Svaret er tydeligvis at det eneste som er verre enn å få en sykdom i underlivet, er å snakke med en lege om det.
Det høye antallet menn som er redde for at penisen sin ikke strekker til, står i sterk kontrast til det faktum at de aller fleste kvinner er fonøyd med sin partners lem.
Det var problemet med Gud: Han tålte ikke kritisk analyse. Han fant seg ikke i det. Han forsvant.
"Jeg savner ham sånn, Cindy helt ut av det blå - og det er ikke fordi Jack ikke er snill mot meg, det er han, stort sett - men så skjer det noe, og jeg tenker Henry."
"Jeg er så fryktelig glad for at du kom innom", sa Cindy. "Du vil ikke tro hvor mange som ikke kommer innom."
"Jo, det vil jeg. Tro det."
"Men hvorfor kommer de ikke? Ikke engang gamle venner kommer, Olive."
"De er redde."
"Så synd, da!"
"Åh, det er jeg helt enig i. Helt enig."
"Men du er ikke redd."
"Nei."
"Selv om du er redd for å dø."
"Det stemmer", sa Olive.
The pain then, is part of the happiness now [...]
"Det finns två sätt att få lugn: det ena att aldrig göra vad man ångrar, det andra att aldrig ångra vad man gör."
August Strindberg
Hun var likevel ikke blitt kvitt ham, et par ganger daglig hadde hun tenkt på ham i sinne. Han hade en romslig treroms i hodet hennes.
[...] jeg må få ta meg av noen, hva er ellers poenget med å leve?
Anna-Maria betraktet familien sin. Hvordan hadde det seg at bråket la seg straks hun ble fjernet fra ligningen? Hvorfor kunne de ikke ta dette ansvaret for hverandre hele tiden?
Til å bli gal av, tenkte hun. Jeg elsker dem, men jeg blir gal.
Sven-Erik kjente at han måtte komme til saken. At Simon snart ville begynne å gråte, og deretter kunne samtalen spore av i en hvilken som helst retning. Han hadde mange ganger opplevd menns gråt som enten førte til at de fortalte ham hva som helst, eller til at de lukket seg for alltid fordi de hadde vist egen svakhet de selv ikke kunne bære.
Tenk om folk flest kunne skjønne denne enkle ligningen, utbrøt Sven-Erik. - Hvis du kjøper billige smuglersigaretter, eller sprit eller diesel eller litt amfetamin til lørdagskvelden. Da klargjør du banen for en masse kriminelle elementer som tar over den lukrative virksomheten. Deretter er det disse som skyter folk på gata og selger dop i skolegårdene. Og da for fanken, begynner folk å rope på politi.
Nei, tenkte Rebecka. Det husker jeg ikke. Jeg har et filmteam inne i hodet mitt som klipper sammen mine verste stunder, alle mine flauser og pinligheter. Så kjører de den filmen om og om igjen i hodet mitt. Til og med sånt som skjedde da jeg var fjorten.
Ofte sier han: "Violette, jeg vet ikke hva du og Gud har snakket om i dag til frokost, men det virker som om du er veldig sint på ham." Og jeg svarer alltid: "Det er fordi han aldri tørker av seg på beina før han kommer inn."
Ja, Violette, fortiden er som gift for nåtiden. Å tenke på noe om og om igjen er å dø litt for hver gang.
"Den som slutter å være en venn, har aldri vært det. Jo mer mitt hjerte tenker på det, jo dypere stikker såret." (Valérie Perrin: "De tre", s. 440)
Tittelen "De tre" viser til tre venner, Nina, Étienne og Adrien. Dei blir kjende med kvarandre første skuledag i femte klasse i 1986, kjem frå ulike bakgrunnar og er også svært ulike. Likevel held dei saman i tjukt og tynt i mange år, og er saman både på skulen og i fritida. Tre svært ulike ungdommar i eit nydeleg vennskap. Men noko har på eit tidspunkt skjedd. Noko som gjorde at dei tre ikkje har med kvarandre å gjere lenger.
Kapitla skiftar mellom ungdomstida deira på 1980- og 90-talet, og romanens notid, som er 2017. I kapitla frå 2017 er det ei kvinne som kjende desse tre som ungdommar som fortel i eg-form.
Tre spørsmål driv lesaren framover: Kven er kvinna som snakkar i eg-form? Kvifor har det nære og svært gode vennskapet mellom dei tre gått i oppløysing? Og kva skjedde eigentleg ved tjernet den sommarkvelden for så mange år sidan? Samstundes som dette er ei forteljing om eit nært og rørande vennskap, er det òg ei forteljing om opprullinga av det som ser ut til å vere ei kriminalsak.
Perrin skriv godt, og greier med denne romanen både å dra meg gjennom 600 sider raskare enn eg nokon gong tidlegare har lese ei så tjukk bok, gje meg ei særs god lesaroppleving, og ikkje minst gjere noko eg liker ekstra godt at skjønnlitteratur gjer med meg: Gje meg nye perspektiv på verda og folk rundt meg.
Berre mellom ein og nokre få prosent av befolkninga oppfyller kriteria for autisme. Men svært mange, kanskje dei aller fleste, pleier å kjenne seg igjen i dei autistiske trekka.
[...]
Men: Autisme inneber per definisjon vanskar, og omfanget av dei er lett å gløyme om ein byrjar å la det gå inflasjon i bruken av omgrepa med eit "eg har visst ogå eit snev av autisme" eller eit "sånn er det jo for alle!". Sjølv om det berre er på spøk Det er nemleg ikkje sånn for alle.
Det handler slett ikke om tingene som er mistet. Det hanlder om menneskene som mistet dem.