Bokelskere.no

Vi skal være oppmerksomme på at ved de fleste overgrep mot og mishandlinger av barn, har barnet en subjekterfaring som samhandlende i det som skjedde. Ofte har den voksne satt ord på dette i situasjonen. Ved mishandling benevner mishandleren gjerne noe ved barnets handling eller væremåte før slaget kommer: "Hva f... , har du ikke ryddet av bordet ennå din.....", etterfulgt av en kraftig ørefik, plasserer barnet subjektivt som medskyldig i det som skjedde.

Jo mer vi nærmer oss intime forhold, asosiale og ulovlige områder, jo mer må vi forvente at vi må forholde oss til et lokalt språk, en asosial kode. I samtaler med barn er det derfor viktig å være oppmerksom på at hele eller deler av det erfaringsområdet vi skal snakke med barnet om , kan ha en slik lokal og utestengende kode. Vi må rett og slett gjøre et slags oversettelsesarbeid.

Hvorfor? Fordi dikteren, den sanne dikter, behersker linedansen. Å dikte er å bevege seg fremover ord for ord på skjønnhetens line, på strengen i et dikt, tråden i et verk, tråden i en fortelling som nedtegnes på silke. Å dikte er å ta skritt for skritt, side etter side, langs bokens vei. Det vanskeligste er ikke å komme seg opp fra bakken og holde balansen på språkets line, med pennen som balansestang. Heller ikke det å fortsette rett frem, med flyktige svimmelhetsanfall ved et plutselig komma, eller foran et punktum som står der som et hinder. Nei, det aller viktigste for en dikter, er det er å holde seg uopphørlig oppe på den spente line skrivekunsten er, leve hver stund av sitt liv på høyde med drømmen, aldri et øyeblikk stige ned fra fantasiens stramme rep. Sannelig, det aller viktigste er å danse på ordets line.

Og det å skrive, danse, komponere, male - det er det samme som å elske.

Fargen er ikke utenfor oss. Den er i oss. Det er bare lyset som er utenfor. Hva ser du?

Hva er poesi? spurte presten.

• Det er det uutsigelig gåtefulle, svarte Yuko.

En morgen kan det være lyden av vannkrukken som sprekker som får en dråpe poesi til å funkle, som vekker sjelen og gir den av sin skjønnhet. Da er det tid for å utsi det usigelige. Det er stunden for å reise av sted uten å røre seg. Det er tiden for å bli dikter.

Ikke forskjønne noe. Ikke snakke. Se og skrive. Med få ord. Sytten stavelser. En haiku.

Det skjer en morgen, man våkner. Det er tid for å trekke seg tilbake fra verden, for bedre å forundres over det som er.

En morgen tar man seg tid til å se seg selv leve.

Livets store spørsmål

Livets store spørsmål, hva er de
annet enn rester etter regnestykker
som aldri går opp
Vi adderer, summerer, alltid et ord for lite
og et annet for mye
Men i fortvilelsen og kjærligheten
besvarer livet seg selv

Septemberklarhet

September tenner sin klarhet
Nu gløder livet
i høstens dypnende rum

sakte synker
bergene inn i jordens drøm

og utydet går vi
inn i det varme mørket
som gjemmer vår stillhet.

Kveld i august

August. Og alt forvandles til fortid.
Bak slettenes horisont
forbrenner dagenes ukjente mulighet
Trærne luter
tunge av mørke mot stillheten
Bare et flyktende pust
av nattevind gjennom gresset
uroer ennu vår ensomhet.

Sensommerregn

Da regnet var dratt forbi
stod skogen mørk og lyttende
under lysets døende sommerrop.

Tungt hviler sjøen mot breddene
Gresset tier
tiden stanser og holder pusten
Mens himmelen legger sitt øre til jordens
bankende hjerte.

Mildt stryker natten over din panne
mens alle drømmer glir bort i det fjerne
og ufødte sanger flyter forbi
på myke vinger av stillhet.

Tegnene slukner
Tegnene slukner. Forsvinner.
Nu blekner dagen og synker.
Og plutselig er det aften.

Langsomt
dør ordene ut under treet
- driver de gjenglemte drømmer bort
som røk i det fjerne.

Hyrdene vender hjem i natten.
Men over markene henger ennu
duften av en stor ensomhet
Lenge.

Elegi i september

Uendelig stillhet i himlen
september ved stranden og solens
ensomme lek over vannet

Kjølig naturens avskjed
Ut over havet
skyenes hvite flukt
for syngende vind

timen for avskjed
og andakt i sivet -
visnende uten erindring

Avskjedens time, men ennu
ingen forsoning
ennu høstklar fjernhet
gjenklang av stemmer og barns
jublende rop imot sjøen

Lyttende ennu
til sommerens døende rop mellom sivet
vandrer vi inn
under høstens stjerner

inn i de høye netter
ulmende av det ennu
ikke forløste.

Morgen

Uvirkelige morgen
demrende med denne visshet
over drømmens hvite spor
stirrende
med øyne fremmede for dagen
ennu mot det flyktende
nærvær i visjonens lys

flammer uten varme
skygger uten liv
dager utstrakt som fossiler
på den nakne strand

Dette er å våkne
ventende
årene med lute grener
over tapte somre
hviskende
ennu i det ebbende
mørke over nattens vannblå vei

Ordet og stillheten

Ord lever, røster lever
ikke i stemningens dvelende lykke
sansenes bølge av salighet
men bare stillheten - født av stillhet
som havet lyttende
til sin egen taushet
ikke stillheten når lyd forstummer
ikke i skyggen
bevisstheten uten bevissthet
men stillhet når lyd
opphører å eksistere
øyeblikket ved kilden
eller øyeblikket i gaten
når larmen siles ut av bevissthetens brutte bunn
stillheten ikke uvirkelig
men det virkelige samlet
legemliggjort
øyeblikket i aksen, det stille sentrum

I noen tilfeller kan voksne bevisst manipulere og utsette barn for lokal koding av bestemte erfaringsområder, for eksempel ved seksuelle overgrep. Barn som utsettes for dette, blir ofte fanget i et lokalt språk som ikke fungerer adekvat utenfor den relasjonen overgrepet skjer i . Den voksne kan lage ord for kjønnsdeler, aktivitet og initativ som omskriver situasjonen til å bli noe helt annet enn det den allment ville bli beskrevet som. Språket barnet får på hendelsen, blir dermed svært annerledes i forhold til det en utenforstående ville bruke.

"Hvordan har den kakeboksen kommet ned på bordet ?", spør mor. "Det var pusen som hoppet den ned", sa treåringen. " Det var ikke meg" , sa femåringen.