Bokelskere.no

I denne oppfølgeren til "Cold Case Christianity" tar politietterforsker og den tidligere ateisten J. Warner Wallace og beviser troverdigheten av den kristne troen uten å bruke det Nye Testamentet som beviskilde. Han går til verks som en ekte drapsetterforsker og legger fram brikkene og bevisene som til slutt skal lede fram til den mistenkte, eller person av interesse, i dette tilfellet Jesus. Wallace gjør en grundig jobb i sin etterforskning av Jesu person og dermed også Bibelenes troverdighet ved måten han går fram på. Parallelt følger vi også et av hans egne oppdrag som drapsetterforsker i politiet og hvordan han på en god måte sammenligner fremgangsmåten med tanke på Jesu eksistens og sannhetsgestalten Han har etterlatt seg.

Boken kan minne noe om en tidligere bok jeg leste, av D. James Kennedy: "Hva om Jesus ikke hadde blitt født?". Wallace tar en litt annen vinkling på dette og kommer med utfyllende informasjon og kanskje lengre lister med bevis. Jeg savnet dog en drøfting av de ikke-kristne historiske kildene som nevner Jesus, men kanskje det kommer et annet verk senere rundt dette?
Alt i alt er dette en god apologetisk bok som på storslagent vis beviser troverdigheten rundt det Bibelen forteller oss om Jesus.

Simen Sætre og Kjetil Østli skriver her en bok om den kontroversielle laksenæringen. De har lest det meste de har kommet over og prøvd å legge fram et bilde av næringen med et utenfra blikk, uten forutinntatte meninger, selvom det nok er vanskelig å unngå det helt 100%. Boken gir et helhetlig bilde på laksenæringen på både godt og vondt. Den tar for seg drømmer som oppstod i oppstarten av en optimistisk laksenæring og om drømmer som ved jevne mellomrom gikk i grus, om juks og bedrag, massedød av laks, ikke så vellykket lusebekjempelse, sykdommer, deformaliteter, korrupsjon, hemmeligholdelse, fôrproblematikk, hormronforstyrrende midler, miljøproblematikk og mye mer som har med lakseoppdrett å gjøre.

Det ser ut som forfatterne prøver å få fram et positivt bilde også. De henger aldri ut noen som direkte syndebukker enten det er oppdrettskritikere, pionerer eller ansatte i næringen som de prater med. Det er heller det som er verdt kritikk i næringen, selve saken som kan få gjennomgå endel. Det ser også ut som næringen har en såpasse negativ historie at det blir vanskelig å få frem et positivt nok bilde av den.

Gjennom intervjuer, besøk på relevante steder og pløying gjennom lakseforskning og litteratur så er resultatet denne boken. Den er til tider fengende å lese, til tider kan den virke noe usammenhengende, og noen av formuleringene i boken kunne vært jobbet noe mer med. I det store og hele gir den allikevel et viktig innblikk i næringen og gir den nødvendig informasjon som laksekundene har rett til å få innblikk i og så avgjøre selv hva de velger å gjøre med den nye fisken de til syvende og sist ser død og fryst ned i frysedisken etter en, mest sannsynlig, pinefull oppvekst i en laksemerd et sted langs den norske kyst.

Denne boken gir et innblikk i Hollywoods mørke sider. Disse aspektene ser ut til å ikke møte særlig motstand, f.eks. i form av straffeforfølgese, når f.eks. artister, skuespillere eller regissører sier eller påstår noe de har gjort eller blitt beskyldt for, eller har utøvd visse udåder som har kommet fram i lyset. Boken gir et innblikk i industriens prikære forhold til likestilling, ikke bare mellom menn og kvinner, men mellom svarte, hvite, gule, brune osv..., mellom transpersoner, homofile, binære og heterofile osv. Her kjempes det fra forskjellige retninger for å få Hollywood og andre underholdningsinstanser til å gi etter for presset til å inlludere alle i så og si like stor grad, selvom filmer som tyr til noe av dette ikke viser seg å gjøre det noe bedre på f.eks. Box Office, men heller det motsatte.

Nå har jeg ikke sett mange Hollywoodfilmene som blir nevnt i boken, selvom jeg både har hørt om flere av dem og skuespillere og regissører som blir tatt fram, så gir det allikevel et innblikk i hvor mye som egentlig har skjedd de siste årene på dette området, hvordan man proklamerer perversiteter som det nye normale. Den seksuelle revolusjonen ser man ikke bare på film, men også bak kulissene drives det med alt fra incest, pedofili og andre perversiteter, som om det var en vanlig ting, satt litt på spissen kanskje.

