Bokelskere.no

Boka "Et halvt liv" omhandler første halvdel av inderen Willie Somerset Chandrans liv. Faren forspilte i sin tid sjansen til en høyere utdannelse og et godt liv grunnet et fåfengt opprør knapt noen la merke til. I stedet for å gifte seg med rektorens datter, slik det var forventet av ham, sluttet han på skolen og giftet seg med en kasteløs kvinne. I det indiske samfunnet var det det samme som å bli en "nobody".

Som sønn av dette etter hvert kjærlighetsløse foreldreparet vokser Willie opp i India på 1930-1950-tallet, uten å ha noen klar idé om hvem eller hva han er. Ute av stand til å finne fotfeste noe sted og nokså skamfull pga. sin lite flatterende familiebakgrunn, reiser han til England for å gå på lærerskole. Ikke fordi han egentlig ønsker å bli lærer, men fordi han jo må gjøre et eller annet mens tiden - dvs. livet - passerer.

Willies møte med London blir temmelig brutalt. Han er på mange måter så kunnskapsløs om verden og den konteksten han befinner seg i at han har store problemer med å forstå det samfunnet han lever i. Kanskje nettopp derfor havner han i svært dårlige miljøer, blant bohemer, prostituerte og andre som lever på siden av samfunnet, og som i stedet for å dra ham opp, drar ham ned i en enda dypere fortvilelse enn den han allerede befinner seg i.

Underveis prøver Willie seg som forfatter, men uten særlig hell. Og da utdannelsen er så godt som fullført, er han ikke det grann nærmere å finne ut av sin egen identitet. Han er fremdeles så fremmedgjort i forhold til det engelske samfunnet og verden for øvrig at et forhold med portugisisk-afrikanske Ana og en flukt til Afrika fremstår som den eneste muligheten han har. For ham er det nemlig umulig å reise tilbake til India, og det er umulig å bli i England. Han overtaler Ana til å ta ham med til den afrikanske kolonien hun kommer fra, og der starter deres 18 år lange samliv - dvs. frem til Willie er 40 år og altså midtveis i livet (derav tittelen "Et halvt liv", som riktignok har en dobbel bunn og antyder et liv som bare leves halveis). Men kommer han noe nærmere svaret om hvem han egentlig er ... ?

Forfatteren Naipaul er av indisk opprinnelse, er britisk og født på Trinidad - Tobago i 1932 (den gangen dette var en britisk koloni). Han fikk Nobels litteraturpris i 2001, dvs. samme året denne romanen utkom. Boka karakteriseres til og med som hans vinnerroman. Dette er den første av hans bøker jeg har lest, og jeg hadde en del forventninger til denne boka nettopp pga. Nobelprisen.

"Et halvt liv" er både en fornøyelig og litt trist bok. Med humor og snert skildres Willie og hans vinglete ferd gjennom livet. Hans kunnskapsløshet om verden rundt ham er glitrende skildret, og gir et godt bilde av hvor veldefinert verden tilsynelatende er for mennesker som tilhører Vestens kultur, men som ikke er like selvsagt for mennesker fra andre kulturer. I alle fall var det nok ikke slik på 1950-tallet, den gangen verden fremdeles var stor og det meste var ukjent for de fleste. Mens Willie kløner seg gjennom livet, ble latteren noen ganger sittende fast i halsen. For Willie er så splittet, så identitetsløs, så fullstendig uten retning i livet at det ble litt trist å lese om ham rett og slett. Boka er godt skrevet, og uten at jeg har hatt tilgang til originalutgaven av boka, antar jeg uten videre at de litterære kvalitetene er godt ivaretatt av oversetteren.

Naipaul skildrer tingene slik de er nokså brutalt, uten å ty til omskrivninger eller forskjønnelser. Det passet i grunnen veldig godt til stemningen i boka, som aldri er i nærheten av å være verken sentimental eller romantiserende. Om jeg ikke ble fra meg av begeistring for boka, likte jeg den. Dette er i alle fall ingen feel-good-bok! Et av høydepunktene i boka er, slik jeg ser det, Willies betraktninger over sin egen søster, som er gift med en tysker og som er blitt en helt annen kvinne enn den forsagte, anonyme jenta han en gang vokste opp med. Hvem ville hun ha vært dersom hun hadde forblitt i India, mest sannsynlig som en ugift kvinne? Og var denne stolte og selvstendige kvinnen virkelig skjult i henne da hun fremdeles bodde i India? Det er i alle fall ingen tvil om at søsteren har funnet sitt ståsted i tilværelsen, mens Willie aldri finner seg selv. Dypest sett er dette en roman om fremmedgjøring, ensomhet og eksistensiell krise. At en forfatter hvis hovedanliggende er å skrive om eksistensielle kriser mottar Nobels litteraturpris, føyer seg sånn sett inn i en lang tradisjon.

