Det er stor forskjell på en våken mann som vil lese en bok, og en trett mann som vil ha en bok å lese.

Anton Tsjekov

Det er bare det at bøker gjør oss til bedre mennesker. Bøkene er snarveier til innsikt og medfølelse.

Vera Michaelsen

"Slipp meg ! Slipp meg, hører du. Faen, du er ekkel ! " Mina lot skjellsordene hagle, mens hun vred seg ut av morens klossete grep. Vinterbleke, benete fingre måtte gi slipp på jakkeermene til datteren.

Fra "Jentene fra balletten" av Monika Nordland Yndestad

Leser "Jentene fra balletten" av Monika N. Ynderstad. Det er en kriminalroman om en gruppe i utgangspunktet ressurssterke og skoleflinke jenter som nærmest over natten mister interessen for skolen og etterhvert havner i tildels alvorlig trøbbel. Krimjournalisten Alice Bratt har en sentral rolle i boken på bakgrunn av sin sterke interesse for disse "jentene fra balletten" - et begrep som brukes i virkelighetens barnevern om ressurssterke jenter som brått havner i trøbbel. På bakgrunn av de ca 40 sidene jeg har lest hittil, synes boka absolutt å være lesverdig.

Jeg har ikke lyttet, men lest boka med stor fornøyelse. Her er ikke de voldsomme spenningspunktene, men en mer rolig og litt "gammeldags" etterforskning. Jeg liker dette mye bedre enn groteske mord og diverse andre intriger.
Skjønner at krimelskere som liker action ikke faller for denne.
Så for meg som ikke er krimelsker, omfavner jeg denne boka til Lahlum :)

Ja, det ble en interessant og morsom tråd ut av spørsmålet.
Jeg synest Jens Bjørneboe sier det så bra i et sitat jeg la ut fra boka "Vi som elsket Amerika" : Jeg tror at en av de største oppgaver en forfatter har, er å få ordene til å bety noe igjen.
De samme ordene kan brukes om og om igjen i all litteratur. Det er i grunnen en spennende tanke.

Det er med ektemenn som med peisbål; de slukner hvis man ikke steller med dem.

Zsa Zsa Gabar

For min del sier jeg, ja takk begge deler. Men som du, ser jeg at skjønnlitteraturen dominerer her. Grunnen er vel at det selges mye mer skjønnlitteratur og har nok alltid gjort det.
Sakprosa eller faglitteratur blir definert slik.

"Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral" er undertittelen på boka.
Bjørneboe var sterkt kritisk til alt totalitert. I denne boka er det samlet essays og ulike artikler Han tar for seg bl.a. fengelsvesenet og hvordan de behaldlet noen av fangene med forskjellige grufulle straffemetoder. Han skriver om enkeltskjebner som blir feilaktig behandlet og som måtte betale en høy pris for ikke å være født på solsiden.

I essayet "Om formyndermennesket" skriver han: "Formyndermennesker, er slike som ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse".
Han skriver usminket om krigenes redsler og dobbelmoral innen lederskap samt mye,mye mer.
Han var en samfunnskritiker og uredd i sine meninger, og stoffet hans ble publisert i ulike aviser og tidsskrifter. Han ble lest den gang og for meg nå, det var nyttig og interessant og få et lite innblikk i hva som rørte seg på den tiden.
Hans kritiske "røst" er noe jeg setter pris på å lese. Den kan leses både en og to ganger, en god og informativ bok om datidens samfunnsproblemer, og noen av de lever i beste velgående.

Our prime purpose in this life is to help others. And if you cant help them, at least dont hurt them.

Dalai Lama

Det er ikke mange ukene siden jeg hørte Jon Eikemo fremføre dette diktet på radio ;-)

På bunnen av Moldau har stenene vandret
Tre keisere ligger begravet i Prag
Alt stort og alt smått blir engang forandret
En natt har tolv timer, da blir det alt dag

Og tidene veksler. De veldige planer
Skal briste - som mektige menn har lagt
Og selv om de sprader som blodige haner
Har tidene vekslet, - da hjalp ingen makt

På bunnen av Moldau har stenene vandret
Tre keisere ligger begravet i Prag
Alt stort og alt smått blir aldri forandret
En natt har tolv timer, da blir det alt dag

Brech

En potensiell terrorists bekjennelser

Abdullah Thabit (f. 1973) i Ahba i Saudi-Arabia, har utgitt fem bøker med poesi og noveller, og en roman - "Den tjuende", jf. Wikipedia, eller "Terrorist Number 20", som den mer beskrivende heter på engelsk. Thabit var selv en religiøs ekstremist, og kun tilfeldigheter førte til at han ikke endte som en av terroristene bak 11. september-angrepene mot USA. Hans venn Ahmed Alnami var en av terroristene bak disse angrepene, jf. Wikipedia.

I romanen "Den tjuende", som utkom i 2006, forteller Abdullah Thabit sin egen historie om tiden som religiøs ekstremist gjennom roman-fiksjon-personen Zahi al-Jibali. Hvordan kunne det gå til at han, en nokså vanlig gutt i en temmelig liberal muslimsk familie, nesten kunne ha endt som terrorist i ett av de mest avskyelige terrorangrep verden noen gang har sett? Utgivelsen av boka fikk for øvrig som konsekvens at forfatteren og hans familie etter drapstrusler måtte flytte fra hjembyen Abha.