Selvom Mark Dice kommer med mye interessant, men samtidig mye oppsiktsvekkende og grusomt som foregår bak og foran lerrettet, så synes jeg forfatteren også kunne ha tatt frem noen positive sider, for det kan bli litt mye dyster lesing. Men, kanskje det er forfatterens hensikt med boken, at leseren får øynene opp for hva mange fyller seg med og hvordan vi lett blir påvirket av det vi ser og hører. Ja, Hollywood er en skitten industri, men isteden for å svartmale helt, så kunne han løftet fram litt flere positive ting også. Hva med de kristne i Hollywood? De som lager kristne filmer? De som er et lys i mørket? Han er ikke så mye inne på akkurat det. Boken blir også en slags oppramsing, selvom Dice drøfter noe, så kunne han kanskje gått mer i dybden av de bevismaterialene som finnes for de oppsiktsvekkende episodene han tar fram. Da hadde kanskje boken også blitt en god del lengre, så jeg skjønner begrensingen. Alt i alt får vi interessant insideinformasjon fra Hollywood, og kanskje et lite varsko når vi velger ut hvilke filmer vi skal se på eller hvilken musikk vi skal høre på?

En god bok med mange gode og nyttige tips til hva du hva du kan be om sammen med ditt barn. Boke innholder ikke bare nyttige tips, men begrunner ofte tipsene med hvorfor bønnene kan være nyttig å be sammen med barnet ditt. Hvis man tar boken bønnemønster til hjertet så vil den bidra til at bønnen blir en naturlig del av familielivet som barna også kan få delta aktivt med i. Boken innholder også noen vitnesbyrd på hvordan Gud har virket gejnnom bønnen i forfatterens familie.

Første boken til Joseph Wilting "Riket som ikke kom" var en oppsiktsvekkende og rivende interessant bok om hans oppbrudd etter 40 år i Jehovas Vitner og hans vei inn i den kristne troen. I "Herre, hvem skal vi gå til?" er en slags oppfølger om veien og kallet hans videre, skrevet rundt åtte år senere. Der tar han for seg sin vandring rundt i det kristne landskap, og selvom han møtte på mye godt mange steder, så la han også merke til lignende trekk av sekterisme, som han så hos Jehovas Vitner, i mange menigheter og forsamlinger rundt om. Han retter søkelyset spesielt mot Trosbevegelsen, Torontobevegelsen, Vineyard bevegelsen, Smiths Venner og visse retninger innenfor pinsemenigheter. På flere av disse steder la han merke til maktesyke, mentale, fysiske og seksuelle overgrep som et vanlig fenomen, kjente new age fenomener og annen okkult praksis, blandet med pengekjærhet og mange ødelagte menneskeliv. Midt i alt dette beholder han troen på Jesus som Veien, Sannheten og Livet, og har arbeidet mange år med å hjelpe utallige avhoppere fra forskjellige sekter.

Boken gir mye oppsiktsvekkende informasjon og anbefales for kristne innenfor alle slags menigheter og for ikke troende som kunne vært interessert i tematikken, og hva som egentlig kjennetegner en sekt. Det lille negative med boken er at den innholder flere skrivefeil og oppsettsfeil enn den gjennomsnittelige bok, så det ser ut som denne boken ikke har hatt en fase med retting, men bokens innhold overskygger dette og gjør at skriveleifene kun blir bagatellmessig pirking.

Dette er en fin innføring i kristendom, naturfag og litt samfunnsfag fra et kristent ståsted, skrevet hovedsaklig som et læremiddel i ungdomsskolen. Andreas Årikstad har gjort en god jobb på å samle sammen noen elementære sannheter fra de overnevnte fagene og satt det sammen på en enkel og lett forståelig måte for den gjennomsnittelige ungdomsskole elev. Det var allikevel noen ting jeg stusset på. Ved et par anledninger når det er snakk om julen, så skriver han som om de besøkte stallen der Jesus enda var baby. Bibelen påpeker heller at Josef, Maria og Jesusbarnet allerede hadde etablert seg i et hus på den tiden de kom. Ellers har buken også en eskatologisk syn som jeg ikke kan stå innenfor. Bortsett fra dette, så er det mye bra å hente i denne. Jeg likte spesielt delen som spesifikt angår apologetikk.

Da er årets andaktsbok ferdiglest. Dette året vare det Rosenius lille husandaktsbok som gav meg et andaktsord hver dag gjennom året. Stort sett var andaktene greie, med et noe luthersk preg og man kan merke seg at boken er satt sammen som en andaktsbok uten at stykkene i utgangspunktet var ment som andakter. Jeg synes flere av stykkene mangler originalitet, og mange kan synes å være noenlunde like, selvom det også var noen andakter som skilte seg positivt ut. En andaktsbok du ikke tar skade av å lese, men allikevel ikke den som gav meg aller mest utbytte. Kanksje fordi jeg ikke er lutheraner?