"Et halvt liv" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Alt i alt er Naipaul en veldig spennende forfatter å bli kjent med! Jeg har allerede skaffet meg en annen bok av ham, og den heter "Et hus til Mr. Biswas" og kom ut i 1961. Den ser jeg frem til å lese!

Jeg har lagt til en ny hylletype du kan bruke i widgetene våre i dag, med navn "Dieters tilbakekomst". Den ser slik ut:

Er svært interessert i tilbakemeldinger når det gjelder eventuelle problemer, men begge hylletypene ser nå ut til å oppføre seg pent i firefox, opera, safari og Internet Explorer 7 og 8.

Gå hit for å ta en titt.

Joakim Tjøstheim kan velge seg en bok fra sortimentet til Bokvennen, Vidarforlaget og Transit. Gratulerer! Dagens nøtt: Kven har omsett Sypress - så nær av Hélèn Cixous? Svaret sender du som en privat melding til profilen til Bokvennen.

Jeg er enig i din vurdering av den unge prinsen. Hal virker som en ganske kalkulerende fyr, både i sitatet du nevner og i måten han manipulerer Falstaff på, spesielt når sistnevnte forteller om ranet. Samtidig virker Hal å være ganske uansvarlig, han er ute etter å ha det gøy og tar derfor lett på ting.

The thieves have bound the true men. Now could thou
and I rob the thieves and go merrily to London, it
would be argument for a week, laughter for a month
and a good jest for ever.

Han har også en skarp tunge, noe spesielt Falstaff får erfare. Som trønder er det artig å lese hvor oppfinnsom den unge prinsen er hva banning gjelder.

Why
dost thou converse with that trunk of humours, that
bolting-hutch of beastliness, that swollen parcel
of dropsies, that huge bombard of sack, that stuffed
cloak-bag of guts, that roasted Manningtree ox with
the pudding in his belly, that reverend vice, that
grey iniquity, that father ruffian, that vanity in
years?

Når prinsen bestemmer seg for å stå ved sin fars side ber han selvsagt om tilgivelse og like selvsagt får han denne tilgivelsen. Men, er det likevel noe kalkulert over både den tidligere livsførselen og den tilsynelatende hengivne kapitulasjonen? Tross alt; hvilken stjerne lyser sterkest?-den godeog trofaste sønnens eller den hjemvendte og reformerte sønnens? Holder som alltid en knapp på den tidligere bad boyen.

Når det gjelder din referanse til Catcher in the Rye, er jeg ikke umiddelbart med på den. Holden og Hal er for meg to vidt forskjellige typer. Der Holden er i krise på grunn av voksenverdenens krav og falskhet, virker Hal mer kalkulerende i sin mangel på å ta ansvar for sine handlinger og ”bli voksen”….

Vinneren av en valgfri bok fra Bokvennens sortiment er Norah! Gratulerer!

Dagens julenøtt: Han har skrevet to romaner om Vidkun Quisling. Den tredje boka i trilogien kommer til våren. Hvem er det jeg tenker på?

Send svaret som en privat melding til Bokvennen.

Med din interesse for jødenes historie vil jeg si at akkurat denne MÅ du få med deg! Men jeg skjønner dilemmaet! Listen over må-lese-bøker blir bare lengre og lengre ... ;-)

Liesel har nettopp giftet seg med den rike jøden Viktor Landauer, og etter en deilig bryllupsreise i Italia bestemmer de seg for å oppføre det mest spektakulære huset noen sinne i hjembyen Mesto, som befinner seg på den tsjekkiske landsbygda. En berømt arkitekt, Rainer von Abt, har bestemt idéer om hvordan dette huset skal se ut. Ytterveggene i stuen skal nemlig bestå av glass! Denne etasjen skal dessuten deles av med en vegg av onyx. I lys av de glade 30-årene oppføres huset, og en ubekymret tid innledes. Liesel og Viktor får etter hvert to barn, datteren Ottilie og sønnen Martin. Liesels venninne Hana går ut og inn av hjemmet deres. Også hun er gift med en jøde.

Viktor hadde vel aldri noen planer om å ta seg en elskerinne, men likevel skjer dette på en av hans mange forretningsreiser til Wien. Der treffer han Kata, en fattig kvinne som ser seg nødt til å prostituere seg for å skaffe penger til det mest nødvendige for seg og datteren. Viktor finner noe hos denne kvinnen som han ikke finner hos sin kone, og han klarer ikke å la være å oppsøke kvinnen gang på gang.

