Bok nr. 2 i denne Ibis-triologien kommer i september i år! Gjett om jeg har forhåndsbestilt!

Lillemor Berge 30 år etter ....

I denne frittstående fortsettelsen av "Bare et lite sammenbrudd" møter vi Lillemor Berge og hennes syklubb - Sekskanten - drøyt 30 år etter hennes 50 årslag, hvor nevnte sammenbrudd fant sted. Vi befinner oss i september i 2006, før en klubbkveld, og gjennom små glimt i løpet av en dag får vi innblikk i seks kvinners liv, de som sammen utgjør Sekskanten. Noen har riktignok falt fra, mens andre har kommet til. De fleste har holdt sammen siden de tok artium i Oslo i 1944. Selv om noen har sluppet litt billigere fra det, har kvinnene like fullt til felles at de har fått sitt av både medgang og motgang.

"Lillemor Berge står foran speilet på badet og ser seg selv i helfigur. Det er noe hun ellers unngår. Det er mer enn tilstrekkelig å møte skrukkefjeset i speilet over vasken, når hun gnir seg inn med ansiktskrem, den som skal fjerne rynker, hah! Eller sjekker frisyren som for så vidt er OK. Tupsi hadde så rett den gangen i klubben, da hun grep saksen - snipp, snipp. Men hva med posene under øynene, den digre under haken, nettet av rynker -. Hun burde kanskje gjøre som denne Tupsi, få seg en lift. Kalkunhalsen burde være lett å fjerne. Men hun har ikke ork. En og åtti. Orker ikke mer. Helt siden lynet slo ned i familien Berge, har hun hatt mest lyst til å legge seg ned og dø. Vår kjære, snille mor sovnet stille inn i går. Høres ikke det behagelig? Samme hva fornuften selv, Marina, sier, "vi får jo se hvordan det går". Som om det ikke går lukt til helvete med alt i hop, både den store verden og hennes egen lille, som for øvrig alt er gått i knas." (side 11)

Vi introduseres etter hvert for de andre i klubben - Ellisif, som døde i 1974, Kirsti, hun med alle ektemennene, og som dessuten er kunsterisk av seg, Marina, Lillemors tidligere hushjelp eller daghjelp, Annema, Bitten og så Rigmor, hun som av en eller annen grunn aldri ble gift. Men mest av alt er det fokus på Lillemor og hennes barn - Hjalmar den vellykkede, som plutselig er anklaget for konemishandling og ikke lenger er så vellykket, Nils Werner den mislykkede, han som "bare" ble taxisjåfør (og at på til en arbeidsløs og pengelens taxisjåfør som for lengst har brukt opp farsarven) samt døtrene Beate og Vivian, begge hardt dobbeltarbeidende og med haltende ekteskap.

Med bitende snert og sarkasme beskrives kivingen mellom kvinnene, som rommer både sjalusi, misunnelse og en evig sammenligning mht. hva barna deres har prestert her i livet. Skadefryden blomstrer der tilsynelatende perfekte fasader slår sprekker, samtidig som de som lykkes må tone dette ned for å unngå de verste utslagene av misunnelse. Som kvinner er de vant til at det må være en viss balanse i regnskapet. Det er tross alt balansen og likhetene som holder dem sammen - ikke ulikhetene. En viss grad av klasseskille er til stede mellom noen av kvinnene, men paradoksalt nok slår dette skjevt ut, i disfavør av de bemidlede. Som at velsituerte Lillemor eier en tre roms leilighet med flott utsikt i tredjeetasje i et leilighetskompleks for eldre, samtidig som hun blir dårligere og dårligere til beins, mens Marina bor i en billigere toroms leilighet i første etasje, og er sprek som en fole. Som at Lillemor begynner å bli glemsk, mens Marina aldri har vært skarpere. Fallhøyden for barna deres er dessuten større for dem som kommer fra velbemidlede hjem, enn for dem som kommer fra mer alminnelige hjem.

Aller morsomst er Ebba Haslund når hun beskriver kvinnenes tanker om vårt moderne samfunn, hvor ingenting er slik det en gang var. Hun skriver dessuten glitrende om det å bli gammel, og om hvor forskjellig dette kan arte seg fra person til person, alt avhengig av helsen. Tupsi, den sist ankomne i klubben, har en broket fortid og er av det lettlivede slaget, noen ganger med holdninger og en adferd som forskrekker de andre i klubben, uten at det affiserer henne det aller minste. Kontrasten mellom henne og spesielt den mer tradisjonsbundne Lillemor er enorm, men mon tro hvem som tross alt får mest ut av livet sitt når det kommer til stykket?

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok med Ebba Haslund selv som oppleser. I begynnelsen opplevde jeg henne som litt stiv og formell, men etter hvert som jeg ble vant til henne, elsket jeg stemmen hennes. Bare måten hun uttalte moderne ord og uttrykk på fikk meg mange ganger til å knekke sammen i latter. For selv om denne boka har helt klare politiske undertoner, men dog er noe mindre feministisk enn den første boka, er det masse humor å finne i "Sekskanten" - ikke minst rundt dette å blir eldre. Ebba Haslund skrev boka i 2007, to år før hun døde, 91 år gammel. Kanskje må man ha levd noen år for fullt ut å sette pris på en bok som dette. I alle fall synes jeg det er en tendens til at de yngre finner denne boka kjedelig, mens det motsatte er tilfelle når man har kommet noe opp i årene selv. Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien, og kan fastslå at humoren gikk rett hjem hos meg. Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

;-) Spesialtilpasning av bokhandlere for den kresne litteraturelsker er ikke meg i mot!

