Bokelskere.no

Boken beskriver hvordan sekstiåttergenerasjonens frihetsopprør gikk over til selvrealisering og egoisme?! Den ene av hovedkarakterene lever ut sitt liv uten å klare å sette grenser for sitt begjær og ender opp i psykiatrien, (som setter klare grenser?). Den andre hovedkarakteren, som ser ut til å være uten mennesklige følelser, danner det vitenskaplige grunnlaget for at det i fremtiden (ca 2050) er mulig lage en modifisert - forbedret - versjon av mennesket. Boken er skrevet i 1998. Jeg leser den som en satire over utviklingen i den vestlige verden der indivitet er hovedfokus og moralske og etiske grenser stadig utfordres og viskes ut.

Den siste boka om OXEN kan du lese/høre her, riktignok på svensk. Bookbeat kan du prøve 2 uker gratis.

Denne ble jeg skikkelig glad av!

Alle som kan tegne er magikere i mine øyne. Tegnehanne fikk meg til å le høyt flere ganger med bare et par streker, ikke ulikt Børge Lunds Lunch-serie.

Det dreier seg om graviditet, fødsel og babyfase, tre stadier som jeg ikke har vært opptatt av på mange år. Boka bringer mye av dette tilbake, og får godt fram hudløsheten som preger den livsfasen. Jeg liker hvordan vekslingen mellom tegneserierutene og tekstblokkene utfyller hverandre. Tekstene er nokså dempet, rutene sprelske.

I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?

Blod er tykkere enn vann er andre bok om Tom Grayston. Tør å påstå at bøkene kan fint kan leses frittstående. Forrige sak blir så vidt nevnt i oppfølgeren, men bare sånn i forbifarten. Man blir godt kjent med Tom Grayston og hans bakgrunn, så det er ikke noe problem. Denne gangen er det en ny sak som det ofte er i krimbøker.

Denne gang er det om norsk barnevern og som kjent er det en betent sak, for norsk barnevern har fått mye kritikk utenfor våre grenser. Noe Skjerven prøver å gjenskape i hans nyeste bok. Han er tingrettsdommer og har jobbet mye med barnevernsaker selv. Han er en mann som vet mye om det han skriver om.

En lite snakkesalig mistenkt
I den nyeste boka om Tom Grayston, får Tom ekstra mye å tenke på. Han har fått jobbtilbud hos Kripos, men er usikker på om han skal takke ja eller nei. Han ser ikke barna sine så ofte han ønsker fordi han er travel på jobb og de bor ikke sammen. Denne gang må han og hans gode makker Dagny Stokka bryne seg på et åsted, som blir en komplisert sak enn først antatt, da de ankommer en gård. På gården er det et eldre ktepar som er funnet døde i sitt eget soverom. Sammen har de sønnen Paul og de er fosterforeldre for Bashir og noen andre. Bashir er den eneste som ikke er på gården da etterforskerne ankommer stedet. Det gjør ham til en mistenkt, samt på grunn av andre ting. Problemet er bare at han vil ikke snakke.

Det gir Tom og Dagny ekstra mye arbeid, og gjennom visse undersøkelsler, finner de ut at åstedet er dypere enn ved første øyekast. Desto mer de graver etter ledetråder, finner de ut at gården som granskes, har båret på mange, mørke hemmeligheter. Er en gård bare en gård?

Det er stor forskjell på bøkene Slakt og Blod er tykkere enn vann. Slakt føltes mer amerikanisert på grunn av grusomheter og at den var svært dyster, og Blod er tykkere enn vann er mer realitetskrim som skjer utenfor typiske storbyer. Sånn sett virket det som to helt forskjellige bøker, noe som er meningen også. Skjønner jo at forfattere ikke vil gjenta seg selv ved å etterlige tidligere utgitte bøker.

