Bokelskere.no

Er en stund siden jeg sjekket tallet på dette. det er vanligere å endre brukernavn.

Da er det også som om man "forsvinner".

He-he ... Nei, det kan man ikke si. Og jeg har nettopp begynt på Leo Tolstojs bok "Ivan Iljitsj' død". Ikke akkurat glad-litteratur, det heller!

;-) Dersom du liker det mørke, dystre, bitende satiriske, tror jeg du vil like denne boka! Av de tre Yates-bøkene jeg har lest så langt, har jeg utvilsomt likt Revolutionary Road aller best, men denne følger nokså rett etter.

John Wilder er en vellykket reklamemann midt i tredveårene, bosatt i New York, gift med den beskjeftige kona Janice som innehar en boksamling på intet mindre enn 4000 titler ... Sammen har de sønnen Tommy. Han burde vært lykkelig. Svært lykkelig, faktisk! I Yates verden, som stort sett er befolket med mislykkede antihelter, burde man ikke bli veldig overrasket over at så ikke er tilfelle. Ikke bare er John Wilder ulykkelig - han står faktisk på kanten av stupet den dagen han ringer hjem til sin kone og proklamerer at han ikke kan komme hjem. Og da hun spør ham om hvorfor, svarer han at han er redd for at han kan komme til å drepe henne og sønnen. Deretter et sammenbruddet et faktum, og han befinner seg etter hvert på lukket avdeling i en psykiatrisk klinikk.

En ukes tid på lukket avdeling gjør et sterkt inntrykk på John Wilder. Pasientene vandrer opp og ned i korridorene ... opp og ned ... opp og ned. I enden av gangen ligger det noen skitne madrasser, og stedet omtales kun som "runkekroken". Wilder er redd for å bli gal på alvor dersom han er nødt til å bli på dette stedet et sekund mer enn nødvendig. I motsetning til de andre pasientene, slipper han heldigvis ut, og vender tilbake til en kone som er glad for å få ham hjem. Han henvises til en psykiater som ikke gjør annet enn å si "hm" og "mmm" til det meste av det han sier, og som henviser ham til Anonyme Alkoholikere slik at han skal få bukt med sine alkoholproblemer. Men drikkingen fortsetter ... nå riktignok mer i smug enn tidligere ... Og ikke blir han noe bedre av å lire av seg historier fra sin barndom hos psykiateren heller ...

Etter hvert treffer Wilder den unge jenta Pamela som han innleder et forhold til, og sammen bestemmer de seg for å lage en film om hans opphold på den psykiatriske klinikken. Wilder forlater kone og barn, og han og Pamela oppsøker etter hvert lykken i Hollywood. Men i stedet for å bli en suksesshistorie, blir dette for Wilder en reise rakt inn i undergangen ...

Det er sagt om denne boka at den antakelig er den mørkeste Yates har skrevet. Samtidig er den blant de morsomste. Romanen harsellerer med det såkalt vellykkede, den gjør narr av moderne behandlingsformer som psykoanalyse og den er nådeløs i sin beskrivelse bl.a. av kvinners forventninger til livet generelt og mannen spesielt på 1960-tallet. Alt Janice ønsker er at hun har en mann som er til stede. Hva han har å bidra med i livet hennes, synes av underordnet betydning. Og den stakkars mannen, her i John Wilders bilde, er kun styrt av sine primitive lyster etter sex og alkohol. Men uansett hvor begredelige personene i denne boka ble beskrevet, satt jeg ofte og humret og lo. For det er noe med Yates tilnærming til sine romanfigurer, hvor han drar beskrivelsene av dem nesten helt ut i det karikerte. Litteraturklubben har bl.a. uttalt følgende i sin presentasjon av boka: "Personene hans er aldri helter. Til det er de altfor arrogante og forfengelige. De sier sjelden det de mener, men røper alltid mer om seg selv enn de vil når de snakker. Og de liker å snakke. Med alle sine feil er de heller aldri verre enn oss, hvis vi våger å være ærlige med oss selv et øyeblikk." Bedre kan det ikke sies!

Jeg synes denne bitende satiriske boka fortjener terningkast fem.

Tidligere er "Revolutionary Road" og "Påskeparaden" utkommet på norsk. Yates døde for øvrig i 1992.

Når man velger å slette kontoen sin sletter vi innholdet i den og markerer kontoen som inaktiv.

Hvis man senere vil starte på nytt, er kontoen tom.