Dette er en god bok om de fremskritt kristendommen har hatt for samfunn som har blitt påvirket av Jesus og den kristne troen. Boken tar også frem hvordan tilstanden i store deler av verden var før Jesus kom på banen og hvordan mye av det ble forvandlet til det positive etter at Jesus kom og rørte ved samfunnskjernen.
I korte trekk så gir forfatterne et interessant innblikk i hvordan verden kunne ha sett ut hvis Jesus ikke hadde blitt født, men ikke bare det, vi får også se hvilken enorm betydning det at Jesus ble født har hatt siden den gang. Vi får også innblikk i hvordan et samfunn i ateismens klør ville ha sett ut sammenlignet med et samfunn der kristendommen får råde. Boken tar også for seg noen vanlige myter som man får levert fra ateister rundt negative ting som er blitt gjort i Jesu navn.
Jeg leste den norske oversettelsen som jeg aner kanskje var noe dårlig oversatt, men innholdet var tross det spennende og fengende. En god bok å lese i julen!

Dette er en temmelig kjedelig akademisk innføring i norsk grammatikk. Boken bugner av språkfinurlige faguttrykk som det i lengden blir litt for mye å holde styr på og man mister fort den røde tråden. Det hjelper heller ikke mye når deler av boken er på nynorsk. Selvom det var noen avsnitt som var greie å fatte så forsvant engasjementet til å forstå mer ganske fort.

Jeg tror at for å fenge grunnskolelærerstudenter med en slik bok om grammatikk så bør den skrives noe mer lettfattelig. De grammatiske strukturer og virkemåter, med hva, når, hvordan og hvorfor ting skrives og uttales slik de gjør i det norske språket er ikke det mest populære området å sette seg inn i hos de fleste nordmenn som mer eller mindre allerede klarer å snakke grammatisk korrekt.

Jeg vil si at dette med å gå i dybden av grammatikken med dets faguttrykk er en egen kunstform for de spesielt begavede og interesserte. Ja, det er greit for en grunnskolelærer å kunne litt mer om dette enn den vanlige mann i gata, men for de fleste vil det mest grunnleggende i boken være godt nok tenker jeg.

Denne boken tok jeg fram når jeg skulle lese til eksamen, som om jeg ikke hadde nok å lese. Jeg ble ikke helt ferdig med boken til da, men fikk testet ut et av de første teknikkene i boken. Jeg var positiv til det lille jeg fikk prøvd, men dessverre så fikk jeg ikke direkte spørsmål på den muntlige eksamen som hadde med det jeg hadde lagret i langtidshukommelsen å gjøre, selvom jeg i etterkant ser at jeg kunne ha brukt noe allikevel. Slik tar man læring av til neste gang man skal lese til eksamen.

Jeg synes den første teknikken Oddbjørn By presenetrer er den enkleste. De andre bygger vel mer eller mindre i de samme baner, men med litt mer kompliserte vrier synes jeg. De andre teknikkene trenger man litt mer tid på å bli fortrolig med.
Jeg synes boken kanskje var litt lite inne på hvordan man kan klare å huske mye tekst. Hovedsteder og det grunnleggende om de er jo greit, men når man skal drøfte ting, så ser jeg for meg at man må pugge endel. Ihvertfall gav ikke boken meg noen klare svar på det for min del. Jeg likte allikevel boken, og kanskje jeg utforsker disse teknikkene imer i dybden ved en senere anledning.

Det er alltid fint når man kan lære noe ganske radikalt nytt når man leser en bok, i dette tilfellet om helse og mat. For det første gir den innsikt i lektinenes verden. Lektiner er forsvarstoffer som naturlig finnes i forskjellige frukt og grønnsaker, og Gundry påpeker farene ved lektinene vi får i oss ved å spise slik mat året rundt og som vi finner i mat som egentlig ikke er ment som menneskemat. Et vanlig lektin er gluten som ifølge Gundry får altfor mye oppmerksomhet sammenlignet med alle de andre lektinene som finnes i de samme matvarene, ja til og med i glutenfrie alternativer, som kan være minst like skadelige. Forfatteren mener at kornprodukter burde unngås helt, og at fine kornprodukter faktisk er mindre usunne enn grove. Her trekker han inn det franske paradokset. Kort fortalt har det med mengden av lektiner å gjøre, som det finnes mye mer av i helkornsprodukter. Disse ødelegger tarmfloraen vår og i verste fall kan lekke gjennom tarmveggen og inn i kroppen vår. Han påpeker allikevel at vi trenger små doser av dette for at de tarmbakteriene som bekjemper disse ikke skal dø helt ut. Han sier at surdeigsbrød er et unntak fra denne kornregelen, siden surdeiegn avvæpner lektinene i kornet/deigen. Gundry påpeker også andre matvarer som vi til vanlig spiser, som egentlig er lektinbomber, hovedsakelig mat med frø i, slik som tomater, squash og agurker. Soya og bønner får også gjennomgå. Ja, til og med quinoa og chia frø, som av noen matguruer blir ansett som supermat. Gundry gir selvfølgelig logiske begrunnelser, men strekker det kanskje litt langt til tider.

