Bokelskere.no

Dette heftet var lekse for meg som ansatt i læreryrket og dermed tok jeg meg i kast med den. Heldigvis var den ikke av den lange sorten, men gir en enkel og grei gjennomgang av aktivitetsplikten vi har som lærere på skolen. Et par år før denne leste jeg barnehagens versjon av det samme: "Ny mobbelov for barnehager - Psykososialt barnehagemiljø". Den var skrevet på et litt vanskelig og kjedelig språk for at en gjennomsnittelig barnehageansatt skulle gidde å lese gjennom hele. Skoleversjonen derimot er et par hakk bedre, tydeligere og enklere å lese, med et språk som selv assistenter kan ha råd til å forstå. I tilegg kommer den med et eksempel på hvordan man fyller ut en aktivitetsplan, noe jeg ikke kan huske barnehageversjonen inkluderte. Ellers har dette heftet også en del praksiseksempler som med fordel kan få en til å tenke over det man observerer i skolegården. Juridisk materiell er ikke det enkleste å anmelde, og heller ikke det mest interessante å lese, men allikevel nødvendig. Juridisk sett er dette et greit hefte å ha lest gjennom.

En grei pensumbok rundt barns leseutvikling. Den viser til hvordan leseutviklingen kan gå sin gang, hindringer underveis og at elever utvikler seg litt forskjellig. Boken tar også fram hvordan man som lærer kan kartlegge elevenes lesekompetanse, og den gir ganske detaljerte kategorier å kartlegge ut fra. Forfatterne av boken viser også interessant til hvordan de fem dimensjonene i leseutviklingen; fonologiske bevissthet, ordavkoding, leseflyt, leseforståelse og leseinteresse henger sammen. Boken er grei som pensumbok og et verktøy for læreren, men utover det tror jeg ikke den vil jeg så veldig mye mersmak, hvis man vel og merke ikke er spesielt interessert i emnet.

En grei bok om det en fersk lærer vil møte på sin vei i læreryrket. Til tider er boken fengende og til andre tider ikke like givende. Det er kanskje slik arbeidslivet til en nyutdannet lærer også vil være, mindre spennende på noen områder og mer spennende på andre. Boken gir svar på visse ting en nyutdannet lærer kan ha nytte av som f.eks. hvordan planlegge en time. Da skriver forfatterne enkelt å greit at man først setter seg inn i hva læreboken sier om temaet, så studerer man litt andre kilder for mer utfyllende informasjon, og tar litt notater om hva man skal si og så lage en powerpoint med tekst og bilde som gir elevene et overordnet innføring i gjeldende tema. Det bør videre innholde planer om hva eleven selv bør lese, hvilke oppgaver som skal arbeides med og når, og om man skal lage noen ekstra oppgaver i tillegg til de som er i boken.

Innimellom er det vanskelig å vite hvilket klassetrinn det spesifikt siktes til, slik som i eksemplet over, om det er generelt for grunnskolen og videregående eller noen spesifikke klassetrinn. Det er ikke alltid like lett å tolke, men det går muligens å tilpasse malen til den aktuelle klassen man selv jobber i. Ellers tar boken opp flere av kontaktlærerens oppgaver som elevsamtaler, utviklingssamtaler, rapportering, foreldremøter og foreldresamarbeid. Boken forteller også hva innholdet bør være på foreldremøtene, den gir også innsikt i foreldremedvirkning og rutiner og andre relevante forhold i en skolehverdag som læreren vil møte på. Mot slutten gir forfatterne noen trøstende ord om at det er helt vanlig å føle seg sliten når det er kaotisk og mange baller i luften, noe som kan være ganske sant for de fleste ferske lærere. Alt i alt en grei bok om kontaktlærerrollen for ferske lærere.