Tror han er det ja. Får ikke anledning til å gå på Peter Englund idag. Men du får kose deg. Tror det blir veldig bra.

Nei, nei ;) Jeg gir stort sett alltid stjerne til de som svarer meg, men det er ikke alltid jeg har tid til å svare med en gang! Og: jeg oppfattet egentlig kommentaren din som ganske humoristisk ment;)

Nei, jeg mener ikke at du uttrykker deg uklart. Jeg kommenterte kun at vi to har ganske forskjellig tilnærming når det gjelder diskusjon/argumentasjon. Som du sier: du skriver ut fra en subjektiv oppfatning og er ganske filosoferende av deg, mens jeg har en (kjedeligere og) mer objektiv måte å uttrykke meg på. Mente slett ikke å fornærme, jeg synes i grunnen det er kjempebra at vi er så forskjellige, tross at kom det en diskusjon ut av det ;)

John Falstaff, en av Shakespeares mest benyttede og ikke minst fornøyelige karakterer, befinner seg I Windsor. Her finner han det for godt å skrive kjærlighetsbrev til de godt gifte Mistress Page og Mistress Ford. Han er slett ikke forelsket i noen av dem, han er kun ute etter pengene han kan få ut av et forhold til en eller begge. Falstaff tar en Jon Arne Riise og sender likelydende brev til kvinnene. Siden de er venninner, tar det ikke lang tid før de oppdager hva som har skjedd. De legger så en plan for å ydmyke vår helt.

Mistress Fords ektemann er svært sjalu og han mistenker kona for å være utro. Han kler seg derfor ut og presenterer seg for Falstaff som Brook. ”Brook” tilbyr Falstaff penger for å få Mistress Ford (hans kone!) til å bli interessert i Brook. Flastaff forteller så om planene om et møte med Mistress Ford og lover å hjelpe Brook. Ford/Brook blir vill av sjalusi og bestemmer seg for å ta kona og Falstaff ”på fersken”. Godt hjulpet av Mistress Page greier Mistress Ford å smugle Falstaff ut av huset i en kleskurv. Hun sørger imidlertid for at tjenerne som bærer kurven, slenger Falstaff i Themsen. En liten svømmetur er ikke nok som hevn, og hun og venninnen planlegger et nytt møte med Falstaff.

Før dette møtet finner sted, oppsøker Ford/Brook igjen Falstaff og får høre om et nytt planlagt møte med fruen. Falstaff forteller også hvordan han greide å rømme sist gang. Ford er fast bestemt på at det denne gangen skal lykkes ham å avsløre konas utroskap. Mistress Page avslører imidlertid på nytt at venninnes ektemann er på vei. Falstaff kles ut som en gammel tante av Mistress Ford, ei tante ektemannen ikke kan fordra. ”Den gamle tanten” blir mer eller mindre jaget ut av huset av Ford selv. Den eneste som ser ut til å merke at noe ikke stemmer, er waliseren Sir Hugh Evans:

By the yea and no, I think the 'oman is a witch
indeed: I like not when a 'oman has a great peard;
I spy a great peard under his muffler.

Samtidig som alt dette foregår er det, som alltid i Shakespeares univers, flere forviklinger å forholde seg til. Mistress Pages datter, Anne, er svært ettertraktet. I begynnelsen av stykket blir en duell mellom Sir Hugh Evans og franskmannen Doctor Caius nesten gjennomført. Annes far mener hun bør gifte seg med Slender, moren foretrekker Caius, mens Anne selv har følelser for Fenton. Den godeste Mistress Quickly løper med bud mellom alle disse personene, og mellom Falstaff og damene, og tjener gode penger på dette. Hun lover troskap i øst og i vest og koser seg skikkelig!

Etter Falstaffs andre besøk, bestemmer Mistress Ford og Mistress Page seg for å fortelle ektemennene sannheten. Sammen legger de en plan for å ydmyke den troløse Falstaff. Planen inneholder et møte i skogen, gamle myter og overnaturlige vesener. Disse vesenene skal spilles av medsammensvorne, blant annet Pistol, Mistress Quickly og Anne. Samtidlig som planen for å sette Falstaff på plass legges, er både Mistress Page og ektemannen godt i gang med planer om hvordan de skal greie å gifte bort datteren til sin kandidat. Disse planene slår imidlertid feil, da Fenton, med hjelp av Mistress Quickly selvsagt, har lagt sine egne planer.