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen."

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Er du blant dem som lider av bokkjøpe-mani eller dens like? Bli med på en liten spørreundersøkelse, hvor du besvarer følgende spørsmål:

1. Er du helt besatt på å kjøpe bøker?

2. Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

3. Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

4. Er det en spesiell genre du foretrekker?

5. Foretrekker du å kjøpe nye bøker eller brukte bøker?

6. Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

7. Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

8. Når du har kjøpt en bok - hvor lang tid tar det før du leser den?

9. Billige eller dyre - innbundet eller paperback?

Jeg har besvart spørsmålene i min blogg.

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært besværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om han er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

• Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

• Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!

En feministisk pamflett fra 1975

Lillemor og hennes ektemann Harald Berge nærmer seg begge 50 år, og sammen har de fire barn - to jenter og to gutter. Lillemor oppga i sin tid muligheten for egen yrkeskarriere til fordel for mann og barn. I tillegg har de et gedigent hus som legger beslag på all hennes tid. Hun er ordensmenneske til tusen, og det krever sin kvinne å holde hus og hage i orden. Dessuten har hun en aldrende og dement mor på sykehjem, som hun forsøker å få besøkt minst to ganger pr. uke.

Først ut til å runde 50 år er Harald. Lillemor forbereder et fantastisk selskap for ham. De har invitert over 30 gjester og feiringen skal foregå hjemme. Så pass har de faktisk plass til. Dessuten har Lillemor satt seg fore å lage all maten selv. Hun har til og med skrevet en fantastisk tale til ektemannen - en tale hun har jobbet med i flere dager. Så forløper også selskapet som forutsatt - perfekt ned til minste detalj! Mens hun selv opplever det hele som et maratonløp det er om å gjøre å fullføre, uten at hun klarer å nyte øyeblikket som sådan ...

Lillemor har "alt" og blir misunt av sine venninner. Ikke bare har hun en staut ektemann, men i tillegg har hun et vakkert hus fylt til randen med vakre ting - et hus som er omgitt av en stor hage. Dessuten har hun fire flotte barn. Hvem kan i grunnen ønske seg mer? Ingen ser den kjærlighetslengtende kvinnen som blir møtt med en nokså kald skulder fra ektemannen hver kveld. Han er konstant sliten. Ingen ser kvinnen som er alt annet enn lykkelig, men i stedet føler at ingen legger merke til alt hun faktisk gjør for alle andre. Fordi hun er i ferd med å surne og bli bitter pga. dette, kommer hennes sukk og klaging i veien for at andre kan klare å ta i mot det hun har å gi. Hun har gjort seg selv til martyr - og opplever at ingen ser den hun egentlig er.

Så nærmer Lillemors 50 årsdag seg. Lillemor ønsker at dette skal bli en like så fin dag som den hun ga sin mann. Vel, så ser hun gjennom fingrene på at mannen hennes og barna har valgt å bestille mat fra et firma ... Men da den ene gjesten etter den andre melder avbud, alle med mer eller mindre "gode" grunner, skjønner hun at hennes eget selskap kommer til å bli en blek skygge av det selskapet hun ga sin mann. Ikke at hun hadde ambisjoner om at de skulle bli over 30 gjester, men noe mer enn 20 i alle fall ... Og så blir de knapt 10. Så kommer den "store dagen". Det hele forløper helt greit, inntil hun under desserten skjønner at mannen hennes ikke engang har forberedt noen tale til henne, men i stedet lirer av seg en masse vås som kunne ha passet til hvem som helst og som ikke sier det minste om henne, Lillemor ... Da er det også nok, og det er også da Lillemor får "et lite sammenbrudd", som egentlig ikke er annet enn at hun er snydens full. Og det hele er en reaksjon på at nå orker hun ikke mer av det som til da har vært hennes liv.

"Bare et lite sammenbrudd" utkom i 1975 - i selveste kvinneåret - og boka må forstås nærmest som en feministisk pamflett. Ebba Haslund har i denne romanen beskrevet det som var et typisk kvinneliv for kvinner flest den gangen, kanskje med unntak av at ikke alle var så velbemidlet som familien Berge. Husmorrollen har vel egentlig aldri vært særlig glamorøs, i alle fall ikke i nyere tid, og her beskrives den oppofrende kvinnen som gir alt, og som får så lite tilbake. Alle barna hun valgte å sette til verden, og som stort sett har kranglet siden, ja ikke en gang da de ble voksne sluttet de å krangle seg i mellom - det er hva hun har "ofret" seg for. Og når selv ikke ektemannen vil ha hennes nærhet i ektesenga - hva er egentlig igjen av livet hennes, ekteskapet?

