Det skal så lite til før alt raser, sier vi. Det kommer an på hvor solid grunnmuren vår er, hvor støtt vi står.
Livskvalitet betyr ikke det samme for alle. Hver og en av oss må skape vår egen målestokk for hva det vil si å leve et godt liv, basert på vårt eget liv og vår egen virkelighet.
Hvem er denne mannen som sulter så fælt, og hva har han drevet med før det begynte å gå nedover med han. På side 103 står det:
Jeg kjente stedet, jeg hadde været der ofte, kjøpt litt noter i gamle dager. Han har tydelig også vært glad i og eid bøker, men de er solgt til "onkel" og auksjonert bort.
På den tiden var det vel ikke så uvanlig at det kunne være dårlig stilt med øknomien til en del mennesker og at mange sultet.
Siden boka er skrevet i jeg-form har kanskje Hamsun selv følt på kroppen sult og fattigdom, og derfor brukt sine og andres erfaringer når han skrev boka.
Jeg-personen vil ikke røpe sitt egenlige navn til noen, til nå har han brukt navnene Vedel-Jarlsberg, Anders Tangen, von Tangen og statsråd Tangen.
Er det fordi han er skamfull over sin situasjon at han bløffer, det kan nok kanskje tyde på det.
TURISTENS KLAGAN
Det sjunger några ungar på Karl Johan,
dom låter starka och fina som bara ungar kan,
Sjalv e jag bakom lås och bom på min hotel,
en kvall bak barrikaden
en vanlig kvall.
--
Over mitt huvud svåver en kolsvart gam,
i rummet brevid sjunger en tokig dam.
Och jag ar trøtt och tveksam, men deres sång ar gla,
om ingen ungar sjunger, så sluter ja
--
Min dam, att språket slinter i vissa fall,
på grund av snø som bløter, fast den ar kall,
stor sak dari, skidåkning har och sin charm,
gnid inn ditt skin med nasslor, så du blir varm.
--
Men det skal vara nåsslor fråm vikens kant,
och ingen sneda nåsslor fråm ruinens brant.
Bevara oss fråm dom som dessa salufør,
oss och dem glada ungerna her utanfor.
--
Der ingen ungar långer sjunger, ar allting slut.
Vad e det då før mening at man står ut?.
Visst har det blivit kaos i tidens lopp.
Men så lenga ungar finns så e det hopp.
Cornelis Vreeswijk
To meget gode noveller som jeg er så glad for at jeg har fått lest.
Her er ingen overflødige ord/setninger, men presise skildringer av mennesker i spesielle livssituasjoner.
Dette er ei bok for ekte bokelskere, nyt den.
Livet er ikke det verste man har, og om lidt er kaffen klar.
Benny Andersen
NOVEMBER
November har rørt ved våre dager
Nu synker tingene inn i seg selv
og oppgir sin form - uten klage.
Vi kjenner fra før
gatenes røkblå time, da uventet
havets vinder kan streife vårt ansikt
som glemte kjærtegn
Og uten å vite
hva vinden og regnet vil oss
Roper vi ropene uten ord
og uten lyd
som håpet vi ennu
på undere i november.
Ble deres far svært gammel? Å ja, svært gammel. Han snakket stadig nedsettende om livet, men jeg vet ingen som strittet mer imot å oppgi det.
Her kan du lese hva jeg har skrevet om den. Nok en god boka fra Scott, og det er flere, ja mange flere som er meget gode.
Nei beklager at jeg spurte.
Så mye har jeg. Så mye gir jeg bort
Hender og hender i en endeløs rekke
Fingre holder og spriker
Hender som slår
Hånden som slår den som stryker og omvendt
Hender beveger strengene, tonene
Det gjør vondt å bli slått
Om du knuser speilet blør knokene
Tenk å være langt hjemmefra og
hjemme er en arm som har sluttet å holde
Hvorfor ikke det?
Ikke jeg heller.
Markus har mange gode kvaliteter, der har Gabriel Scott udødeliggjort er en flott figur.
Men han er ikke den eneste blandt de mange figurene Scott har diktet, der er flere å bli glad i.
Veni, vidi, vici ! - Jeg, kom, så og vant !
Julius Cæsar
Skogen långt borta
himlaranden långt i fjärran
frostiga åkrar milsvitt emellan
Min ensamhet nära,
tätt intill,
bredvid mig under täcket.
~ Eeva Kilpi
Ja, gammel vane er vond å vende :-)
Jag tänkte att jag skulle vilja älska dig...
Men min hud levde inte mot din
min vila stördes av din närhet
våra andningar gnisslade mot varandra
min panna rynkades av ansträgningen
att vara tilsammans med dig.
Vi tyckte lika om mycket
men fann aldrig den gemensamma tråden.
Ofta ville jag vara ensam
när du ville vara tillsammans.
Jag längtade sällan efter dig
när du gick var jag ofta lättad.
~ Kristina Stenstrand
Frosten arbeider i steinene, er pulsen i vannet. Elva bytter løp, går inn i slettenes porer. Når halsen smalner, bryter elva ny vei.
Nye tråder veves over de gamle. Jordens årringer er skrift i leire.
Du sier det kjennes som om du blir borte. Ansiktet ditt sover mens du snakker.
Jeg holder meg oppreist, vakler og ettersporer. Jeg lengter først og fremst etter håndskriften din. Så er det hendene mot mine hender. Stemmen din har jeg glemt, den forsvant lenge før dette. Du driver bort, fester deg i vinden.