Om kjærlighet på tvers av landegrenser

Bibliotekaren Ingeborg nærmer seg 50, og selv om hun har en sønn og har vært gift (men er enke), aner vi at hun aldri egentlig har levd livet eller slått seg ordentlig løs noen gang. Hun er en temmelig anonym og grå eminense i en liten småby på Østlandet, en ingen egentlig merker seg særlig ved. Forholdet til sønnen har gått i stå, uten at jeg egentlig fikk helt tak i akkurat hva som hadde gått galt mellom dem. Særlig fordi hun heller ikke virket som en som blandet seg utidig inn i sønnens liv ...

Så bestemmer Ingeborg seg for å reise til Cuba. I likhet med de fleste som drømmer om å reise til Cuba, ønsker hun å oppleve Cuba "før Fidel Castro dør" og landet blir "for" vestlig. De første dagene inntar hun alle måltider i ensom majestet - litt brydd til å begynne med, men dette går forbausende fort over. Cubaneren Enrique spiller i bandet som opptrer i hotellets bakhage, og nokså tidlig ser han seg ut Ingeborg. I førstningen blir hun brydd og ubekvem av oppmerksomheten. Enrique er farget, og hun er rett og slett ikke vant til å stikke seg ut, bli lagt merke til. Og bare tanken på seg selv og en farget mann får henne til å skjelve av frykt for hva folk vil si.

Enrique er opptatt av hvilke bøker hun leser, og nokså raskt kommer det frem at han er jurist med internasjonal rett som spesialområde. På Cuba er det imidlertid ikke penger i juss. Derimot er det mye penger i næringer som bringer cubanere i kontakt med turister. Som det å spille i et band som opptrer på hoteller ...

Mot alle odds innleder Ingeborg et forhold med cubaneren Enrique. Hun vet ikke helt hva hun vil med ham, men for første gang på lenge føler hun seg litt mer levende. Nærheten til et annet menneske gjør at hun kommer nærmere seg selv også. Og endelig betyr hun noe for noen - ja, er helt avgjørende for noen. Da hun reiser hjem til Norge, er det med et mål for øye: å få Enrique til Norge på besøksvisum. Ikke fordi hun akter å gifte seg med ham, men fordi hun ønsker å bli bedre kjent med ham. Mens hun kjemper mot UDI og innvandringsmyndighetene, sender hun dyre gaver og penger til Enrique og hans familie. Og hun gjennomgår det ene ydmykende intervjuet etter det andre i UDI, som åpenbart er oppsatt på å finne ut om det dreier seg om et arrangement for å skaffe en cubaner opphold i Norge, og ikke kjærlighet. For hvem kan elske en så grå middelaldrende kvinne som Ingeborg? Det skal vise seg at det ikke er enkelt å få Enrique over til Norge. Og uten at det faktisk var meningen fra Ingeborgs side, tvinges hun til å gifte seg med ham for at han i det hele tatt skal få sette føttene sine på norsk jord. Så inkonsekvent har regelverket virket på henne ...

Denne boka fengslet meg fra første stund. Ikke først og fremst fordi det handler om stor litteratur, for det synes jeg ikke at det er. Til det er fortellerstilen litt for stakkato, med ufullstendige setninger i en nesten oppramsende stil. Fortellerteknikken passet imidlertid svært godt til den historien Vigdis Hjorth forteller, hvor jeg-personen er en middelaldrende kvinne som nesten får pustebesvær av alle de nye og fremmede tingene hun skrekkslagen innlater seg på. Underveis var det betimelig å stille spørsmål ved hvem som egentlig lurte hvem. Det var i alle fall ikke opplagt hvem som var offer i denne kjærlighetshistorien, som kanskje minst av alt handlet om kjærlighet når det kom til stykket. Kvinnen fikk litt lykke, cubaneren opphold i en vestlig land ... Ingen tapere, ingen vinnere. I det hele tatt er dette en tankevekkende bok. Styrken i boka er at den ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller tegne enkle svart-hvitt-bilder. Her blir det terningkast fem. For øvrig må jeg si at jeg liker svært godt den vendingen Vigdis Hjorths forfatterskap har tatt! Hun er blitt en forfatter hvis bøker jeg bare MÅ få med meg!

Klar .... ferdig .... GÅ! ;-)

Ja, er det ikke rart hvor forskjellige vi lesere er!? "Noen som kjenner mitt navn" krøp under huden på meg, mens Isabel Allendes språk kom i veien for min opplevelse av "Øya under havet" - selv om jeg absolutt koste meg med historien. ;-)

Jeg antar at "system-naziene" river av seg håret i fortvilelse over alt rotet vi har skapt ... ;-)

Vår oppfattelse av ulike bøker er selvsagt veldig subjektiv og avhengig av flere faktorer enn vi selv har oversikt over eller er oss selv bevisst.

