Bokelskere.no

and John introduced him, I thought I never saw anybody so handsome before.” Here Catherine secretly acknowledged the power of love; for, though exceedingly fond of her brother, and partial to all his endowments, she had never in her life thought him handsome.

and if a rainy morning deprived them of other enjoyments, they were still resolute in meeting in defiance of wet and dirt, and shut themselves up, to read novels together.

Compliments on good looks now passed; and, after observing how time had slipped away since they were last together, how little they had thought of meeting in Bath, and what a pleasure it was to see an old friend, they proceeded to make inquiries and give intelligence as to their families, sisters, and cousins, talking both together, far more ready to give than to receive information, and each hearing very little of what the other said.

My life, as it passed thus, was indeed hateful to me, and it was during sleep alone that I could taste joy. O blessed sleep!

Company was irksome to me; when alone, I could fill my mind with the sights of heaven and earth; the voice of Henry soothed me, and I could thus cheat myself into a transitory peace. But busy, uninteresting, joyous faces brought back despair to my heart. I saw an insurmountable barrier placed between me and my fellow men;

I shunned the face of man; all sound of joy or complacency was torture to me; solitude was my only consolation—deep, dark, deathlike solitude.

Live, and be happy, and make others so.

On the evening previous to her being brought to my home, my mother had said playfully, "I have a pretty present for my Victor—tomorrow he shall have it." And when, on the morrow, she presented Elizabeth to me as her promised gift, I, with childish seriousness, interpreted her words literally and looked upon Elizabeth as mine—mine to protect, love, and cherish. All praises bestowed on her I received as made to a possession of my own. We called each other familiarly by the name of cousin. No word, no expression could body forth the kind of relation in which she stood to me—my more than sister, since till death she was to be mine only.

But I have one want which I have never yet been able to satisfy, and the absence of the object of which I now feel as a most severe evil, I have no friend, Margaret:

I am already far north of London, and as I walk in the streets of Petersburgh, I feel a cold northern breeze play upon my cheeks, which braces my nerves and fills me with delight. Do you understand this feeling? This breeze, which has travelled from the regions towards which I am advancing, gives me a foretaste of those icy climes.

Øystein Eikeland hadde et enkelt liv. Han stod opp. Eller ikke.

«Det kan vi ikke gjøre før vi har hatt bryllupsseremonien vår,» sa Ohene forskrekket. Alle barna hadde hørt fablene om folk som delte seng før bryllupsseremonien: de usannsynlige - om peniser som ble til trær mens mannen fortsatt var inni kvinnen, så det vokste grener inn i magen hennes og han ikke kunne forlate kroppen hennes; de enklere, sannere, om bortvisning, bøter og skam.

Når to menn kommer i slagsmål, og konen til en av dem kommer løpende for å hjelpe sin mann, og hun rekker hånden ut og griper den som slår ham, i kjønnsdelene, da skal du uten skånsel hogge hånden av henne.

Når brødre bor sammen og en av dem dør uten å ha fått noen sønn, skal hans enke ikke gifte seg med en fremmed utenfor ætten. Hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til kone og således oppfylle sin plikt som svoger. Den første sønnen hun får, skal regnes som sønn av den avdøde bror, for at hans navn ikke skal dø ut i Israel. Men hvis mannen ikke har lyst til å gifte seg med enken etter sin bror, skal hun gå til de eldste ved byporten og si «Min svoger nekter å bevare sin brors navn i Israel. Han vil ikke oppfylle sin svogerplikt mot meg.» Da skal de eldste i byen kalle mannen til seg og tale til ham. Holder han fast ved sitt og sier at han ikke har lyst til å gifte seg med henne, skal svigerinnen i nærvær av de eldste gå bort til ham, dra skoen av foten hans, spytte ham i ansiktet og si «Slik gjør en med den mann som ikke vil bygge opp sin brors ætt.» Og siden skal hans ætt kalles «Barfot-ætten» i Israel.

Du skal innsette dommere og tilsynsmenn for dine stammer i alle de byene Herren din Gud gir deg, og de skal dømme folket med lov og rett. Du skal ikke fordreie retten. Gjør ikke forskjell på folk og ta ikke imot bestikkelser. For bestikkelser gjør vise menn blinde og skader saken for den som har rett. Rettferdighet, ja, rettferdighet skal du jage etter.

Selvsikkerhet eller veltalenhet må ikke forveksles med gode ideer.

Målet med skolen burde være å gjøre barna rustet til resten av livet, men altfor ofte trenger barna å rustes til å overleve selve skoledagen.

Tiden kan ikke lege alle sår: Tiden er alle sår. Bare kjærlighet og tilgivelse kan lege alle sår.