Har denne boka egentlig noe å fortelle dagens kvinner? I motsetning til den gangen har dagens kvinner flere valg - blant annet til å velge seg en yrkeskarriere. Døtrene av Ebba Haslunds Lillemor falt riktignok mellom to stoler - med det meste av ansvaret for mann, barn og heim i tillegg til yrkeskarriere - men mye har heldigvis utviklet seg i en mer positiv retning siden. Mennene har kommet mer på banen i hjemmet, slik at det i alle fall er færre såkalt dobbeltarbeidende kvinner i dag. Husmorrollens beskaffenhet er imidlertid nokså lik den som ble Lillemor til del i "Bare et lite sammenbrudd", idet det knapt finnes en mer utakknemlig rolle i den forstand at arbeidet kun verdsettes når det er synlig at den er uteblitt. Sånn sett er boka selv i dag en tankevekker i forhold til hva det innebærer å bli husmor på heltid gjennom et helt liv. I boka får vi også innblikk i en av Lillemors venninners skjebne - Helene som opplever å bli forlatt av sin ektemann til fordel for en yngre kvinne, og som blir stående fullstendig på bar bakke. Hun får ikke bare et lite sammenbrudd - hun får et stort et.

"Bare et lite sammenbrudd" er meget godt skrevet, og fremstillingen av Lillemor er full av snert og humor. Som når Lillemor beskrives som familiens "lynavleder", og som gjør det som står i hennes makt for å bevare den familiære hygge når flere av familiemedlemmene er i ferd med å havne i klinsj. Jeg moret meg med denne boka, selv om den har et dypere alvor i seg. Det er mye gjenkjennelse i forhold til generasjonen før meg! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"They are pure, and they are sinless. And yet ... " he paused and shook his head.

"Intelligence will always have a dark side," said Nikala softly, quoting the introduction of Jules´ own research paper. "The Biology of Intelligence."

"Evolved intelligence is what I wrote," he corrected her. "We don´t know enough about created intelligence. The Zhongzi are just .... an experiment." His voice caught as he said this, and Nikala put her hand over his.

"We´ll come back in a while," she said comfortingly. "You´ll see soon enough!"

But Nikala was wrong. Fate determinded that it should be many decades before a mother ship would pass through the system again.

In the meanwhile, a whole civilisation was to rise and fall.

Fra Rowen Sivertsens bok Shianshenka - The Rise and Fall of the Perfect Creation , som kommer ut i disse dager.

Spennende og interessant debattbok!

Aslak Sira Myhre (f. 1973 i Stavanger) utkom med boka "Herskap og tjenere" i 2010, og det er vel neppe tilfeldig at denne til forveksling kan ligne "den lille røde"? Han har tidligere vært leder av RV (1997 - 2003) og forbindes vel av de fleste med kommunisme, selv om hans engasjement i dag i større grad er knyttet til litteraturen. Han har som kjent for de aller fleste, vil jeg tro, vært daglig leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2006.

Det var med noe skepsis jeg valgte å kjøpe denne boka på årets Mammut. Tittelen bar nemlig bud om et kommunistisk budskap. Men så tenkte jeg at jeg sannelig har godt av å få utfordret både mine meninger og holdninger på flere plan, og hva er vel da mer naturlig enn å velge en bok jeg regnet med ville provosere meg sterkt.

Gjennom fem kapitler, som tilsynelatende ikke hører sammen, men som til syvende og sist gjør det likevel, er forfatteren innom temaer som Olje-Norge generelt og Olje-Stavanger spesielt, oljeunge som han selv var på 1970-tallet, han er innom temaet som har gitt boka sin tittel - et samfunn som i økende grad baserer seg på herskap og tjenere, han er inne på hvorfor venstresiden har mislyktes i sin miljøpolitikk, han gjennomgår krigens retorikk knyttet spesielt til invasjonen av Afghanistan, og helt til slutt tar han for seg hva det egentlig innebærer å være kommunist i et samfunn hvor vi ikke lenger har noe viktig å kjempe for.

Det som slo meg under lesningen av denne boka var først og fremst hvor lite provosert jeg faktisk ble. Og dermed skjønner jeg også bedre hvorfor særlig venstresidens anmeldere har vært så kritisk til hans bok. For meningene hans er mer enn smakelig for meg, som aldri har vært i nærheten å ha kommunistiske oppfatninger.

Aller mest interessant er det å lese om Aslak Sira Myhres betraktninger rundt temaet herskap og tjenere. Hvordan kom vi dit at det å snakke om at man "trenger en polakk" ble ensbetydende med sosial dumping for at vi skal slippe å betale det en tjeneste egentlig koster? Hva skjedde på veien fra Lech Walesas heroiske kamp for frihet i det polske samfunnet før murens fall og frem til i dag? En vesentlig forutsetning for at vi skal kunne fortsette med vår velstand, er at de fleste varer produseres et annet sted (les: Asia) hvor arbeiderne kanskje tjener maks to norske timelønner pr. måned. Og det i land hvor denne månedslønnen utgjør i beste fall halvparten av hva man trenger der for å leve et noen lunde anstendig liv. Men dette slipper vi å forholde oss til. Verre er det at bl.a. vedlikehold av våre hus gjør at vi kommer ubehagelig nær polske og litauiske arbeidere, som ofte ikke en gang har noe sted å bo mens de arbeider i landet vårt. Mange bor derfor i bilene sine, eller de leier usle boliger som de blir trukket altfor mye i lønn for - under forhold som til forveksling kan ligne forholdene som prostituerte traficking-ofre lever under. Vi er alle en del av den globale kapitalismen, som forutsetter at noen nødvendigvis må ha det betydelig verre enn oss for at vi skal ha det så bra.