Jeg var litt skeptisk når jeg så Eckhart Tolles navn på første side i hyllest delen av boken. Skepsisen sank litt når jeg litt lenger nede så John Gray sitt navn, mannen bak Mars Venus bøkene, samt Dr.John Ott sitt navn, en pioner innenfor feltet fotobiologi og forfatteren bak boken ”Health and Light”. Jeg regnet allikevel at dette måtte bli en blanding av New Age type selvhjelp og mer solid vitenskap fra feltet som har med lys å gjøre. Jeg fikk ganske riktig. Jacob Israel Liberman skriver engasjerende om det han brenner for, nemlig feltet som har å gjøre med lys, syn og bevissthet. Her har han en solid vitenskapelig bakgrunn, men han har også et engasjement i den åndelige sfære og kobler også mye av det lyset han formidler om i boken fra en åndelig side. Og selv om mye av det høres fint ut, og til og med kan være sant, så er jeg som kristen skeptisk til slik new age/panteistisk prat som bl.a. kommer til syne i ord og uttrykk som å se det guddommelige i oss selv og andre mennesker, samt enhet med universet, og lysets kraft, i en åndelig forstand. Selv om han også referer til Bibelen med tanke på lys, så kommer det tydelig fram at han mer eller mindre har et annet konsept bak lys enn det bibelske konseptet, selv om det også er noe sannhet bak tolkningene hans. Så her må en troende trå litt varsomt, selv om jeg synes det er positivt at forfattere også kan trekke inn Guds Ord i bøker som dette, men det hjelper ikke så mye når man tolker det i et mer New Age perspektiv og forfatteren selv ikke er en levende kristen.

Det jeg likte best ved boken var den vitenskapelige siden. Liberman tar bl.a. frem hvordan vår emosjonelle fortid også kan prege vårt fysiske syn, og han viser til flere tilfeller av personer som har fått et mye bedre syn etter å ha blitt klar over dette, ved å ha fått luftet sin fortid og blitt bevisst disse følelsene som en mulig årsak til synssvekkelsen. I tilfellene her viser han også til en sannsynlig årsak og sammenheng. Et annet tips han gir på veien er å bli bevisst det man ser på, for mange i dag går rundt i blinde selv om de ser. Liberman oppfordrer oss allikevel å bli bevisst naturen rundt oss, de små ting øyet vårt legger merke til gjennom dagen, og så viser han videre hvordan dette faktisk også har vært med på å forbedre synet til mange av pasientene hans. Et metasyn på det rundt oss kan med andre ord ha mye å si. Til syvende og sist retter han et kritisk blikk på moderne belysning i form av skjermer og digitale medier som forstyrrende for både synet og øynene våre, samt den biologiske klokken som styrer døgnrytmen vår. Det er godt at noen flere setter fokuset på dette, for forskningen er temmelig klar på dette feltet. Selv om boken til tider har en spirituell side som trekker noe ned så trekker allikevel det vitenskapelige noe opp igjen, slik at boken havner på en firer på terningen.

Jeg begynte å lese boken med en anelse om at dette ville være en filosofisk orientert bok om det ondes problem, og det var det, og siden jeg ikke er av den typen som alltid klarer å holde tungen like rett i munnen gjennom en slik bok ble det kanskje litt i meste laget. Når det er sagt så var det selvfølgelig noen smuler og poenger å ta med seg hjem, men om jeg sitter igjen med et klart svar etter å ha lest boken, er mer uklart. Men hva har vi filosofi til?
Forfatteren selv sier at han gjennom boken vil forsøke å gi en robust respons på det ondes problem sett fra et kristent perspektiv. Fra mitt subjektive ståsted så klarer han det ikke helt, selv om han innimellom er inne på noe. Han begrenser debatten til fire verdenssyn; det naturalistisk, panteistiske, panenteistiske og det teistiske, der han til sist påpeker hvorfor det kristne verdenssynet har det beste svaret på problemstillingen som blir lagt fram.

Campbell legger fram forskjellige onder i verden, definerer dem og skiller dem fra hverandre, f.eks. er det viktig å skille mellom en tsunami og en voldtekt. I tillegg går han inn på forskjellen mellom smerte og lidelse og at all smerte ikke trenger å være av det onde. Det at vi kan kjenne smerte bør vi også kunne se på som en stor velsignelse. Han er også inne på evolusjonsteoriens svakheter, spesielt når det kommer til bevissthetens opprinnelse, men også livets opprinnelse, samt det moralske ansvaret. Videre virker det som om forfatteren ikke direkte fornekter evolusjon sett med at Gud kan stå bak, men han sier at han heller mer mot et Intelligent Design ståsted på området. Det ser også ut som om han omfavner Big Bang modellen som mer passende sett fra et kristent ståsted enn et naturalistisk. At Big Bang modellen er forenlig med Bibelen kommer han ikke så mye inn på, noe jeg er sikker på at ville skapt visse tolkningsproblemer. Dessverre bruker forfatteren veldig lite bibelvers gjennom store deler av boken, bortsett fra siste del når han gjør mer rede for det kristne verdensbildet.