I mens begynner det å skje ting i nabolandet Tyskland. Nazismen øker i utbredelse og Viktor og Liesel leser i likhet med de fleste andre om alle restriksjonene som jødene utsettes for. Men dette angår jo ikke dem, eller ... ? Ingen tenker for alvor at denne Hitler kommer til å bli noen trussel. Helt til Østerike angripes og de skjønner at de fem milene som skiller dem fra den tyske grensen, kan bli skjebnesvangre til slutt. Men skjønner de tidsnok farene de står overfor?

Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har kommet over hittil i år. Lenge gikk jeg og betraktet denne boka, ikke overbevist om at dette var en jeg skulle bruke noe tid på. Heldigvis leste jeg et par interessante blogginnlegg som overbeviste meg om det motsatte! For boka er virkelig vel verdt å få med seg!

Vi følger historien til Landauer-huset og menneskene som bebor huset fra oppføringen av det, gjennom de glade 30-årene, gjennom andre verdenskrig da alle jøder enten ble drept eller var tvunget til et liv i landflyktighet, under Tysklands okkupasjon og senere russernes okkupasjon, frem til at Tsjekkia igjen ble et fritt og selvstendig land etter murens fall. Måten historien fortelles på, er minst like fascinerende som historien om huset. Den er skrevet i presens, og dette fortellergrepet gjør at jeg følte meg sterkt tilstedeværende ettersom historien skred frem. Historien om nazismen og jødenes skjebne er både gruoppvekkende og sterk. Det som gjorde akkurat denne boka annerledes enn veldig mange andre bøker jeg har lest om temaet, er ikke bare at handlingen er lagt til Tsjekkoslovakia, men også at den forteller historien om hva som skjedde etter at krigen var over. Dette er både en vakker og trist bok om det helt uvirkelige som skjedde under andre verdenskrig, hvor et lands hersker hadde til hensikt å utrydde et helt folk etter en nøye fastlagt plan. Akkurat dette slutter aldri å sjokkere meg, uansett hvor mange bøker jeg leser om temaet ...

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - en sterk sådan!

Det er uten tvil Carl Frode Tillers "Innsirkling 2"!

Den heldige vinvjner av en valgfri bok fra bokvennens sortiment luke 11 er Marte (molde). Gratulerer! Dagens nøtt: nevn minst tre forfattere som bidrar i boken Poetikk- tekster til Eldrid Lunden. Ditt svar sender du som privat melding til bokvennen.

Jeg har på mange måter hatt et ganske gjennomsnittelig leseår. Når året er omme regner jeg med å ha passert 120 titler (ikke medregnet pensumlitteratur til studier eller faglitteratur til jobb). Selv om dette har vært et ganske vanlig år hva gjelder antall titler (jeg bruker å ligge et sted mellom 100-200), er det likevel en god del som har forandret seg for meg som leser. Jobben min som lærer er ganske tidkrevende (retting av elevtekster kan være svært omfattende arbeid!) og derfor har jeg de siste årene lest mest krim, siden denne sjangeren ofte er lestlest, underholdende og krever lite tankevirksomhet. Nerden i meg har fått utfolde seg i leseselskapet jeg er medlem av.

Leseåret begynte slik som flere foregående år med masse krim, men etter at jeg fant dette nettstedet har mye forandret seg. Ofte lar jeg rene innfall, forårsaket av andre bokelskeres anmeldelser eller kommentarer, bestemme hva jeg skal lese. Tusen takk til alle dere bokelskere som tar dere tid til å skrive om bøker dere har lest! Dette har ført meg til bøker jeg kanskje ellers ikke hadde oppdaget, for eksempel Walsers Spaserturen og Goethes Mitt hjarta slo. Ellers har bokåret mitt vært preget av Shakespeare, endelig ser det ut til at jeg skal fullføre drømmen om å erobre hans samlede verker!

Antallet bøker jeg har lest i år kan nok for enkelte virke høyt. Det må innrømmes at mange av verkene er skuespill eller kortromaner, så tallet på leste sider er nok mindre enn antallet verker skulle tilsi. Siden jeg ikke kan liste opp alle bøkene jeg har lest her, nøyer jeg meg med å nevne noen av høydepunktene så langt (det er tross alt et par uker igjen av året!): Carl Johan Jensen U, Carl Frode Tiller Innsirkling 2, Gaute Heivoll Før jeg brenner ned, Jon Fosse: Naustet, Andvake og Og aldri skal vi skiljast, skuespillene av Shakespeare jeg har lest, Dante Den Guddommelege komedie, Ragnar Hovland Sveve over vatna, Rønnaug Kleiva Fangeteneste, Markus Zusak Boktyven, Dag Solstad Professor Andersens natt, Tor Ulven Fortæring, Haruki Murakami Norwegian Wood, Fjodor Dostojevskij Opptegnelser fra et kjellerdyp, Platon Symposion, Marjane Satrapi Persepolis, Lev Tolstoj Ivan Iljitsj’ død og Mikhail Bulgakov Hundehjertet. Takket være dette nettstedet har jeg sjelden bommet på en bok i år; en herlig følelse ;)

