Hvorfor gikk det ikke an å stole på noen voksne ?. Hvorfor skulle hun bare fungere som en skraphaug ?. Hvorfor kunne ingen ta henne vekk ?.Hvor var Gud nå ?
I morgen var det en ny skoledag, og for første gang gledet hun seg ikke over det. Fristedet hennes hadde fått fengselsmurer.
Hun smilte, tenkte, opplevde møtet med Kjell leirsjef om igjen i tankene. Løftet sin egen hånd, strøk seg selv over håret slik han hadde gjort. Det virket ikke på samme måte, det ble ingen bobling inni henne, men det forsterket minnet. Og hun ville sldri glemme det. Aldri. Det var hennes aller første kjærtegn. Aller første gang hun opplevde en snill hånd. Det minnet skulle hun ta vare på.
Solen sto høyt da Hanne våknet. Den varmet rommet. Den varmet huden, men ikke sjelen. Sjelen kjentes kald og skjelvende. Hudløs. Helt uten forsvar. Hanne sto opp, så på kroppen sin. Huden var svett etter å ha ligget under dynen i solvarmen. Allikevel hadde hun gåsehud av frost.
Jeg å si meg enig med deg. Nå er det ikke lenge siden jeg las boka og da sa jeg : Sterk begynnelse, midten ok, slutten spennende. Det er hovedtrekkene jeg følte etter endt lesning.
Fjernsynserien synest jeg er ganske så overfladisk og uspennende, til og med skuespillerne får meg ikke engasjert og betatt.
Fare for at siste del ikke kan lappe på den tamme forestillingen fram til nå.
Vet jeg er ikke nådig, men det var lite dybde i denne dramatiseringen.
I husene bortover var stuene fylt av glede, latter, varme og kjærlighet. Juletrelysene brant og lyste opp inne. Ute smalt nyttårsrakettene i været og lyste opp himmelen. Men inne i fjøset mellom sagflis og striesekker lå en liten, naken, kald og blodig bylt og hulket fram sitt inderligste nyttårsønske: en varm og trygg voksen favn.
Svart ondskap er som universet, helt uten grenser.
Et barn trenger lek, trenger glede, trenger gode følelser. Om et barn ikke får oppleve noe godt - bare sorg, bare redsel, hvordan skulle det da oppleve gode voksenfølelser ?.
Små, små barneskritt og store mannsskritt beveget seg oppover trappen. Faren trodde at Hanne gikk der sammen med ham, men Hanne gikk ikke opp trappen. Hun gikk innover i seg selv, inn til Vismannen - det eneste stedet hun kunne legge fra seg tårene sine.
Snøen var en venn, det var så mange gjemmesteder der.
Hun hang i farens hender. Under henne var det bare gulvet med rottene langt, langt der nede. Hvorfor kom ikke mor ? Hvorfor passet ingen på henne ?
Hanne visste ikke om noen voksne som kunne passe på henne. Men alle barn trenger NOEN. Og når de ikke finnes, må de skapes.
Dypt i det svarte tjernet er en vannliljespire. Innestengt i det svarte rommet sitter en menneskespire. Begge lengter etter lys og varme.
Jeg er helt enig. Om boka hadde hatt bedre språkføring, hadde jeg garantert lagt ut enda flere sitater fra den.
Reagerte på det allerede fra første side. Boka har gjennomgående dårlig språk.
Har nettopp startet på "Vannliljen" av Hanne Dahl. Det er en selvbiografi, der forfatteren skriver om de første 16 - 17 årene av sitt liv, som var år fylt med grov mishandling fra sine nærmeste. Mishandlingen medførte at Hanne utviklet såkalt "multippel personlighet". Regner med at lesingen vil gjøre inntrykk...Dette blir nok den siste boka jeg leser i 2012.
Husker denne fantastiske serien fra da jeg gikk på barneskolen. Læreren vår leste fra alle bøkene mens vi elevene spiste matpakkene våre. Vi ble veldig fascinerte av disse eventyrene.
Hjalmar Söderberg (f. 1869 d. 1941) var en forfatter som gjorde seg gjeldende i perioden fra slutten av 1800-tallet og helt frem til sin død. Han skrev kun fire romaner, herunder "Den alvorlige leken" (1912) som jeg leste for noen år siden. Resten av hans litterære produksjon består av noveller og skuespill samt noen religiøse skrifter (noen av dem karakteriseres riktignok også som romaner). Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den alvorlige leken" og "Doktor Glas" som er oversatt til norsk. Mitt eksemplar av "Doktor Glas" er imidlertid svensk og inneholder et meget interessant forord av Kerstin Ekman, som i 2009 skrev "Mordets praksis", en slags parallellhistorie til "Doktor Glas". Flere av Söderbergs bøker er for øvrig filmatisert. Spesielt interesserte oppfordres til å lese om forfatteren på Wikipedia (den svenske utgaven er best). Samtlige av romanene er dessuten utførlig presentert på samme nettsted (også her er de svenske sidene best) - med linker fra bibliografien på forfatterpresentasjons-siden.
"Doktor Glas" er en slags dagbokroman som spenner fra 12. juni til 7. oktober i aktuelle år der handlingen finner sted. Det er Doktor Glas som fører pennen, og derfor ses verden utelukkende gjennom hans øyne og fra hans perspektiv.