Kanskje hadde jeg altfor høye forventninger til denne boka? Og kanskje ville jeg hatt en bedre opplevelse av den dersom jeg hadde lest den "på ordentlig" og ikke som lydbok med den for meg ikke optimale oppleseren Hedda Munthe?

Det er mye god litteratur ute og går hvor man ikke nødvendigvis kommer inn under huden på persongalleriet (dette er i seg selv ikke nødvendigvis avgjørende for om jeg synes en bok er god eller dårlig - eller middels for den saks skyld). I akkurat "Øya under havet" følte jeg imidlertid at jeg som leser ble snytt for noe vesentlig på akkurat dette punktet fordi vi jo følger Tété så tett - samtidig som jeg aldri følte at jeg ble ordentlig kjent med henne. I annen litteratur som rangerer høyere (slik jeg ser det), opplever jeg gjerne at de litterære kvalitetene, det språklige, kan bære hele boka. Og det på tross av - eller like gjerne på grunn av - at personene betraktes på armelengs avstand.

Det jeg like fullt opplevde som bokas svakhet var det rent språklige. Allende spiller litt for lite på et variert utvalg av adjektiver. Det blir mye godt de samme som overforbrukes om igjen og om igjen. For meg forflatet dette inntrykket av boka. Jeg fikk nærmest litt dejavu til en annen bok jeg har lest av henne, og som var beregnet for barn - "De ville guders by" - hvor ordet "magisk" ble brukt så mange ganger at det ødela hele min opplevelse av boka. For øvrig ble personskildringene for endimmensjonale. De svarte/fargede er gjennomgående gode - de hvite, menn som kvinner, gjennomgående utstyrt med dårlige personlige egenskaper. Var det f.eks en eneste hvit kvinne som ble beskrevet i positive vendinger?

For øvrig er jeg helt enig med deg i at det var spennende å lese om Hahitis bakgrunn. Jeg kjente ikke til detaljene fra før av, og lærte mye om dette ved å lese denne boka.

Ja!

Da har jeg skrevet en omtale av "Øya under havet"! ;-) Jeg tar gjerne en diskusjon!

Jeg er enig med deg: "Noen som kjenner mitt navn" var bedre! Jeg har laget en bokomtale av "Øya under havet":

Skuffende - ikke akkurat magisk

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt.

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ...

Diskusjonstråder har det med å leve helt sitt eget liv. ;-)

Jeg er snart klar med min dom over "Øya under havet" (i form av en bokomtale). Hvis du skal lese Allende, anbefaler jeg "Åndenes hus", "Eva Luna" og "Om kjærlighet og skygge". Spesielt de to første er virkelig god litteratur. Etter dette har det gått nedover med Allendes forfatterskap (litt opp og ned riktignok, men nedover!). Jeg kommer ikke til å lese mer av henne etter "Øya under havet", som holder til terningkast fire.

Jeg tror jeg beholder den! Selv om jeg for første gang på flere år har beholdt svært mange av de siste månedens bøker ... Det var liksom noe med den, som fikk meg til å bli nysgjerrig. (Mens jeg samtidig har avsluttet en annen bok, som var månedens bok i fjor, og som er så oppskrytt at det kan være det samme: Øya under havet av Isabel Allende... )

Morsomt at du tar dette opp, for jeg satt og lurte på akkurat det samme! Da jeg googlet på forfatteren, fant jeg svært lite ... og dette gjorde meg usikker på om jeg skal avbestille eller faktisk ta sjansen. Blir spennende å se om flere har noe å bidra meg! ;-)

Nei, han skriver litt vanskelig tilgjengelig i starten av de fleste bøkene sine, men brikkene faller heldigvis på plass etter hvert.

Jeg ville kanskje begynt med selvbiografien hans. Den er på mange måter nøkkelen til å forstå hvorfor han skriver som han gjør. ;-)

Jeg kjøpte "Magnetisørens femte vinter" av Per Olov Enquist, og droppet alt jeg hadde på gang for å lese denne umiddelbart. Som vanlig uhorvelig fascinerende når jeg åpner en Enquist-bok!

Takket være din omtale på bloggen din, kjøpte jeg boka og her er min omtale av den:

Om en barndom i ytterste nød

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Nydelig artikkel! Og så spennende at forfatteren snart kommer ut med ny bok på norsk!

Jeg tilhører nok de konservative som helst vil ha en papirbok i hendene. Tom. når jeg låner lydbøker på biblioteket, kjøper jeg de beste bøkene i papir i tillegg. Men ... en dag er huset fullt og det er ikke plass til flere bøker, og da er jeg sikkert med! ;-)

Det er i så fall synd, for dette må være hennes desidert dårligste bok. Jeg har hennes nyeste - "Snakk til meg" - liggende som lydbok. Gleder meg til den!

