Bokelskere.no

I henhold til min fars prinsipper har det aldri skjedd at en mann som ikke er en sann gentleman i sitt hjerte, er en sann gentleman av utseende. Han sier at det finnes ikke noe ferniss som kan skjule tresorten under, og jo mer ferniss man smører på, jo tydeligere vil selve treverket tre frem. Nå vel!

Herbert.

«Men en fin herre kan ikke huse en pub, kan han vel?» spurte jeg.

«Ikke under noen omstendigheter,» svarte Herbert, «men en pub kan huse en fin herre.»

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter. Jeg ble et bedre menneske etter at jeg hadde grått - tristere, mer oppmerksom på min egen utakknemlighet, vennligere.

«Har de hund?»

«Ja, vi har hund.»

«Glem ikke at Skrythals er en god hund, men at Trofast er bedre.»

Mr. Jaggers til Joe.

Jeg ville aldri ha forestilt meg at Joe kunne ligne så lite på seg selv, og i stedet på en eller annen uvanlig fugl, men han ble stående målløs, med fjærtoppen oppbruset og munnen på vidt gap, som om han ventet på en mark.

Hvisomat du ikke klarer å bli ualminnelig ved å gå på den smale sti, klarer du det aldri i livet ved å gå på den breie.

Joe.

Mr. Pumblechooks bolig i markedsbyens hovedgate bar et visst preg av omgang med pepperkorn og mel, hvilket sømmer seg husværet til en korn- og frøhandler. Jeg forestilte meg at han måtte være en meget lykkelig mann, siden han hadde så mange små skuffer i butikken.

Pip la seg tanker som liten.

På det tidspunktet da jeg sto på kirkegården og leste inskripsjonene på familiegravene, kunne jeg så vidt lese godt nok til å stave meg gjennom dem. Min oppfatningen av hva de egentlig betydde var ikke korrekt, for jeg trodde at uttrykket «Ovennevntes hustru» betydde at at min far hadde steget opp til en bedre verden der oven. Hadde en av mine avdøde slektninger vært omtalt som «Nedenstående», ville jeg utvilsomt ha trodd det verste om vedkommende.

Pip la seg tanker som liten.

Mange ganger i ettertid, og det er ganske lenge siden dette hendte, har jeg tenkt på at det er få som vet hvor flinke barn er til å holde på en hemmelighet, bare de er redde nok. Det spiller ingen rolle hvor ubegrunnet redselen deres er, bare den føles virkelig.

«God-god natt, sir,» stammet jeg.

«Ja, det hadde vært no’!» sa han og så rundt seg på den kalde, våte sletten. «Jeg sku’ ønske jeg var en frosk! Eller en ål!»

Det gjør meg så inn i helvete forbanna når mennesker som sannsynligvis aldri har krøpet rundt på badegulvet med angsten dunkende i mellomgulvet, stått ved sporet klar til å hoppe, vært våkne fem døgn i strekk, sittet med kniven mot strupen, fått tvangstrøye på lukket avdeling, foraktfullt sier at «vi må akseptere at livet ikke alltid er gøy. Vi må også kunne ha det dårlig.» Fuck you. Som om stavgang og gulrotjuice og klemmer og oppbyggelig litteratur skulle kunne løse hele greia. Som om angst og depresjon og selvmordstanker først og fremst er en holdning.

Det er for jævlig vanskelig å gråte. Jeg må få gråte. Jeg er så lei meg. Det føles som om jeg er fylt av tårer, som om det er i ferd med å renne over, som om jeg er på vei til å oppløses, som om konturene mine blir stadig mer utvisket. Vann. Jeg kommer til å dø drukningsdøden innenfra, de indre organene mine kommer til å drukne i alle tårene som ikke slipper ut dersom jeg ikke snart får gråte.

(Og «psykiske lidelser»? Hva er det for et jævla begrep? Som å sause sammen benbrudd med diabetes og ALS og lungekreft og vannkopper og leukemi og kalle det «fysiske lidelser». Det holder ikke. Men det går fint an å sause sammen depresjon og schizofreni og ADHD og sykloide psykoser og autisme og psykopati og utbrenthet og Aspbergers syndrom og bipolar lidelse. Helt uproblematisk, det.)

«Bare du blir lykkelig. Bare du blir lykkelig, så kan du gjøre hva du vil.» Det sier foreldrene til barna sine, i beste mening, og skaper en forferdelig prestasjonsangst hos dem. For finnes det noe vanskeligere enn det? Å være lykkelig? Bare det? Bare være lykkelig?

Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet. Det nederlaget. Alt det som lykkebegrepet skal romme.

Alle valgene. Alt det man forventes å gjøre. Alle menneskene med alle sine forventninger. Mennesker. Livet hadde vært mye lettere uten mennesker. Så uendelig mye lettere.

For ein kan jo ikkje vekse opp i eit hus der folk ikkje er glade i kvarandre, vel? Nei. Ein kan ikkje det. Vekse, kanskje, men ikkje vekse opp. Nok.