Jeg har lest litt over 70 stk hittil i år - atskillig færre enn jeg pleier ( http://bokelskere.no/Rosa99/boksamling/?&leseaar=2010 ). Jeg synes imidlertid at jeg takket være Bokelskere har truffet bedre med de bokvalgene jeg har gjort i år. Det har blitt færre bestselgere og flere klassikere dette året. Noe av det mest spennende som har skjedd for meg i år er at jeg oppdaget Stefan Zweig samt en del tidligere Nobelpris-vinnere. Og så må jeg ikke glemme å nevne Knausgård!

Min favoritt til Tarjei Vesaas' debutantpris er Tina Åmodt sin Anleggsprosa. Og derfor årets beste norske på norsk. Hvorfor? Se min omtale her:

huvenes

Årets beste oversatte: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Den setter spor i deg. Magne Tørring har gjort en strålende jobb skal jeg stole på de som kan japansk.

Tonje ble trukket ut som vinner av luke 10 i bokvennens julenøtter. Hun kan velge fritt blant bøkene til bokvennen, vidarforlaget og transit. Gratulerer! Dagens nøtt: hvem har skrevet boken Simultan og hvem er oversetter av den norske versjonen av denne lille klassikeren? Send ditt svar i en privat melding til bokvennen. På forhånd takk for veldig mange gode svar og samtaler!

I dette stykket møter vi igjen Henry Bolingbroke, den en gang angrende og motvillige arvingen til tronen, nå Henry IV, som vi leste om i Richard II. Noen år har gått og kongen har på grunn av uroligheter hjemme ikke fått til å holde sitt løfte fra sluttscenen i Richard II:

I'll make a voyage to the Holy Land,
To wash this blood off from my guilty hand:
March sadly after; grace my mournings here;
In weeping after this untimely bier.

Kongens sønn, den unge Prince Henry (Hal), er en levemann. Han drikker og holder selskap med kjeltringer, blant annet den uforglemmelige og komiske Falstaff. Falstaff er tvers igjennom løgnaktig og snur kappen etter vinden. Den unge prinsen har selv robbet Falstaff og vet at han er en løgner, men velger fremdeles å omgås ham.

Kongen er i trøbbel. Han har gått bort fra sine løfter og sveket flere av dem som fikk han til makten. Blant annet Earl of Worcester er forbannet; han mener at kongens svik er en kamp verdig og han vil gjerne se Richard IIs arving på tronen. Blant annet de skotske Douglasene er på hans side. Hotspur forklarer dette sinnet og følelsen av svik best:

Disgraced me in my happy victories,
Sought to entrap me by intelligence;
Rated mine uncle from the council-board;
In rage dismiss'd my father from the court;
Broke oath on oath, committed wrong on wrong,
And in conclusion drove us to seek out
This head of safety; and withal to pry
Into his title, the which we find
Too indirect for long continuance.

Prinsen bestemmer seg for å komme sin far til unnsetning og får blant annet sin venn Falstaff til å verve menn til en slags hær. Kong Henry vil gjerne unngå store kamper, og kommer med et forslag om benådning som kan stoppe blodbadet. Earl of Worcester velger å ikke fortelle sine kampfeller om dette forslaget. Han foretrekker å egge til strid, med liten tanke på konsekvensene.

Kongen har lenge vært misfornøyd med sønnen, Prince Henry, men når denne redder livet hans i kamp mot Douglas, er alle gamle synder glemt.

Stay, and breathe awhile:
Thou hast redeem'd thy lost opinion,
And show'd thou makest some tender of my life,
In this fair rescue thou hast brought to me.

Luringen Falstaff leker død etter kamp mot Hotspur og ser sitt snitt til å late som om han er den som drepte Hotspur etter at de to har ”våknet” igjen. Slik oppnår Falstaff de kongeliges velvilje. Stykket slutter med at kongen, som har seiret over rebellene, planlegger hvordan han på nytt skal gjenerobre den nå så skjøre makten sin:

Rebellion in this land shall lose his sway,
Meeting the cheque of such another day:
And since this business so fair is done,
Let us not leave till all our own be won

PS: Sjelden har vel en Shakespeare-karakter blitt mer inngående beskrevet enn Falstaff. Hans korpus blir omtalt, både av ham selv og andre, i de mest fornøyelige vendinger. Herlig lesning;)

Jeg har fikset en feil som gjorde at bokomslag i bokhyllewidget ble kappet i to på ie8.