Bokelskere.no

"Lederulver" som er Jesper Juuls siste bok, handler om det å være leder i familien, og hvordan lede barna sine på en god og autentisk måte. Den viser oss bort fra den gamle mer autoritære lederstilen og inn i en stil som likestiller barna som fullverdige individer på lik linje som oss voksne. Veien dit går bl.a. gjennom å skape god selvfølelse hos barnet, ha god dialog med barna, gjennom likeverd, empati, anerkjennelse, tillit og fleksibilitet, der sistnevnte går bl.a. ut på å ikke avbryte barn selv om de gir uttrykk for meninger og følelser som vi som regel pleier å ta avstand fra. Alle disse punktene og flere går Juul dypere inn på og gir mange gode eksempler fra hverdagen til foreldre som lurer.

Jesper Juul tar også for seg de negative virkningene nettbrett og skjerm har på mange barn. Han sammenligner det med hurtigmat og godteri. Boken taler videre om det å være sitt ansvar bevisst og kjenne seg selv og kjenne til sit eget indre barn, sin egen oppvekst og vite at den vil ha påvirket deg og meg enten vi vil eller ikke, også med tanke på vår oppdragelse. Enten så går vi fort i en motsatt grøft enn det foreldrene våre oppdro oss med, eller så fører vi foreldrenes lederstil videre til våre barn. Forfatteren viser oss også veien ut av uheldige og skadelige lederstiler, slik som f.eks. curlingforeldrestilen.

Jeg synes Juul kan være litt utydelig på det å være en tydelig voksen samtidig som han dysser ned nødvendigheten av lydighet mot foreldrene sine og mener at det vil hindre barn i å utvikle seg som individ. Dette hadde jeg trengt litt mer forskingsmessig bevis på. Men Juul baner allikeve en vei der foreldrene kan slippe å bruke en feil autoitær lederstil for å kreve lydighet, men hvis jeg forstår ham riktig så vil det å ta til seg det han skriver i boken og sette det ut i praksis føre til at det blir lettere for barna å følge foreldrenes beskjeder m.m, for slik Juul også påpeker, så ønsker barn egentlig veldig gjerne å samarbeide med sine foreldre, men at voksnes innfallsvinkel inn i dette kan være feil til tider. Noen ganger, slik som i de andre bøkene jeg har lest av ham, så kan han virke noe uklar og diffus i det han skriver, men til tider kan han også være klar og tydelig.
Bokens budskap er at vi som foreldre må utvikle oss til å bli trygge og gode lederulver for barna våre slik at de kan utvikle seg til den beste utgaven av seg selv, og det gir boken et håp om for den som velger å lese den. Boken passer også fint for barnehageansatte.

Defending Beef er en vellykket bok om biff og det kua har å gi oss av rødt kjøtt. Dette kjøttet er blitt et propagandamiddel i den offentlige helse og klima sektoren. Der hevder man at kjøttet er usunt og er skyld i bl.a. hjerte- og kar sykdommer og kreft i tarmen. Samtidig fyrer man opp med at kua ødelegger miljøet og det virker som desto mer av den vi blir kvitt desto bedre.
Miljøadvokaten og nå rancheren Nicoletta Hahn Niman viser i boken at denne propagandaen har liten eller ingen vitenskapelig tyngde. Som tidligere vegetarianer så skriver hun om hva som drev henne til å bli vegetarianer og hvorfor hun begynte å spise kjøtt igjen, samtidig som hun viser til mange fordeler med kjøtt, hvordan det faktisk kan være klimavennlig og noe av det sunneste du kan spise. Etter å ha lest ”Sacred Cow” av Robb Wolf og Diana Rodgers så satte jeg klørne i denne, og selv om de tok for seg mye av det samme så var det allikevel godt med repetisjon, litt annet perspektiv og sikkert også noe nytt å ta til seg. Boken var et fornøyelig måltid som slår hull på mange av mytene som florerer der ute blant klimaforkjempere, miljøaktivister, vegetarianere og veganere.

Dette er nok en viktig bok å få lest, uansett om man synes den er interessant eller ikke, for lytting det er visst gull verdt, både i familie- og næringslivet, i bedrifter der gode salgstall teller, i vennskap og i danning av vennskap, og ikke minst det å kunne lytte til en tilfeldig person man tilfeldigvis kan komme i prat med i hverdagen.