En roligere, men dypere oppfølger
Innrømmer at Slakt hadde mer spenning og forventning underveis man leste. Blod er tykkere enn vann er noen hakk roligere. Den er mer karakterdrevet og tar for seg mange interessante temaer som dukker opp underveis i etterforskningen. Boka inneholder noe dyreplageri for å advare om det, for det er vanskelig å lese om for oss dyrevenner, men heldigvis er det ikke mye av det. Syntes også det var engasjerende å lese om kulturkræsj og tilpasning. Kunne ha tenkt meg å lese mer om Bashirs forhold til hans biologiske far, Jamal, men skjønner at alt ikke får like mye plass, da krimbøker ofte er begrenset.

Bortsett fra at avslutningen er noe lik hans forrige bok og en noe treg start, er det verdt leseprosessen. For Blod er tykker enn vann, er en stødig og mer enn god nok oppfølger. Er egentlig ikke så hard på skrivefeil, men det er noen delte avnsitt midt i noen setninger her og der som kunne ha vært rettet opp, men vet hvor lett det er med skriveleifer. Det kan skje alle og det ødela heller ikke flyten.

Det er også morsomt å følge forfatterskapet til noen helt fra begynnelsen av. Ja, uten å virke stalkeraktig, da ... For ofte leser man bøker av forfattere som har utgitt flere bøker uten å ha lest alle. Så det er interessant å følge diverse forfatterskap helt fra begynnelsen av til en forandring, og følge med på utviklingen. Er sikker på at Tom Grayston vender tilbake, og kommer nok ikke til å se på hundefor på samme måte igjen ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Du klikker på linken og kopierer hele https .

Her er linken i sin helhet. https://ellikkensbokhylle.blogspot.com/search?q=is-slottet

Jeg fikk denne til jul av dattera mi. Det kan bety
a) at hun synes jeg er på feil kurs og bør følge rådene i denne boka
b) at hun ville trøste meg med at det faktisk finnes større besserwissere enn meg i verden
c) at hun savner klare formaninger og vil ha flere råd av meg, og ga meg denne som inspirasjon

Jeg har konkludert med c), og lover å gi mange flere råd framover. Jeg er jo tross alt på full fart inn i livets gullalder når det gjelder å fortelle andre hvor skapet skal stå, ifølge forfatterne.

Det er lett å kjenne igjen Atle Antonsen og Bård Tufte Johansens stemmer i denne boka. Det er morsomt og det sparker i mange retninger. Jeg leste den fra start til mål, men den har absolutt et langt liv foran seg som litterær smågodtpose: Jeg kommer til å ta den ned, lese en dobbeltside og fnise, og gjenta dette x antall ganger i årene framover.

Spør du om hvordan man legger til et bilde?

Mitt folk er hva Cato Haugen kalte bilde.

Mente du Mitt folk. Jødenes liv og historie?

Mener du Jødenes historie i Norge eller Jødenes historie i Europa? Eller en annen bok? Den boken du henviser til eksisterer ikke i Bokelskere.

De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...

Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.

En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.

Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...

Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.

De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan denne linken virke?

Dystopi er en sjanger jeg ikke har brydd meg om i det siste, for det var det så mange utgivelser av det en periode tilbake, at jeg ble en smule lei. Det var kjekt med en pause. Bjørnegap er ikke en av de beste dystopibøkene jeg har lest, men den er heller ikke fullt så tørr som mange andre bøker fra samme sjanger.

Bjørnegap er uansett en ungdomsbok. Den egner seg ikke for all ungdom siden den er svært mørk og tar for seg noen sårbare temaer. Men tåler man det, er det ikke den dummeste boka å begynne med hvis man er nysgjerrig på dystopisjangeren.