Når miljøpolitikk blir gjort til en slags religion og det hele beror på hva man tror på, bidrar dette i følge forfatteren til å ødelegge miljøengasjementet blant folk flest. Dessuten har det vært en del avsløringer som viser at mange av påstandene om menneskeskapt ødeleggelse av vår klode, er en ren bløff. Eller sagt på en annen måte: hva skal man egentlig tro på når det verserer så mange motstridende teorier. Jeg synes Aslak Sira Myhre oppsummerer dette veldig fint på side 86 i sin bok:

"Sjøl er jeg ikke villig til å ta sjansen på at det ikke foregår endringer i klimaet vårt som er forårsaka av menneskelige utslipp. Men jeg er tilhenger av vitenskap, og ikke religion. Vitenskap er grunnlagt på, og lever av, tvil. Religion er basert på skråsikker tro. Og det er skråsikkerheten som preger alle utsagn om fremtida nå. Jeg støtter de aller fleste tiltak som foreslås for å bøte på miljøproblemer, men jeg nekter å begrunne dem med at vi står overfor dommedag. Jeg nekter å fremsi miljøbevegelsens trosbekjennelse.

Om man faktisk tror at dagens CO2-utslipp vil få havet til å stige med flere meter på kort sikt, bør det resultere i et langt større engasjement for folk i Bangladesh, Oseania, Kairo eller for den saks skyld Nederland. Ingenting tyder på at forbruket av CO2 vil gå ned, eller at den økonomiske veksten vil stoppe, tvert om."

Og når han på side 79 - 80 skriver om Kinas kraftutbygginger, måtte jeg nesten le - mens det egentlig er mest til å grine av:

"Den norske miljø- og bistandsbevegelsen har stilt seg svært kritisk til de store kraftutbyggingene kineserne nå gjør i Yangtsekiang. Vi leser om kullkraftverkene som ødelegger lufta lokalt og klimaet globalt. Kineserne skal bore etter olje, men olje er vi også motstandere av, og atomkraft vil vi avvikle. Spørsmålet blir da: Hvordan ser den norske miljøbevegelsen, og for den saks skyld vestresida, for seg at folk i Kina skal få strøm?"

I kapittelet som heter "Våre gutter fører ikke min krig" tar forfatteren for seg parallellene mellom Sovjets og den vestlige verdens okkupasjon av Afghanistan. Ingen okkupanter innrømmer åpent de relle grunnene til at man går inn for okkupasjon - grunner som i all hovedsak er av selvisk karakter. I stedet omskrives dette for å gjøre budskapet mer smakelig. I dag snakker man at okkupasjonen skal sikre kvinnenes stilling i Afghanistan. Men når i herrens navn ble dette en grunn til å gå til krig? Og hvorfor kriger vi da ikke flere steder i verden? Hvor dumme tror egentlig okkupantene at vi andre er?

Helt til slutt tar forfatteren på mange måter et oppgjør med, samtidig som han forsvarer, sin kommunisme. For å ta det viktigste først: kommunismen er ikke slik den en gang var. Men selv om vi har det godt her hjemme, er det ikke slik i resten av verden. Kan kommunismens tilhengere fri seg fra kommunismens blodige historie? Er dette en ideologi som er bærekraftig? Som et motstykke til kapitalismen i dens verste form har den utvilsomt noe for seg, men som system? Med følgende ord avslutter Aslak Sira Myhre sin bok:

"Jeg orker ikke å være en del av det sjøltilfredse vestlige viet. Jeg er en hvit mann i en rik avkrok av verden. Privilegiene mine følger meg uansett hvor jeg drar. Men jeg kan la være å opptre som en hvit mann.

Dagens verdensorden er skapt av kolonialismen, og dagens konsensus langt inn på vesntresida utfordrer ikke denne verdensordenen. Jeg kaller meg kommunisk rett og slett fordi jeg ikke kan akseptere en samfunn hvor min velstand bygger på andres nød. Et samfunn hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere." (side 142)

Et av forholdene forfatteren er blitt mest kritisert for og som er blitt fremhevet som bokas svakhet, er at han kritiserer uten å oppstille noe alternativ. Javel, tenker jeg. Noen ganger er det vel greit å komme med noen varsko her og der, uten at man samtidig skal få ansvar for å oppstille et helt sett med fullverdige alternativer. Mange av innspillene forfatteren leverer i denne lille boka er av typen "mer bevisstgjøring", og det holder faktisk lenge for meg. Jeg følte at jeg ble litt klokere etter å ha lest "Herskap og tjenere". Myhre skriver godt, selv om jeg må innrømme at jeg ble irritert over alle a-endingene. Er han ikke fra Stavanger? Har man a-endinger der da? Eller er man programforpliktet til å bruke a-endinger fordi man tilhører venstresiden i politikken? Denne måten å skrive på harmonerte dårlig med at jeg hørte hans stavangerske stemme mens jeg leste. Det virket oppstyltet og kunstig. Men bortsett fra det: en kjempefin bok som hadde mange interessante poenger, og som jeg derfor ender med å gi terningkast fem!