Selvom boken kan bli noe flat til tider og kanskje holde seg litt lenge på et område om gangen, spesielt når man har kommet halvveis, så tar den seg litt opp igjen i bokens siste del. Boken har mye viktig å komme med. Hvis den bare får en til å bli mer bevisst dette med å lytte til andre, prate mindre og lytter mer, så tror jeg man har kommet langt. Boken påpeker bl.a. viktigheten med lytting når det kommer til ensomhetens samfunn som vi lever i, der skjermer og dens slags gjør at dette øker i samfunnet, og forfatteren trekker linjer mellom ensomhet og de stadig økende selvmordstallene på verdensbasis (60% de siste 45årene), og her også kan lytting til disse personene være et godt forebyggende tiltak. Hun tar også fram andre interessante eksempler rundt det med skjerm, og peker til undersøkelser som viser at de som bruker mye skjerm også er mer ulykkelige. Videre påpeker hun ifølge en metaanalyse at de som spiller dataspill regelmessig har større risiko for å bli rammet av angst eller depresjon. Vi kan også lese noen interessante ting rundt mobilbruk og lytting.

Boken tar også frem en myte om at introverte skal være bedre lyttere enn andre, men det stemmer ikke i følge Murphy. Det kan nemlig være vanskeligere for dem, siden det ofte foregår så mye i deres hode at det rett og slett ikke er plass til så mye mer. Hun påpeker også at grunnen til at vi ofte glemmer navn kan være fordi vi fort kan bli litt for opptatt av å vurdere motparten, oss selv og hva vi skal si og hvordan vi skal framstå. En annen interessant faktor ifølge forfatteren er at sjarlatanere og bedragere ofte er gode lyttere. Hvorfor det er slik, kan du lese om i boken. Dette og mye mer om lytting finner man i denne til tider noe kjedelige, men allikevel nyttige og interessante boken om lytting, og det å være en god lytter.

I denne boken tar R.C. Sproul hovedsakelig for seg det Jesus taler rundt de siste dager fra Matteus 24. Han skriver fra et preteristisk ståsted (at en stor del (del preterisme) eller alle profetier i Bibelen (fullpreterisme) ble oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70e.Kr.), og selvom han et sted påpeker seg å være delpreterist så kan det til tider virke som han kan helle mot fullpreterisme, noe han allikevel ikke vedkjenner seg til.
Fullpreterisme blir ofte ansett som en vranglære blandt delpreterister, men R.C. Sproul ytrer seg ikke like sterkt og direkte som noen delpreterister gjør overfor fullpreteristene. Som fullpreterist selv så setter jeg stor pris på hvordan Sproul legger frem innholdet i boken. Han bruker mye tid på å henvise til fullpreteristen James Stuart Russel (1816-1895) som en kilde for preterisme han selv legger frem i boken, noe som tyder på at Sproul ikke har noen direkte "heresy" forhold til fullpreterismen, men kan med respekt også henvise til dem. Sproul trekker også fram og henviser mye til delpreteristen Kenneth Gentry, spesielt hans arbeid med å bevise at Johannes Åpenbaring ble skrevet før år 70e.Kr, og ikke etter. Alt i alt får jeg et inntrykk at boken er en mer eller mindre nøytral fremlegging av preterismen, enten det er snakk om delpreterisme (partial preterism) eller fullpreterisme. Jeg savner allikevel litt mer R.C. Sproul og hans egne tanker i boken, for han henviser i litt for stor grad til andre kilder enn til det han selv kunne kommet med.

Dette temaheftet tar for seg språkutvikling hos barn. Dette er på en måte en veldig komprimert versjon av det fagstoffet som finnes det ute på dette området. Heftet gir god innsikt i barnets språkutvikling og hvordan man kan legge til rette for det på forskjellige måter, som f.eks. gjennom høytlesing. Heftet er først og fremst siktet mot ansatte i barnehagen, men kan godt også leses av de som interesserer seg for temaet. Boken påpeker at familien også er en viktig arena for språkutvikling, så foreldre kan også få godt utbytte av denne, spesielt hvis man ikke har tid å lese i det lange og brede rundt dette.

