Bokelskere.no

Da han kom til seg selv igjen, lå han like ved et leirbål. Han var øm i lemmene og hadde vondt i hodet. Lave stemmer snakket like ved.
«Og nå,» sa en stemme, «må vi bestemme hva vi skal gjøre med det før det våkner.»
«Drepe det,» sa en annen stemme. «Vi kan ikke la det leve. Det vil forråde oss.»
«Vi burde ha drept det med en gang, eller latt det være i fred,» sa en tredje stemme. «Vi kan ikke drepe det nå. Ikke etter at vi har tatt det med oss og lagt bandasje rundt hodet på det og allting. Det ville være å myrde en gjest.»

Og på den ene veggen var det en hylle full av bøker. Lucy så på dem mens han dekket bordet. Bøkene het slikt som: Silenus, hans liv og lære eller Sed og skikk blant nymfer eller Mennesker, munker og skogvoktere, en studie i berømte legender eller Er mennesket en myte?

Ganske langt under bakken, ikke langt fra jordens kjerne, finnes et rom. Rommet er stort og mørkt, men også lunt og varmt. De som bor der, er ennå veldig små.

Når de små ikke sover, lytter de til historier. Men for det meste sover de, og venter på det som skal komme.

«Er du glad i meg fremdeles, da?»
«Det virker som om du er den kroppen jeg trenger i tillegg til min egen,» sa Brage. «Hvis det er det du mener.»

Det hender at Anna lar være å spise i dagevis. Da drikker hun bare kaffe. Ikke for å gå ned i vekt, men fordi fordøyelsesprosessen uroer henne. Uten at hun vet hvorfor. Hun har ikke noe prinsipielt imot materie, sansning og kroppsfunksjoner - hun vet bare ikke alltid hvordan hun i praksis skal ta det.

«Det er slik, Erlend, at til herrer er de få født, men alle er født til å tjene; det rette herrevelde er å være sine tjeneres tjener -»

Med barnet krystet hårdt i favnen gikk hun fremover gjennem kirken.
Hun gikk som frem i en skog - søilene var furet som gamle trær, og inn i skogen sivet lyset, broget og klart som gjennem billedrutene. Høit oppe over henne lekte i stenløvet dyr og mennesker, og engler spilte - enda meget svimlende høiere spente hvelvene og løftet kirken op mot Gud. I en hall som lå ut til siden, var der tjeneste ved et alter. Kristin sank ned på kne ved en søile. Sangen skar i henne som for sterkt lys. Nu så hun hvor lavt i støvet hun lå-.

Kristin satt i hallen og visste ikke hvad hun skulde ta sig til - det var som hun ikke orket å begynne på noget.
Sollyset flommet ned gjennom ljoren - hun følte at ute måtte det være rent vårlig idag. Så reiste hun sig og kastet en kåpe om sig.

«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på sætrene, men der er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over huen. «Inni fjellet syd under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her - gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot mig som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide den, lystet å berge sig en ku eller to -»
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isfrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de har ikke lært lov eller kristendom, slik som disse ildgjerningsmennene du unner så vel -»

Øvelse gjør ikke alltid mester, men det kan gi deg god innsikt.

Tiden gikk, men hadde den lenger noe sted å gå?

Truls kjørte ned i tunnelene og inn i Oslos buk. Bilpartiet ute til høyre hadde kalt de nybygde tunnelene for hovedstadens livsnødvendige blodårer. En representant for miljøpartiet hadde svart med å kalle dem byens tarmer, de var kanskje nødvendige, men de fraktet like fullt dritt.

Vi greier ikke å leve de livene vi helst vil leve. Vi er fanger av ... ting. Av hvem vi er.»

«Sånn,» sa Berntsen og dro til seg drillen som døde med et snerr. Jeg la øyet inntil hølet. Så ikke en dritt. Enten hadde noen slått av lyset eller så hadde vi ikke kommet oss gjennom veggen. Jeg snudde meg mot Berntsen som tørka av boret. «Faen slags isolasjon er dette?» spurte han og holdt opp en finger. Det så ut som eggeplomme og føkkings hår.

Livsangsten har raset i mig siden jeg fik tanken - ligesom sygdommen siden jeg fik liv - begge arvede. Det har lagt som en urætferdi forbandelse der har fulgt mig.

Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.

I varmen sover høsten i et vintereplekart.
Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart.

Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor.
Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord.

Tenk, hele den store, tykke jord ligger og stirrer opp på en med den forferdeligste motstand.

Enkelte dager forbeholdes menneskene til den dumpe lidelse som ingen vet hvor kommer ifra. Da ligger hele jorden og stirrer på en med motstand.