Absolutt!

Takk og i like måte, Lillevi! Mannen min er bortreist i forbindelse med jobben sin, og noen må ta seg av bikkja. ;-) Denne noen må nødvendigvis bli meg.

Kos dere! Skulle gjerne ha vært der! Men det blir garantert så vellykket at det er grunn til å håpe på en reprise? ;-)

Alt du vil vite om stress og mere til!

"Stress og det lille øyeblikks avspenning" er en fantastisk bok for alle som vil å lære mer om stress, dens mekanismer og mulige løsninger dersom man ønsker seg et bedre liv hvor man har kontroll over sitt livs stress. Forfatteren er utdannet fysioterapeut og psykolog, og har dermed en bredde i sine kunnskaper som gir rom både for kropp og psyke.

Det Brudevold opplevde i sitt arbeid som fysioterapeut var at hun hjalp pasientene der og da med deres plager, men at disse alltid vendte tilbake. Spenningene og smertetilstandene som pasientene slet med var av kronisk karakter, og uten å gjøre noe med de opprinnelige årsakene til plagene, ville disse stadig vende tilbake. Det handlet rett og slett om stressrelaterte lidelser. Etter hvert startet hun selvutviklingskurs hvor det var de primale temaene i livet som ble vektlagt. Opplevelser tidligere i livet, og særlig vår kulturs prestasjonsfokus, er i all hovedsak opphavet til plagene. Vi higer etter anerkjennelse, å bli sett, å bli satt pris på - og da er det først og fremst det vi gjør og ikke det vi er, som vurderes som en kvalitet. Sentralt i Brudevolds kurs sto pusteteknikker, men kroppsterapi, bioenergi, qi gong, gestaltterapi, musikk og dans, meditasjon, visualisering og avspenning er også virkemidler og teknikker som tas i bruk. Endring av fastlagte mønstre er vanskelig og krever stor disiplin og vilje dersom man ønsker å endre disse, men gjør man det, vil man gjennom ny innsikt kunne oppnå å fjerne mange av årsakene til stressrelaterte lidelser.

Brudevold belyser i sin bok ulike sider ved stress - hvorfor stress oppstår og hva som skjer i kroppen vår - og øser av sine erfaringer fra et langt liv som terapeut. Mange av metodene hun viser til kan kanskje virke overveldende og vanskelig å få til. Her er det at det lille øyeblikks avspenning kommer inn - noe alle, hvis de bare vil det nok, har tid til!

I vårt moderne samfunn er det så mange krav, så mye konkurranse og så mye fokus på prestasjoner at vi mennesker risikerer å gå i et konstant stress-modus, som på noe sikt vil ødelegge helsen vår dersom vi ikke tidsnok finner av-knappen. Psykiske problemer, angst, søvnvansker, hjerte-kar-sykdommer, høyt blodtrykk, utbrenthet, ja i verste fall kreft, kan bli konsekvensen dersom vi ikke lærer oss å håndtere stress på en hensiktsmessig måte. Det handler om kroppens produksjon av stresshormoner og endorfiner (det såkalte lykkehormonet), om uheldig kosthold med mye karbohydrater som i kombinasjon med mye stress kan starte en uheldig prosess i kroppen vår slik at vi til slutt utvikler diabetes ... Dersom vi ikke finner av-knappen kan det virkelig gå galt.

Brudevold introduserer noen enkle pusteteknikk-øvelser, som skal bidra til det lille øyeblikks avspenning. Noen vil kanskje oppleve at denne avspenningsteknikken fungerer best dersom man først spenner det området i kroppen man ønsker å avspenne, fordi man da bedre kan føle effekten. Hun introduserer for øvrig stress som en slags overlevelsesmekanisme, noe vi har arver fra urmennesket og som er bedre kjent under betegnelsen fight or flight. Men i motsetning til urmennesket, har vi ikke på samme måte fått med oss hva som deaktiverer stressaktiveringen. Etter hvert introduserer hun også ulike kognitive strategier, som at negative tanker påvirker hvordan vi har det og at vi ved å bli bevisst på hvordan vi tenker, faktisk kan gjøre noe med dette. Viktigheten av å hvile når kroppen sier i fra, er også avgjørende for hvordan vi har det. For ikke å snakke om at vi alle har mye å hente på å trene på å være i nået - ikke i fortiden eller i fremtiden.