Gundry er ingen paleo- eller lavkarbo tilhenger, nei han kommer også med noen kritiske stikk til disse diettene/livsstilene, selvom forskning har vist gode helsebringende effekter ved disse. Å unngå kornprodukter enes de i hvert fall rundt, sukker også. Han mener at vi skal spise lite kjøtt og snakker generelt ned på kjøtt og animalske proteiner, selv om han også tillater noe av det i sin diet. Saken er at ingen studier har vist at kjøttinntak er kreftfremkallende eller kan skape diabetes, som han hevder. Kjøttkvaliteten har selvfølgelig noe og si, og det står generelt sett dårligere til med dette i USA enn i Norge, som ligger på verdenstoppen i kjøttkvalitet. Mange kyr blir foret med mais- og soyaprodukter i andre land, noe som påvirker kjøttet og gir kjøttet også noe av lektininnholdet fra nevnte produkter ifølge Gundry. I bøker som ”Sacred Cow” og ”Defending Beef” får man en grundig innføring i hvor bra kjøtt over det store og hele er. Det er litt overraskende også at Gundry ikke nevner oksalater som flere av de matvarene han anbefaler innholder, noe som er blitt påvist at heller ikke er så bra for oss.

Gundrys diett og livsstil har uten tvil hjulpet mange, noe de regelmessige pasienthistoriene i boken viser til, og noen av historiene er usedvanlige og viser at dietten hans fungerer slev om han kommer med noen uvitenskapelige påstander rundt hva man bør spise og hva man ikke bør, eller bør spise mindre av. Dette er en inspirerende bok, med noen små kjepphester. Noe kjedelig var det å lese de fleste oppskriftene, kanskje fordi alle ingrediensene ikke er like lett å få tak i i Norge. Noen håpefulle oppskrifter ”lagret” jeg meg til å prøve ut ved en passende anledning. Er du syk eller føler deg skikkelig dårlig, så skader det ikke å prøve livsstilen som Gundry reklamerer for i denne boken.

En helt ok bok om elevens tekst i grunnskolen. Den tar for seg kanskje litt for mange elevtekst eksempler og analyser dem, og i lengden blir det noe kjedelig og uinteressant. Innimellom kan tekstanalysene allikevel skimte noe interessante poenger. Boken innholder også et liten gramatisk del, men lærer leseren om hva man bør være obs på når elever skriver forskjellige type tekster. Leste ferdig boken etter eksamen, så kan hende "ferdig" følelsen gjorde noe med resten av boken. Boken kan være lur å dykke nærmere ned i når aktuelle og mer avanserte elevtekstsituasjoner oppstår i klasserommet. En bok som er blitt brukt i lærerstudiet gjennom flere år og utgaver.

Dette er en helt grei bok om skikk og bruk i samfunnet vi lever i, både på hjemmebane og på bortebane. Mange av rådene er selvfølgelige, noen har man ikke tenkt så mye på, andre igjen kan man relatere godt til, mens man på noen områder kan finne ut at man muligens har tråkket skikkelig i salaten.

Boken var tidvis kjedelig, men ikke fordi den ikke var nyttig, men fordi alt ikke var like relevant, givende og interessant, slik det ofte er med oppslagsbøker, selvom denne skiller seg noe ut fra den sjangeren. Boken kan allikevel brukes som en slags skikk og bruk leksikon som man kan ta en ekstra titt i før man skal i bryllup, begravelse, eller bare ut for å kjøre bil.

Sigrid Sollund, som også har skrevet boken "Hersketeknikker", skriver med et glimt i øyet og med innslag av humor, som noen ganger treffer, og andre ganger kan den være noe malplassert. Alt i alt en grei og lettlest bok som kan bidra til at du kanskje blir en litt bedre samfunnsborger, eller en litt bedre versjon av den du allerede er i møte med andre mennesker.