En ganske lettlest og til tider interessant bok om immunforsvaret vårt og hvordan det virker og hva som kan påvirke det. Forfatteren skriver også ting som ikke alle enes om, og påstår ting som ikke har direkte vitenskapelig hold, spesielt med tanke på at hun selv påstår at det hun skriver har solid grunn i vitenskapen. En av disse tingene jeg skulle ønsket vitenskapelig og empiriske bevis på er det forfatteren skriver rundt den nye og revolusjonerende løsningen på hvordan et effektivt immunforsvar ble arvet fra én generasjon til en annen. Spurkland skriver at svaret ligger hos kjevefisken, som for 400millioner år siden kunne spise alt og kunne flytte seg mellom mange ulike miljøer og at en utvikling derfra til oss har gitt oss det effektive immunforsvaret vi har. Er dette virkelig vitenskapelig fakta? Jeg skulle gjerne sett henne underbygge dette både empirisk og vitenskapelig.

Sprukland hevder også at vi lever lengre, bedre og friskere liv. Dette er påstander som jeg hadde ønsket litt grundigere beskrivelse rundt. Vi lever kanskje lenger fordi spedbarnsdødeligheten var høyere i eldre tider, og fordi vi har medisiner som forlenger livet, men ser man på kvaliteten på livets siste år og tiår hos mange mennesker så kan jeg ikke si at det er blitt bedre for mange. Vi sliter med utallige grusomme sykdommer som var ytterst sjeldne før i tiden. Immunforsvaret skranter skikkelig med andre ord. Stadig flere blir sykere av sykdommer som kunne vært forebygget med riktige kostråd og livsstilsvalg. Alt peker mot at vi blir sykere og at livskvaliteten hos altfor mange er dårlig. Vel og merke kommer hun med noen viktige råd for å kunne hjelpe immunforsvaret, nemlig: nok søvn og fysisk aktivitet. Hun påpeker også vagt at det å spise passe mye og variert er viktig, uten å si hva variert er. Kanskje det er de norske ernæringsrådene som hun peker på senere i boken, som gode nok. Dessverre finnes det ikke solide vitenskapelig data som påpeker at disse rådene er sunne. Jeg vil heller si at det finnes nok data til å si at de heller gjør en syk enn å holde en frisk. Spurkland påpeker videre selvfølgeligheter som å drikke nok for å ikke bli dehydrert. Jeg savner enda flere helseråd til å vedlikeholde et sterkt immunforsvar, noe som Spurkland er litt for sparsom med etter min mening, og de rådene som hun kommer med er som sagt noe vage etter min mening. Et annet uvitenskapelige utsagn som boken gir er at vi mennesker stammer fra en mikrobe fra livets spede begynnelse og kobler dette inn i bokens innhold rundt immunforsvaret vårt. Så det å hevde at boken baserer seg på godt etablert vitenskap, er å komme med påstander som hadde trengt sterkere bevis.

Når det er sagt så er det selvfølgelig endel interessant, og sikkert viktige ting som blir skrevet i boken, bl.a. at store mengder antioksidanter kan vise seg å være dårlig for oss, og vi bør nøye oss med de mengdene vi får fra maten. Tross det negative så har boken selvfølgelig noen lyspunkter.

Dette er en samling av korte biografier om kvinner og menn som helhjertet har viet sitt liv til Guds kall. Boken tar for seg en biografi for hver dag i året, dvs. 366 biografier totalt. Samlingen er grei med tanke på at man får et lite innblikk i personenes liv og kanskje man får litt mer lyst å fordype seg i en lengre biografi etter å ha lest kortversjonen. Jeg synes allikevel at flere av disse minibiografiene kunne ha vært litt mer inspirerende, selvom noen var det mer enn andre. Historiene om de som var overgitt til et klosterliv, emeritt tilstand eller de som var kjent som ørkenfedre inspirerte meg nok ikke like mye som de mer evangeliske som Dwight L. Moody, John Wesley mf. Men, boken er grei, og gir et greit men kort innblikk i livet til forskjellige skikkelser opp igjennom kirkehistorien.