Etter at denne lydboka kom i hus, har jeg allerede hørt gjennom den et par ganger, og dette er ikke siste gang. Et godt budskap kan ikke sies mange nok ganger, og denne boka kommer til å følge meg i tiden fremover og bli lyttet til gang på gang. Spesielt interessant fant jeg faktisk forfatterens utlegninger om hva som helt konkret skjer når kroppen utsettes for stress over tid. Hun skriver utførlig om hormonbalansen i kroppen, om kjemiske prosesser som påvirkes av stressaktivering - og dermed skjønner jeg desto mer viktigheten av å være seg bevisst at man ikke må utsette kroppen for massivt stress over tid. Kanskje er den største utfordringen å få andre til å forstå at når man legger inn luker i programmet sitt for å få den hvile man vet at man trenger, så handler det ikke om egoisme eller likegyldighet overfor andre, men rett og slett om at man tar vare på seg selv med de ressursene man til enhver tid har til rådighet. Kanskje må man ha opplevd å nærme seg et bunn-nivå i forhold til noe av stressets verste virkninger for virkelig å forstå dette? Brudevolds bok er en tankevekkende og lærerik bok som jeg håper når ut til mange! Her blir det terningkast fem!

Makabre noveller

Forfatteren Ferdinand von Schirach er egentlig forsvarsadvokat, men har etter hvert utmerket seg som forfatter. Han er mest kjent for novellesamlingen "Forbrytelser", men har også utgitt "Skyld". Fellesnevneren for begge novellesamlingene er kriminelle handlinger. Schirach har hentet inspirasjon til sine noveller fra sitt virke som forsvarsadvokat, men av hensyn til taushetsplikten er historiene så omskrevet at det blir noe søkt å hevde at han gjengir virkelige hendelser.

"Forbrytelser" inneholder 11 noveller. Her møter vi bl.a. ektemannen som gjennom et helt liv er blitt hundset av sin kone, og som ender med å drepe henne med øks. Vi møter vinningsforbryterne som bryter seg inn hos japaneren Tanata og stjeler det de antar er en nokså verdiløs teskål. Etter hvert følger det død og fordervelse med denne skålen. Og så har vi Karim som alle tror er dum, men som er smartere enn de fleste, og som redder sin bror fra kasjotten ved hjelp av en snedig plan. Dessuten mannen som blir antastet av to voldsforbrytere som kjeder seg og ønsker å plage ham, men som begge ender med å bli drept av sitt "offer" før de får snudd seg. Og Michalka som ønsker å skape seg en fremtid i Etiopia, men som blir innhentet av en fortid han har forsøkt å flykte fra ...

Novellene viser med all tydelighet hvor kompleks virkeligheten ofte er, og hvor lite som er slik vi i første omgang tror det er. Hvem som helst kan dessuten under gitte omstendigheter ende opp som forbrytere. I strafferettspleien i dag er motiv og skyld avgjørende for straffens omgang - ikke utelukkende handlingen som sådan, slik det var i tidligere tider. Hva er en forbrytelse? Og hva er et forbrytersk sinn? Finnes det egentlig rettferdighet? Med snert og snedige poenger maler Schirach frem de mest fantastiske historier om ulike forbrytelser, og som leser satt jeg nesten hver gang og håpet at gjerningsmannen skulle slippe unna. Årsaken til dette er nok forfatterens evne til å tegne et mangefascettert bilde av gjerningsmennene, slik at det til syvende og sist var sympatien og ikke fordømmelsen som ble påkalt. Som leser blir vi utfordret på hva som er rett og galt, og ofte viser det seg at det ikke finnes noe enten-eller-svar.

Denne novellesamlingen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Novellene er mesterlig skrevet, selv om ikke alle holder like høy kvalitet som f.eks. "Fähner", "Nødverge", "Etioperen" og "Summertime" - mine fire favorittnoveller i samlingen. Like fullt ble jeg fengslet av hver eneste historie, og novellesamlingen ble derfor lest ut i rekordfart. Det er helt klart at jeg er nødt til å få tak Schirachs siste novellesamling "Skyld"! Jeg har vært noe i tvil om novellesamlingen fortjener terningkast fem eller seks, men har landet på noe midt i mellom, selv om mange av novellene utvilsomt er i mesterklassen.

Spennende debutant!

Stig Beite Løken (f. 1983) debuterer med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Boka er rykende fersk, og jeg for min del er imponert både pga. de språklige kvalitetene ved novellene, samt spenningsnivået i hver og en av dem.

Novellesamlingen inneholder ni noveller, som alle kan sies å ha som gjennomgående tema hva det vil si å være mørkeredd, liten og/eller ensom. Felles for alle novellene er dessuten at vi står overfor en jeg-person, som noen ganger er en kvinne og andre ganger en mann. Novellene varierer i lengde - fra den korteste som kun er på et par sider til den lengste som er på litt mer enn 40 sider. Jevnt over benytter forfatteren seg av en deskriptiv fortellerstil og et nokså enkelt språk uten bruk av mye metaforer, men kanskje med desto mer bruk av symbolikk. I flere av novellene glir dessuten virkelighet og fantasi over i hverandre, og det makabre ligger veldig nær. Styrken i novellene ligger utvilsomt i forfatterens evne til å beskrive stemninger og bygge opp en uhyggestemning, noe som gjorde at jeg ble sugd inn teksten og bare måtte lese videre. Og som alltid når jeg står overfor en så vidt ung forfatter som Løken, imponeres jeg stort når spennvidden i stoffet er så bredt som i denne novellesamlingen.