Zahi vokser i likhet med forfatteren opp i Abha, og innledningsvis beskriver han stedet han kommer fra og folkene som bor der.

"Folk ser svært alvorlig på vanære, til de grader at de er beredt til å oppgi livet hvis de blir vanæret. Slike konflikter trekker gjerne ut, og de kan oppstå av endeløs rekke årsaker. Enhver krenkelse er en katastrofe, og den kan ikke passere uten blodsutgytelse. Om de stridende partene ikke ryker i tottene på hverandre umiddelbart, kommer begge til å pønske på hvordan de skal få has på motparten og skade ham, helst slik at det setter varige spor. Det ender gjerne med død og fordervelse - enten så tar den vanærede livet av seg, eller så dreper han motparten, det er ingen vei utenom. Fortellingene om disse dramaene tar aldri slutt; når én har fortalt ferdig, tar en annen over, og til slutt har historien funnet veien til alle landsbyene i nærheten: "Han har drept seg! Han ble offer for sin egen mage og slapp en promp, og det hørte de som var i nærheten. Da kunne han jo ikke gjøre noe annet enn å trekke dolken og ta livet av seg!" (side 10)

Det er Zahis eldste bror som lokker ham inn på Koran-skolen, og han trasser mot faren, som egentlig er engstelig for all strengheten som følger med de rettlærde, og får til slutt lov til å begynne. Det skal han straks angre, men da er det for sent. Straffen for ikke å kunne resitere Koranen utenat er juling og atter juling. Etter flere år på Koran-skolen får Zahi lov til å begynne på en vanlig skole, men årene med tukt og streng religiøsitet har satt sine spor på ham. Han rekrutteres inn i en organisasjon som til forveksling ligner Taliban, og etter dette går han fullt og helt opp i sin tro, der alt som innebærer gleder, estetikk og lignende er haram, dvs. forbudt. Her er det ikke rom for kjærlighet - kun hat.

"Hjertet vårt ble fylt av hat, ikke bare mot Vesten og regimene der, men også mot vårt eget samfunn, våre egne familier, våre egne brødre. De fleste av oss hadde opplevd å slåss med en av brødrene sine, rømt hjemmefra eller til og med erklært sin egen far frafallen og vendt ham ryggen. Det var en underlig tid, og jeg hilste ikke på noen av brødrene mine på nesten to år, og jeg var aldri sammen med familien. Hver og én av oss kunne fortelle om situasjoner der vi hadde slått en bror, en slektning eller en nabo. Da en av oss gikk til angrep på en indonesisk hushjelp med slag og spark fordi hun ikke hadde dekket til ansiktet, mente vi at det var en god gjerning. Brorskapsfølelsen som trakk meg til instituttet, hjalp meg med å glemme ensomheten jeg hadde kjent i familien og i samfunnet ellers. Det vi leste, gjorde oss fientlig innstilt til alt i tilværelsen, bortsett fra oss selv, instituttet og vennene våre." (side 68)

Til slutt skjønner selv Zahi at det har gått for langt, men det skal vise seg svært vanskelig å komme løs fra sekten. Litteraturen og poesien blir redningen for Zahi, og her skjønner vi at historien må ligge tett opp til forfatterens egen. Ikke uten grunn er boka blitt ansett som hans selvbiografi, der han forsøker å forklare hva som gjorde at en ung mann som ham kunne komme i ekstremistenes klør ...

I og med at historien som formidles er selvopplevd og sånn sett meget autentisk, får romanen etter mitt skjønn en ekstra dimmensjon av noe viktig over seg. Dette kombinert med at forfatteren mottok drapstrusler etter utgivelsen, gjør at det fremstår som ekstra heltemodig at boka tross alt er både skrevet og utgitt. Samtidig mener jeg at de litterære kvalitetene ved boka langt på vei mangler. Først og fremst fordi historien i all hovedsak består av oppramsing av mye fakta. Aller best er forfatteren i begynnelsen av boka, der han beskriver stammekulturen og æreskodeksen. Det er vanskelig å formidle en såvidt tragisk historie på en slik måte at den ikke ender opp med å bli sentimental og klisjéfylt, og akkurat dette synes jeg ikke forfatteren helt makter. Samtidig er det vanskelig å vite om det er oversettelsen eller originalen som ikke holder helt mål. Flere steder støtte jeg på direkte dårlig setningsoppbyggelse, og andre steder mangler det også ord i setningene - som på side 108 - "Før ( .... ?) tok farvel spådde Mohammad Abdassalam Mansur at jeg ... " Jeg konkluderer med at boka etter mitt syn fortjener terningkast fire, samtidig som jeg håper at jeg ikke fratar interesserte lysten til å lese boka selv. For det er en viktig historie som fortelles og den er langt på vei sann - fra første til siste side!

Hei, mens du er her. Vi er flere som har kommet med ulike forslag i tråden din "Forslagskasse". Det hadde vært fint om du kunne gi oss en tilbakemelding. Takk!