Her er min bokomtale:

En selvransakelsens mester

Per Olov Enquists biografi har slik jeg ser det hatt alle muligheter for å mislykkes. For det første er det han selv som har skrevet boka, og bare her er det grunn til å spørre seg om hvor selvransakende det hele faktisk kan bli ... For det andre skriver han om seg selv i tredje person entall. "Jaha", tenkte jeg ... "dette skal bli ... eh ... spennende ..." Og for det tredje er det Trond Brænne som leser, og han er ok han, men passer han til å lese denne boka da, tenkte jeg ... (etter å ha hørt ham som oppleser i "litt for mange" bøker om barn med en noe tilgjort barnestemme). Når jeg likevel valgte å lese den, skyldtes det en kombinasjon av en del nysgjerrighet (etter å ha sett et intervju med forfatteren om boka for en tid tilbake) og at jeg syntes at jeg burde få den med meg. Alle mine bekymringer ble grundig gjort til skamme, for maken til selvbiografi har jeg aldri i mine levedager lest noen gang! Enquist tok pusten fra meg! Jeg har knapt vært borte i en mer selvransakende biografi! Og hvorfor skulle han nå overlate skrivingen til noen andre, når han er en slik eminent forfatter selv?

Enquist forteller om sin oppvekst i Hjoggböle, som nærmest er en liten bygd i Västerbotten i Sverige. Moren var strengt religiøs og dette preget den unge Enquists oppvekst i betydelig grad. I tillegg var moren lærerinne, men det faktum at de liksom tilhørte middelklassen merket Per Olov strengt tatt lite til. Moren var nemlig så livredd for at noen skulle tro at de tilsnek seg privilegier, og dermed ble resultatet stikk motsatt. Det var faktisk arbeiderklassens barn som stakk av med privilegiene, slik han opplevde det. Han gikk mye for seg selv, og hadde få venner. Likevel er det ikke først og fremst en trist oppveksthistorie han forteller. I det området hvor han vokste opp ble det etter hvert klart at det var stor tetthet på forfattere. "Innavl", var forklaringen. Og dermed er tonen satt i Enquists selvbiografi, som er svært humoristisk, varm og full av selvinnsikt.

Enquist gjorde seg etter hvert sterkt bemerket som en solid forfatter. Han levde mye av sitt liv utenlands - i København, New York og Paris bare for å nevne noe. Men suksessen hadde sin pris, og etter hvert fikk han et stort alkoholproblem. Mens han var på toppen, holdt dette på å ødelegge ham fullstendig. Hans andre kone, danske Lone, hadde et hav av tålmodighet med sin alkoholiserte mann, og hun sørget for at han ble innlagt på ulike behandlingshjem, helst så langt borte fra sivilisasjonen som mulig. Men selv ikke å bli plassert i ødemarken på Island forhindret at Per Olov så sitt snitt til å rømme når trangen til alkohol ble for sterk. Til slutt overvant han heldigvis sin alkoholisme, noe som skjedde i starten av 1990-årene, og "et annet liv" kunne begynne ... Som en ren terapi skrev han "Kaptein Nemos bibliotek", en bok som handlet om hans egen oppvekst. (Denne boka tror jeg nok at jeg må lese om igjen, for akkurat dette - at den handlet om forfatterens eget liv - gikk meg, skam og melde, hus forbi den gangen jeg leste den.) Siden dette har han ikke rørt en dråpe alkohol!

Boka er så glitrende skrevet at jeg drister meg til å kalle den stor litteratur i seg selv! Enquist er skånselløs i sin selvransakelse - særlig omkring dette med sitt alkoholmisbruk. Det forhold at han skrev om seg selv i tredje person entall ga ham noen muligheter til å tilføre historien en hel del ekstra dimmensjoner, noe som heller beriket enn begrenset hans biografi. I tillegg til å høre hans historie om forfatterskapet og arbeidet på noen av de mest kjente teaterscenene i verdensmetropolene, får vi høre om hans politiske og journalistiske engasjement både i forhold til Vietnam, Pol Pot og Kambodja på 1960-70-tallet, for ikke å snakke om hans dekning av OL i München i 1972, der hele den israelske OL-troppen endte med å bli drept. Etter å ha lest Enquists selvbiografi har jeg fått jeg lyst til å kaste meg over absolutt alt han har skrevet! "Livlegens besøk" ligger i så måte klar ...

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

En målgruppe kan vel være en målgruppe selv om spennvidden innenfor denne gruppen er stor?