Vi møter bl.a. en skoleklasse som plutselig finner glassmaneter ute i en skog (Konkylien), to gutter som stjeler seg til å bade i skolens svømmebasseng om natten (Bassenget), journalisten som flytter inn i det feilslåtte høyblokkprosjektet hvor det kun bor to familier og hvor det skjer mystiske ting i de ubebodde leilighetene (Blokken), det unge kjæresteparet som har sin siste natt sammen før hun skal flytte til USA (Mørkeleken) og hun (eller han?) som har handlet inn til jul og er på vei hjem da hun får øye på Karlsvognen (Karlsvognen). Den sistnevnte novellen er nærmest lyrisk:

"Den nest siste bilen på parkeringsplassen rullet forbi meg. Jeg kastet fra meg den halvrøykte sigaretten, satte med inn i førersetet, startet bilen og svingte ut av parkeringsanlegget. Mens jeg kjørte den tilårskomne Volvoen, stappfull av bæreposer, også den en slags handlevogn, forsiktig opp det bratte dalstrøket som vinteren hadde pakket inn i frost og mørke, klarte jeg ikke å riste av meg det jeg hadde sett på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret: De syv stjernene som avbildet en enslig handlevogn flere titalls lysår unna." (side 118)

I profileringen av novellesamlingen fra forlagets side heter det at novellene tar oss med til situasjoner og steder hvor livet stilles i relieff. Dessuten beskrives novellene som et møte mellom skrekkfilm og kortprosa. Når et så seriøst forlag som Cappelen Damm står bak utgivelsen, borger det for kvalitet, er min påstand. Denne novellesamlingen bør å nå ut til mange lesere! Jeg mener at novellesamlingen fortjener terningkast fem! Det skal bli spennende å følge denne forfatteren!

Trivelig roman om den engelske landsbygda

I "Majorens siste forelskelse" - eller "Major Pettigrews siste forelskelse" som boka også omtales som - møter vi den aldrende major Ernest Pettigrew, som lever på den engelske landsbygda - nærmere bestemt i Edgecombe St. Mary. Dvs. aldrende og aldrende ... Majoren er i slutten av 60 årene, og er høyst vital og oppegående. Han er enkemann og har kun sønnen Roger, som for tiden huserer i London sammen med amerikanerinnen Sandy, hvis drømmer Roger stort sett lar gå for lut og kaldt vann, angsfylt som han er i forhold til å skulle forplikte seg ...

Majoren er av den gamle typen. Han setter pris på erkebritiske tradisjoner, og for eksempel går kravet til høflighet, ære og utsøkte omgangsformer foran absolutt alt. Da broren hans dør og han endelig øyner muligheten for å få de to geværene som faren en gang etterlot til dem, forenet, skal dette vise seg å bli alt annet enn enkelt. Hver for seg er geværene lite verdt, men sammen - sammen kan de utgjøre en hel formue dersom man bare finner den rette kjøperen. Det er imidlertid et problem at broren ikke har skrevet et ord i sine etterlatenskaper om at geværene skal overtas av den lengstlevende av de to brødrene, slik faren deres forutsatte. Og fordi majoren er oppnevnt som testamentfullbyrder, risikerer han at spørsmålet om hans habilitet kommer i et uheldig lys dersom han stresser dette for meget. Brorens enke har heller ikke under noen omstendighet tenkt å gå glipp av gevinsten dersom geværene selges.

I kjølevannet av brorens død vil tilfeldighetene det slik at majoren og landsbyens pakistanske butikkinnehaverske - fru Ali - blir venner. Fru Ali er enke og barnløs, men har en nevø som går og venter på å få overta butikken hennes, slik at han skal få råd til å gifte seg. Før majoren vet ordet av det er fru Ali fullt involvert i planleggingen av den årlige festen i golfklubben både hva gjelder matservering og utsmykning av lokalene.

Sønnen Roger er en vandrende katastrofe, idet alt han tar i ender med forferdelse. I tillegg er han helt sjokkert over at faren i det hele tatt omgås fru Ali - for ikke å snakke om nevøen, som kan være terrorist for alt de vet. Han kjemper innbitt mot at faren og fru Ali skal bli bedre kjent. I mellomtiden merker majoren at han er svært tiltrukket av fru Ali, som er i slutten av 50 årene. Ja, ikke bare det - han er forelsket! Fru Ali er både en vakker, interessant og meget belest kvinne, og de har mange felles interesser gjennom litteraturen. Så spørs det om majoren klarer å formidle overfor fru Ali hva han føler før det er for sent ...

Denne romanen tok meg med storm! Jeg ble fullstendig sjarmert av fortellingen om den godmodige major Pettigrew, som fører et stillferdig liv i den lille landsbyen Edgecombe St. Mary, men som det viser seg at livet har mer å by. Selv om det ikke skjer så mye i landsbyen, er han involvert i det meste som skjer der - det være seg golf, jakt, nabolag og et lite knippe venner og bekjente. Vi møter fordommer engelskmenn og innvandrere i mellom, og det faktum at f.eks. fru Ali er født og oppvokst i England, endrer ikke det faktum at hun er og blir pakistansk. Jeg flirte meg gjennom episode etter episode i boka, og aller morsomt var det når majoren gjorde seg noen heller mindre sympatiske tanker om sin bortskjemte sønn, som kun tenker profitt og penger, enten det gjelder kjærlighetsforhold eller ønsker om forskudd på arv. Og som kommer på uanmeldte besøk, låser seg inn i farens hus og roter og etterlater seg kaos .... Når er f.eks. barna så gamle at det ikke lenger er okei at de tar seg til rette i barndomshjemmet på denne måten?