En svært mørk tilværelse
Plottet er noe originalt siden handlingen foregår i en gruve. I gruva er det bare gutter og menn, og noen har vært der helt fra de var liten. Ander har vært der siden fireårsalderen. Hvordan Ander havnet der, får man ikke vite. Dagene består av hardt arbeid i konstant mørke. De får ha talglys av og til, men de er dyre. Ander får hjelp av Thomas. Den få stunden de har til overs lærer Ander seg å lese og skrive. Derfor er også hele boka skrevet på en spesiell måte. De blir skrevet på samme måte som de uttales. Hvis noen husker artisten Ravi altså bakvendt for Ivar, skrev han sangtekstene sine på samme måte som ordene ble uttalt. Det gjør også Ander. I begynnelsen tar det noe tid å komme seg inn i det, men det er forståelig og man får bedre flyt etter hvert. Det trengs bare litt ekstra konsentrasjon. Skjønner bare ikke hvorfor oversetteren forandre navnet Newt til Ander, da Newt virker som et bedre navnevalg.

Baksideteksten nevner religion, men heldigvis handler det ikke mye om det. Det er en del av samfunnet de lever i, men det er ikke detaljert og heller ikke det det handler mest om. Noe som var greit siden ikke alle interesserer seg for religion.

Interessant plot
Selv foretrakk jeg å lese om gruveomgivelsene. Dessverre var det ikke mye om det. Det var mest om karakterene og deres tanker. Deres bånd til hverandre. Så det var noe vanskelig å forestille seg omgivelsene deres. Liz Hyder var inspirert av gruvearbeid i viktoriatiden da hun skrev Bjørnegap. Derfor kunne jeg ha tenkt meg at hun brukte mer av det i boka, selv om handlingen skjer i moderne tid, noe jeg regnet med siden det ikke sto presist om det i boka. Hun kunne ha fått frem beskrivelsene i gruva noe bedre.

Bortsett fra det hadde denne tynne boka noen gode elementer, som realistiske karakterbeskrivelser og kunsten å tenke selv. Hvorfor være en del av en saueflokk? Er det nok med bare en person til å gjøre en forandring? En interessant tanke og bok som er verdt å sjekke ut.

Fra min blogg. I Bokhylla

Denne boka har venta på meg i bokhylla i noen år. Nå er jeg 45, og regner med at det ikke er mange tiårene til jeg ligger nedsenka i lokalhistorie og slektsgransking.

Pilt-Ola levde (på ekte!) i Rogaland på slutten av 1700-tallet og første del av 1800-tallet. Han het egentlig Ole Olsen Songesand, og kom fra Lysefjorden. Tilnavnet fikk han fordi han "piltet", som betyr å halte (en skade han fikk i militæret).

Jon Moes bok er et portrett av et eventyrlig liv i det førmoderne Norge. Her handler det om overtro, ulvejakt, sildefiske og reinsdyrdrift, alt med Pilt-Ola som drivkraft. I første del av boka framstår han som en blanding av Peer Gynt (minus tilbakekomst til sitt livs Solveig) og Idar Vollvik: Alltid på farten, alltid med nye ideer og ofte med en ustø landing.

Boka bremser tempoet og fokuset dreier i siste del av boka, når Pilt-Ola blir eldre og bruker mer tid på religiøse tankesprang og mindre tid på forretninger.

Denne boka passer for alle som har et forhold til indre Rogaland, sånn omtrent fra Agder-grensa til Suldal. Leser du med notatblokk ved siden av, kommer du kanskje til å plotte inn noen historiske Pilt-Ola-stoppesteder til din neste fjelltur. Det mest krevende med boka er språket. Den er skrevet på et muntlig nynorsk, men fordi boka for en stor del handler om en verden som er borte, kan en del ord være vanskelig å forstå. Den er også skrevet på et gammeldags dansk, og veksler gjerne fra nynorsk til gammeldansk flere ganger i samme setning. Jeg tror dansken er der for å markere at det som skrives er hentet fra historiske kilder.

Blir du vant til dette, og har en dragning mot fjell, historie og det indre Rogaland, kommer du til å kose deg med denne. Jeg skal i alle fall lete etter Pilt-Olas gravstein neste gang jeg er på Eiganes gravlund.

Her er de 25 finalistene til New York Times Book Review Best Book of the Past 125 Years.