Enden på stykket viser ar Falstaff blir ydmyket i skogen, siden han tror det er virkelige alver han møter på. Fenton og Anne kommer for å fortelle om giftemålet, og Anns foreldre har ikke noe annet valg enn å akseptere det. Som seg hør og bør blir det fest, og selv Falstaff får være med på moroa. Siste ord får Ford, som ikke kan la være å dra en spøk på Falstaffs bekostning:

Let it be so. Sir John,
To Master Brook you yet shall hold your word
For he tonight shall lie with Mistress Ford.

Som en kuriositet vil jeg gjerne nevne av Christopher Marlowes skuespill Doctor Faustus blir nevnt i stykket. Artig for en som for tiden leser Goethes Faust. Dette sier Bandolph i det Host har blitt lurt av tyske svindlere:

Run away with the cozeners; for so soon as I came
beyond Eton, they threw me off from behind one of
them, in a slough of mire; and set spurs and away,
like three German devils, three Doctor Faustuses.

Jeg har en blogg jeg også, men det er god tradisjon for at vi på disse sidene legger ut full-teksten her, og ikke gjør folk avhengig av å gå inn på bloggen vår for å lese bokomtaler o.l. ;-)

He he, nei, jeg tenkte ikke på helvete som noe abstrakt, akkurat. Siktet heller til andre ting du har skrevet før ;) Vi har rett og slett, etter min mening, svært forskjellige måter å argumentere på. I mine øyne er du både mye mer filosofisk og ja, abstrakt, i din argumentering enn hva jeg er.

Ja, jeg var absolutt entusiastisk og begeistret; jeg elsker å velte meg i det negative, melankolske og la meg synke ned i galskapen ei slik bok etter mitt syn representerer. Kanskje jeg heller burde benyttet meg av ord som ”forferdet”, ”kvalm” og ”angstfull”? Kanskje disse ordene hadde vært mer beskrivende for min sinnstilstand under lesingen?

Jeg skjønner hjelpeløsheten du føler; tror vi står såpass langt fra hverandre når det gjelder denne boka at vi snakker forbi hverandre ;) Uansett: nok et fint sitat og interessante betraktninger fra din side!

Tror kanskje jeg ikke tenker like mye i abstrakter som det du gjør, men jeg skal likevel prøve å komme med et slags svar (flott sitat, forresten). Grunnen til at jeg på mange måter liker Kvalmen, er at jeg finner enkelte gjenkjennbare elementer i den. Roquentin kjenner en slags kvalme ved selve tilværelsens meningsløshet, han føler seg rett og slett fremmedgjort. Dette er nok en følelse mange, meg inkludert, kan kjenne seg igjen i (vel, vi opplever trolig ikke denne fremmedgjøringen i like ekstrem grad som hovedpersonen her gjør... ).

Gjennom det meste av boka var jeg en entusiastisk og begeistret leser. Grunnen til at jeg ikke likte slutten, kan være noe så banalt som at jeg rett og slett synes den er for oppløftende. Her har Roquentin kjørt seg helt ned på grunn av sin tvil om verdens eksistens, men så finner han likevel håp mot slutten…

Så kan man altså rettferdiggjøre sin eksistens? Litt? Jeg føler meg meget skremt. Jeg har ikke stort håp. Men jeg er som et forfrossent menneske som kommer fra sneen inn i et varmt rom.

Fra å være veldig negativt innstilt, bestemmer han seg nå for å skrive:

Det ville naturligvis først være kjedelig og trettende arbeid, det ville ikke hindre meg i å eksistere og føle at jeg eksisterer.

Og videre:

Og jeg skulle makte – i fortid, bare i fortid – å akseptere meg selv.

Jeg liker melankolske og gjerne depressive bøker. Er ingen sucker for a happy ending, så jeg ble ganske overrasket da det ikke gikk ille for hovedpersonen til slutt… Tror ikke jeg greier å forklare meg bedre på det nuværende tidspunkt ;)

Ja, er det ikke herlig!!!??? Denne forfatteren ble jeg seriøst nysgjerrig på!

Oi! Enda en forfatter å merke seg! Denne forfatteren og boka ble jeg veldig nysgjerrig på etter å ha lest ditt innlegg. Men hvor får man tak i bøkene av denne forfatteren i dag? Utelukkende på antikvariater?

Fantastisk bokomtale! Jeg får jo faktisk lyst til å lese boka på nytt! ;-)

Okei! Takk for tips!