"Majorens siste forelskelse" er svært elegant og godt skrevet! Noe av æren må utvilsomt tilskrives den erfarne forfatteren og oversetteren Jørn Roeim. Dette gjorde det til en fin leseopplevelse, i tillegg til at jeg elsket humoren! Jeg somlet meg gjennom boka i håp om at den skulle vare lenge. Boka var kos, kos, kos! Her blir det terningkast fem!

Om et meget spesielt oppdrag!

Etter mer enn 20 år med borgerkrig mellom det muslimske Nord-Sudan og det kristne Sør-Sudan, ble det omsider inngått en fredsavtale i 2005. Sør-Sudan fikk indre selvstyre, og uten å ha noen demokratisk tradisjon, skulle landet styres som et demokrati. Med president Salva Kiir i spissen, en mann som virkelig ønsket at alt skulle gå riktig for seg, begynte man forsøksvis å etablere en statsadministrasjon. Salva Kiir slo hardt ned på alle forsøk på korrupsjon. Og som om ikke det var nok, ønsket han også at kvinnenes stilling skulle bli mer frigjort. Å bygge en statsadministrasjon med en egen økonomi, utgjorde en formidabel utfordring i et land hvis ledere i grunnen kun hadde geriljasoldat-bakgrunn. Massemedia fantes ikke.

I forbindelse med etableringen av den selvstendige republikken, sendte den nye regjeringen bud på Tomm Kristiansen, tidligere NRK-korrespondent og Afrika-kjenner. De ønsket at han skulle hjelpe den nye regjeringen med å spre budskapet om fred både internt i Sudan og i verden for øvrig. Kristiansen var kommunikasjonstådgiver for presidenten i årene 2006 - 2008, og det er dette oppdraget denne boka handler om.

Noen av de største utfordringene den nye regjeringen i Sør-Sudan sto overfor var etniske motsetninger - ikke bare mellom det muslimske nord og det kristne sør, men også blant deres egne, hvor muslimer utgjorde et mindretall. President Salva Kiir skulle være president også for det muslimske mindretallet - ikke bare for de kristne. Det var dessuten sterke krefter i sving som ikke ønsket fred, og som gjorde alt for at fredsprosessen skulle mislykkes. Bl.a. ble det satt ut rykter om at president Salva Kiir var død. Forfatteren forteller om at det ikke var gjort i en håndvending å få avkreftet slike rykter, fordi infrastrukturen i landet var ødelagt etter den mangeårige borgerkrigen. En av de største utfordringene var for øvrig at det er i sør Sudans oljeforekomster ligger. Eller rettere: i området på midten av det tidligere Sudan - området de fremdeles ikke kunne enes om hvem som skulle ha rettighetene til. Noe som kompliserte det hele var at oljen måtte fraktes i rør gjennom Nord-Sudan for å nå ut til Rødehavet - der den eksporteres videre. Var det kanskje mest rettferdig at oljeforekomstene ble delt mellom nord og sør?

Å være stasjonert i Sør-Sudans hovedstad Juba, uten tilgang til egen bil, var og ble en utfordring for Kristiansen. Underveis forteller han også om bistandsarbeid, og om hvordan dette virket på befolkningen og de styrende myndigheter i Sudan. Spørsmålet om "kunne kanskje Norge betale ditt og datt" dukket stadig opp. Sør-Sudan hører for øvrig med til det land i Afrika som visstnok har mottatt flest bistandskroner fra Norge.

Kristiansen forteller om Norges-besøk og om en bistandsfinansiert folketelling som holdt på å gå i vasken, men hvor han brukte sine kunnskaper til å påvirke presidenten til å ta hensiktsmessige beslutninger. Presidenten trengte også råd om når det sømmet seg å ta av seg hatten under ulike representasjoner.

På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at den omdiskuterte folketellingen ga som resultatet at Sør-Sudan hadde en befolkning på 8,2 millioner mennesker. I januar 2011 stemte et overveldende flertall for løsrivelse av staten Sør-Sudan, og dette landet ble erklært som selvstendig 9. juli 2011.

Nok en gang har jeg lest en besettende spennende og interessant bok av Tomm Kristiansen, lest av forfatteren selv - slik jeg foretrekker det. Denne gangen var det nesten den reneste thriller - selv om jeg visste utfallet på forhånd - fordi forfatteren får oss til å forstå hvor mye som faktisk kunne ha gått galt underveis i prosessen. Med stor respekt omtaler han de grep president Salva Kiir tok, og som førte til at det likevel gikk den rette veien. Balansert og engasjert er forfatteren når han snakker om temaet som opptar ham aller mest: Afrika! Her blir det terningkast fem!

Den filmen har jeg sett! Den er fantastisk!