Bokelskere.no

Eg sa aldri noko på skulen, der kvilte eg meg.

Jeg har opplevd ydmykelser av typen: kjøre et kne opp i testiklene til motspilleren min, oppdage under det intense lyset fra lyskasterne i studio at jeg har et tykt, sort hår som vokser ut av brystvorten og å finne en rekvisittkondom innsatt med glidekrem mellom rumpeballene mine sju timer etter at jeg har kommet hjem.

«Men jeg har ikke noe sted, Pat. Jeg har ikke hus, og jeg har ikke hjem. Jeg har ikke engang en seng og en brygge. Jeg har ikke noe sted eller noe hjem å gi deg, Pat.»
«Har du ingenting, styrmann? »
«Nei, - ingenting, Pat. » Han ventet en stund, så slap han langsomt taket rundt halsen min, og lekte med appelsinen. Så smilte han:
«Da er jeg rikere enn deg, styrmann. »
«Hvordan da? »
«Du har ingenting, - og jeg har deg.»

En stund lignet den ene dagen den andre, og jeg følte av og til en stor fred og en dyp lykke.

«Mr. Jensen, er De gal?»
«Nei, Sir. Ifølge professor Dr. Bleulers innledende lærebok I psykiatri er jeg ikke gal, bare litt nervøs, Sir.»

Var han noen gang blitt sparket nedover en trapp? - Nei, aldri. Han fikk riktignok engang et spark på øverste trappetrinn, men rullet nedover av seg selv.

Det første han så da han våknet, var en strømhvirvel som drev hensiktløst omkring inntil strømmen overmannet den og førte den med seg til havs. «Den ligner meg, den der,» tenkte han.

Da de hadde drukket teen, satte de seg ved det åpne vinduet og så ut i den lumre skumringen. Lucie satt mellom faren og Darnay. Carton lente seg mot vindusposten. Det var lett å merke at det var torden i luften.
«Uværet har ikke brutt ut for alvor ennå,» sa doktor Manette.
«Det kommer nok - bare vent,» sa Carton.
Ute på gaten hastet folk forbi for å komme seg hjem før tordenværet brøt ut.
«En masse mennesker, og likevel virker alt liksom så stille og øde,» sa Darnay.
«Ja, er det ikke underlig?» sa Lucie. «Av og til har jeg sittet her om kvelden og innbilt meg både det ene og det andre. Men i aften når alt er så dystert og beklemmende, grøsser jeg formelig bare ved den minste antydning av en innbilning.»
«Snakk ut om det, så vi kan få høre, vi også.»
«Dere vil sikkert synes det bare er noe tøv. Av og til har jeg sittet her om kvelden og lyttet til skrittene av folk som gikk forbi, og så er det blitt som et ekko av alle de trinnene som livet vårt etter hvert rommer.»
«Da kan det bli mange av dem - en hel hærskare,» mumlet Carton. «Ja, jeg syns jeg ser massevis av mennesker sette kursen direkte mot oss - som i et lynglimt» - dette siste tilføyde han etter det første kraftige lynet.

«Hva skal det bety, dette tullet ditt?» spurte mr.Cuncher da det viste seg at støvlen denne gangen hadde gått utenom sitt mål og ikke truffet.
«Jeg ba bare morgenbønn.»
«Morgenbønn! Make til kjerring også! Hva mener du med å kaste deg ner på golvet og be mot meg?»
«Jeg ba ikke mot deg. Jeg ba for deg.»

«Jeg håper De er glad for at De er kalt tilbake til livet?»
«Jeg vet ikke riktig.»

William Styron beskrev en alvorlig depresjon som overveldende redselsfull, som så uutholdelig at ingen som ikke har vært rammet av den, kan forestille seg hvordan den virker på et menneske. Når depresjonen dreper, er det oftest fordi kvalene ikke er til å bære. Det eneste positive man kan si om depresjonen, er at tiden – og i mange tilfeller også behandlingen – sørger for at den går over. Men de mange som tragisk nok føler seg tvunget til å gjøre ende på tilværelsen, fortjener like lite våre bebreidelser som for eksempel de som dør av kreft.

Så snart han var alene nå for tiden, benyttet han roen til å lese, drikke, spise, snakke i telefonen, gå på Internett, se på TV, reise til et møte - eller sove. Han var selvhjulpen, selvopptatt, sinnet hans et mylder av lyster og drømmende tanker.