønar:
Eg har eit barn eg har eit barn
eg har eit barn eg ikkje har møtt

Du skal få eit namn
Du skal dele namn med ein sjeldan fugl
som landa på tunet den dagen du vart fødd
Han kvilte her under trekket

og fuglen var kvit som snø
og fuglen var kvit som mjølk
og fuglen var kvit som utskrivne blad
i spora stod namnet ditt skrive

I grålysninga teiknar steingardane
mjuke linjer kring dei bleike markene
Tippoldefar fann desse steinane
Kvar ein stein festa han auga på
og såg etter former og kantar
søkk og kvelvingar
som kunne høve saman

Stundom stødde han seg
mot den nylødde muren
Han drog handa over panna
Ei stripe jord smelta inn i sveitten
og la seg som ein skugge i andletet

Mose og lav grør over
der dei seige nevane hans
tok tak og lyfta

Stein på stein kransar garden
Eit lysande omriss av tid

Jeg møtte deg. Vi møttes.

Jeg hadde begynt å godta at verden var slik den var, men det var fordi jeg hadde begynt å innse hvor mye av den som ikke var for meg, for slike som meg. Jeg vil gjerne tro at det blir bedre, men det er ikke sant. Noen ting blir ikke bedre, noen ting blir verre. Dette er ikke en verden som noensinne kommer til å omfavne alle sine mennesker, dette er ikke en verden der det noensinne vil være plass til alle. Men det er ikke en uforanderlig verden, den gir etter for trykk. Det finnes sprekker i tilværelsen.

Sorgen over kroppen som ikke var, den blir jeg ikke kvitt. Psykiatrien setter stadig strengere grenser for når sorgen slutter å være sunn og begynner å bli patologisk, seks måneder, tre måneder, fire uker, sorgen blir en sykdom og sykdom kan man bli frisk av. Men sorg er ikke slik, dyp sorg kan være livslang, min er det. Det er ikke en sorg som river meg i stykker. Den er en del av meg. Å leve med den er å anerkjenne at den er der, og vil fortsette å være der.

Slik blir man et krevende menneske: Ved å be om mer enn det som blir tilbudt. Slik blir man et problem, ved å påpeke et problem.

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro.

Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbilder. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke.

Jeg fantaserer noen ganger om å være ferdig. Om å ha ordnet alle praktiske problemer, ha avklart alle spørsmål, ha gjort alt som skal gjøres, legge arbeidet fra meg. Så husker jeg at dette er en dødsfantasi, det har ingenting med et menneskeliv å gjøre. Opp igjen.

Jeg hadde bearbeidet disse tankene i mange år, jeg hadde bare unnlatt å fortelle meg selv at det var det jeg gjorde.

Kanskje var det fordi de var så forferdelig åpenbare. Psykologen påpekte dette. Han sa, mye av dette vet nok de som kjenner deg, allerede. Han ga meg lov til å si høyt det jeg visste, og til å tro på at det ikke bare var jeg som visste det.

Det er ikke min feil at kroppen min er som den er; det er ikke noens feil. Det er ingen hemmelighet at kroppen min er som den er. Og aller viktigst: Det er lov å kjenne sorg over at den er det.

Hjelpeapparatet stiller hundre små krav til hvordan jeg skal formulere behovene mine, til hvordan elendighetsbeskrivelsen skal se ut. Det krever at jeg forstiller meg, for det vil ikke forstå sannheten - at jeg er lykkelig, jeg har det godt og jeg trenger hjelp. Hjelpeapparatet blunker skjelmsk, det spør om jeg virkelig ikke er fornøyd nå, fornøyd nok til å la hjelpeapparatet være i fred, la det vende sitt milde ansikt mot dem som uansett vil forbli elendige.

I Himmelen over Berlin leses det et dikt, "Barndommens sang" av Peter Handke:

*Als das Kind Kind war
ging es mit hängenden Armen,
wollte der Bach sei ein Fluss
der Fluss sei ein Strom,
und diese Pfütze das Meer.
Als das Kind Kind war,
wusste es nicht, dass es Kind war,
alles war ihm beseelt,
und alle Seelen waren eins.

Als das Kind Kind war,
hatte es von nichts eine Meinung,
hatte keine Gewohnheit,
sass oft im Schneidersitz,
lief aus dem Strand,
hatte einen Wirbel im Haar
und machte kein Gesicht beim Fotografieren.*

noe hun skrev på en lapp II

vi må snakke
mens vi kan

når vi dør
tar vi stemmene våre

med oss

kan ikke gi oss nå

jeg må slutte
må jeg ikke?

skriver du til meg
midt på natta

men det er ikke det
at du holder meg våken

som gjør meg så glad
og forvirra

men at du tror
at jeg heller

vil sove

ut av ingenting

legger hun panna
mot brystet mitt

jeg snuser inn lukta
av håret hennes

og husker ikke
navnet hennes

eller mitt

noe hun skrev på en lapp

langt inne i deg
fins et vakkert stykke musikk

som bare venter
på å bli spilt