Doktor Glas er et ensomt og nokså ulykkelig menneske i begynnelsen av tredveårene. Kun en gang - en aften? - i hans liv har han kjent forelskelsens glød. Til alt uhell druknet den unge piken som var gjenstand for hans beundring og forelskelse bare et par dager senere. Men uansett hvor ensom doktor Glas føler seg - han ville ikke ha byttet sitt liv med noen annen. Han ville hatt sitt eget liv!
En dag kommer den ulykkelige Helga Gregorius inn på hans legekontor. Helga er vakker og ung, og hun er gift med den aldrende og heslige pastor Gregorius. Helgas problem er at hun ikke orker å stille opp i forhold til ektemannens ekteskapelige krav. Hun vemmes ved å måtte ha samkvem med ham. Doktor Glas er meget betatt av Helga, og hun er den første kvinnen han har følt noe som helst for siden den ulykkelige, uforløste kjærlighetshistorien fra hans ungdom. Han føler derfor for å hjelpe Helga slik at hun kan slippe unna pastorens utilbørlige begjær. At Helga samtidig tilstår at hun har en elsker, og at doktor Glas forstår at uansett hva han gjør, så blir ikke Helga hans, forhindrer ham ikke fra å lyve på henne en underlivslidelse, slik at hun trenger å være seksuelt avholdende i noen måneder.
Mens vi følger dramaets utvikling, oppsøkes doktor Glas av en ung og ugift kvinne som er gravid, og som ønsker illegal forsterfordrivelse. Men henne ønsker ikke doktoren å nedlate seg til å hjelpe. "Hun kan jo bare gifte seg", tenker han inkonsekvent i forhold til alt han er villig til å gjøre for pastorfruen.
En dag oppsøker Helga Gregorius doktoren igjen. Nå kan hun fortelle at ektemannen har tatt henne med makt, fordi han ikke klarte å la henne i fred likevel. Helga er fra seg av fortvilelse fordi hun ikke aner noen utvei. Skilsmisse fra pastoren er uaktuelt. Doktor Glas er imidlertid ikke opprådd for midler, og neste gang pastoren er innom legekontoret, hevder doktor Glas at han lider av en hjertesykdom som gjør at han bør avstå fra all opphisselse og aller helst ha separat soverom fra sin Helga. Dessuten bør han reise bort på kurbad i noen uker.
Mens pastoren er bortreist, innser doktor Glas at pastoren må bort for godt ... Kun da kan Helga leve det livet hun fortjener, ung og vakker som hun er. Men skjebnen skal vise seg å ha flere overraskelser i ermet, og som leser ble jeg holdt i åndeløs spenning helt til siste slutt.
"Doktor Glas" ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. Om det var det forhold at øvrigheten i samfunnet - doktoren og pastoren - ble fremstilt så ufordelaktig som var avgjørende, eller om det var det faktum at doktoren aldri viser noen form for anger på grunn av sine handlinger, er ikke godt å si. Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia. Det er for øvrig trukket paralleller mellom doktor Glas og Raskolnikov i Dostojevskis "Forbrytelse og straff", men i motsetning til Raskolnikov angrer doktor Glas intet og føler heller ikke skyld. Mens Raskolnikov som kjent - etter å ha drept en panterske med øks og føler seg over henne som menneske (jf. Nietzsches overmennesketeori) - lider allverdens samvittighetskvaler og faktisk går til grunne som følge av dette. Litt morsomt er det at forfatteren Bengt Ohlsson i 2004 utga "Gregorius", en versjon av historien betraktet fra Gregorius´perspektiv. Dette fikk han Augustprisen for.
Det er besnærende å følge doktor Glas´selvrettferdige tanker i hans dagbokopptegnelser etter hvert som dramaet skrider frem. Han tviler aldri virkelig på noe av det han gjør, annet enn at han fabulerer over ulike scenarier dersom noe skulle gå galt og han skulle bli avslørt. Men selv ikke muligheten for avsløring forhindrer ham fra å gjøre det han føler at han må. Boka er helt emminent i sin fremstilling av et menneske som føler at han står over alle andre, og som mener at han er i sin fulle rett til å diktere andre menneskers skjebne ut fra hva han mener er best for dem. Doktor Glas´menneskesyn preges av den samtiden han lever i - selv som en del av overklassen. Han avskyr arbeiderklassens råskap og vulgaritet, og kvinnekamp er et ikke-eksisterende begrep i hans lille, snevre univers.
Velskrevne, psykologiske romaner som dette skrives knapt lenger, og jeg er full av undring over at "Doktor Glas" ikke har vært utgitt på nytt i Norge etter at den for første gang utkom i 1994. Uansett - det er ikke uoverkommelig å lese den på svensk, og dette anbefaler jeg faktisk på det varmeste for dem som måtte være interessert! Dette er en klassiker som fortjener å bli lest igjen og igjen! Som Kerstin Ekman avslutter sitt forord med: "Älskad - med en rysning." Her blir det terningkast seks!
Ja, det ser ut som hun dessverre har brukt opp sitt forfattertalent for en god stund siden.
Don`t ask what the world needs. Ask what makes you come alive and go do it. Be what the world needs is people who have come alive.
Howard Thurman