Opplevelsesrik vandring sammen med Bringsværd i Londons gater. Historiske personer, hendelser og steder i skjønn forening. Her blir du med på bl.a. klovnemesse, interessante bokgater, markeder og ikke minst puber.
Han går på en måte i fotsporene til Richard Hermanns uvurderlige bok Mine gledes by.
Bringsværd skriver med en "lett" penn, med glimt i øyet, derfor ble boka en glede å lese, og ikke minst fikk jeg mange gode tips for steder å besøke til neste Londontur.

Denne gangen vil jeg foreslå ei bok av Salman Rushdie. Har lest Midnattsbarn med stor glede, nå velger jeg boka Skam.
Det er en vittig og hardtslående satire over pakistansk maktkamp, bl.a. med et lett tilslørt profetisk portrett av Benazir Bhutto (Store Norske Leksikon)

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.)

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper.

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen.

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre.

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker.

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete.

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen.

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte.

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen.

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs.

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst frem når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok på 217 sider, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt.

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Det burde vel politiet sjekket med en gang etter mordet, synes du ikke det?

Lahlum har skrevet noen slike. I en av bøkene hans er det bare to mistenkte.

Gode spørsmål gretemor. Tittelen er jeg veldig usikker på, men jeg føler den henspeiler seg på moren i boka. Hun er kontaktsøkende, får bevis på at hun får til ting hun ikke hadde ant (filmen) hun får faktisk også til en god kommunikasjon med Linn. Hun får til noe, hun betyr noe, og det tror jeg hun skjønner selv av det jeg kan huske fra boka.
Bokas omslag, vel, den ser jeg på som noe sort - hvitt i overført betydning. Er det forholdet til sønnen som er enten eller, sort - hvitt, godt - dårlig? Er det en scene fra bryllupet, fra filmen mon tro?

Men i den artikkelen jeg jeg delte lenger opp stod det at kruttslammet fester seg også på klærne. Nå vet jeg ikke hvor mye journalisten vet om dette. I mange krimromaner er dessuten alle de mistenkte samlet umiddelbart, så det er ikke et problem.

Så du tror det kan sees med det blotte øyet?

De tre bøkene jeg husker aller best fra 2014 er Adultery av Paulo Coelho, Den utvalgte av Lois Lowry og Brevet fra kjærleiken av Jan-Magnus Bruheim.
Jeg har mange favoritter fra 2014 men det er disse tre som har gjort størst inntrykk.

Nå leser ikke jeg veldig mye krim og kan heller ikke så mye om politiarbeid, men jeg leste i Gomorra at etter et drap reiste alltid mafiamordere til skytebanen for å kunne bortforklare kruttslam på hendene. Har du skutt med et våpen vil det være spor etter det.

Det slår meg at krimforfattere ikke har fått med seg dette. Dersom det begås et drap med skytevåpen kunne politiet tatt alle de mistenkte med til politistasjonen og sett hvem som hadde avfyrt et våpen den siste tiden. Om bare en hadde hatt kruttslam på hendene ville jo det vært svært interessant, spesielt om dette er en person som aldri ellers bruker våpen.

Jeg er selvfølgelig klar over at dette hadde ødelagt krimlitteraturen, men etter at jeg oppdaget dette har jeg blitt irritert på etterforskere som ikke velger den enkle løsningen på å oppklare drap. Krimforfattere må late som den enkle løsningen ikke finnes for å skape spenning.

Usikkerhet, er det ordet jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, alle er det. og det går utover deres hverdag.
Interessante og samtidig irriterende personer fra begynnelse til slutt. Det var noe spesielt med de alle sammen, de hadde både sympatiske og usympatiske trekk.
Under lesingen ble det for min del kanskje litt vel mye de usympatiske trekkene som fikk dominerende og det fikk meg til tider å bli ergelig på adferden deres.

Moren, litt innelukket, usikker og tafatt i mange situasjoner, samtidig hadde hun mange relevante ønsker og meninger inni seg, men klarte ikke alltid å gjennomføre sine tanker og ønsker. Hele tiden nervøs for at sønnen ikke skulle like det hun sa eller gjorde, hun ble jo helt nervøs og ofte lei seg pga hans verbale stikk.
Hun var den som fikk mest sympati hos meg :)

Sønnen, voksen og egoistisk til tusen, likegyldig spesielt ovenfor moren. Lite moden og ikke ansvarsbevisst, usympatisk og ufin kritisk ovenfor morens valg. (Ikke rart moren ble redd og nervøs for sønnen)Ville gjøre seg bedre enn han var og ta æren fra moren, da tenker jeg på den videoen "han" laget, det var toppen.

Både Irene og Linn hadde virkelig sitt å stri med, og begge hadde store vansker med å snakke åpent om de vanskelighetene de sto ovenfor.
Usikkerheten disse menneskene hadde ble på en måte overført til meg som leser for jeg vet ikke hvor jeg har boka. Ble virkelig engasjert i personene, og gjorde meg opp mine meninger om deres valg.
Kjempebra at forfatteren klarer å få meg som leser engasjert slik at jeg kan se de for meg. Veldig glad for å ha fått lest den.
Jeg har gitt boka en firer, og det er en sterk en.

Jeg hadde en lek med mine facebookvenner for noen måneder siden.
Jeg ba dem svare på følgende spørsmål.
«Kan du nevne et land?» Den første nevnte Afghanistan.
Jeg skrev «Kunst, vitenskap eller historie». Den første svare «kunst».
Litteratur, billedkunst eller musikk? Den første svarte «musikk».
Jeg søkte etter «afghanistan» og «music» i Amazon og kom til denne boken.

Boken var interessant, jeg lærte om jøder som hadde emigrert fra Sentralasia til New York og som holdt på sin musikalske tradisjon. Det er var litt langt unna mine vanlige interesser, men jeg er glad jeg leste den. Jeg fikk til og med et passord til å laste ned musikkeksempler.

Så startet jeg en ny tråd på Facebook for noen dager siden.
Nevn en delstat i USA. «Alabama»
Litteratur eller billedkunst. «Litteratur»
Prosa eller drama. «Drama»
Det førte meg til denne dramatikeren. Jeg skal lese denne boken, så skal jeg starte en ny tråd der jeg anskaffer meg en ny tilfeldighetsbok.

Hvorfor gjør jeg dette? Fordi jeg er fascinert av hvor tilfeldighetene kan føre en. Jeg ville ikke visst noe om verken bukharijøders musikk i New York eller hvem Rebecca Gilman var om det ikke var tilfeldighetene som førte meg dit. Det jeg håper på er selvsagt at jeg skal lese en virkelig setter sine spor, og det bare på grunn av en tilfeldighet.

The only place success comes before work, is in the dictionary.

Vince Lombardi

Det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere.

Nietzsche