Det blir mange filosofiske og dype utsagn gjennom boken, utsagn som ikke alltid gir mening for en lekman som meg, samt mange unødvendig lange sitater fra andre forfattere. Jeg savner også en drøfting av det helt grunnleggende og relevante årsaken til det ondes problem i henhold til fallet i Første Mosebok. Han mener videre bl.a. at den teistiske siden kan ha problemer med å forklare smerte, lidelse og predasjon blant dyr, men da har forfatteren kanskje ikke lest 1.Mosebok så veldig nøye?

Boken innholder flere vanskelige ord og uttrykk, og selv om det er å finne en ordliste bak i boken så kan det være et tiltak å stadig ta en titt der. Boken kan være mer givende for den som liker apologetikk i en mer filosofisk språkdrakt, og ikke har noe imot litt avanserte faguttrykk tilpasset den mer lærde. Som sagt så fikk jeg noe ut av boken, men ikke så mye som jeg hadde ønsket.

Dette er en god og oversiktlig bok om vurdering for læring, eller formativ vurdering i skolen, med andre ord et konsept der man tar med elevene i vurderingsprosessen i de forskjellige fagene. Alt dette skjer underveis i skoleløpet isteden for kun å måle det elevene har lært gjennom en avsluttende prøve eller eksamen. Elevene får dermed delatktighet og medvirkning i sin egen læringsprosess noe som igjen har vist seg å ha positiv effekt på deres læring. Trude Slemmen skriver at hvis man kun ser på vurdering som karakter som elevene får gjennom prøver, så kan det gå på bekostning av deres motivasjon for å lære. Legger man derimot klart frem læringsmålene for elevene og den vei de må gå får å komme seg til målet så ligger det nok motivasjon i det. Videre påpeker hun at det er prosessene i klasserommet som bidrar til at elevenes læringsutbytte forbedres. Slemmen peker også på andre viktige elementer slik som elevmedvirkning, egenvurdering, tilbakemeldinger, tilpasset opplæring, jevnlig dialog med eleven og samarbeid med hjemmet som viktig for deres læringsprosess mot å nå kunnskapsmålene.

Trude Slemmen har skrevet en god og oversiktlig bok, og spesielt er læringspyramiden hun viser til med 10 viktige punkter når det kommer til vrdering for læring interessant og nyttig for en lærer, og spesielt de som er nye i yrket. Hun setter av et kapittel for hvert av disse punktene og forklarer hvert enkelt punkt på en enkel og lettfattelig måte. Slemmen gir leseren også eksempler på ulike skjemaer man kan bruke som utgangspunkt og gir gode eksempler rundt de forskjellige områdene som har med vurdering for læring å gjøre.

En annen ting jeg synes er bra at Slemmen påpeker er at det er lov å gjøre feil, og samtidig oppmuntre elevens tro på sin egen utvikling og læring. Det er ofte gjennom feil man lærer. En god bok som kan anbefales for alle lærere der ute, spesielt nybegynnere som meg.

Siden jeg skal studere til høsten, så tenkte jeg lese gjennom litt pensum, så da startet jeg likesågodt med den lengste boken av dem alle. Boken er grundig og givende og ikke altfor akademisk, og dermed overkommelig, forståelig og lettlest. Boken har sine faguttrykk men forkalrer de på en forståelig måte. Slike bøker liker jeg. Det som trakk litt ned var at jeg ikke hadde lest så mange av de bøkene som blir omtalt i boken. Jeg merket fort når en bok jeg hadde kjennskap til ble omtalt så steg interessegraden for boken et par hakk. Men, når det er sagt så får man allikevel en viss kjennskap til bøkene som blir presentert i dette verket, i tilegg til tips til hvordan man kan bruke de i skolesammenheng.

I motsetning til de tre lengre bøkene jeg har lest av Don K. Preston, så er dette et av de kortere der han deler sine studier rundt Matteus 5:17-18 med leserne sine. Er det snakk om at himmel og jord skal forgå i bokstavelig forstand? Når skulle loven forgå? Preston påpeker viktigheten av å kjenne til jødenes tenkemåte og deres teologiske uttrykksmåter, noe Don Preston gir oss en god innsikt i i dette heftet på noen og seksti sider. Et godt lite studiehefte rundt et par viktige vers i forbindelse med preterisme.

I denne boken utforsker Don K. Preston oppstandelsens natur og naturen i Adams død ved syndefallet. Kom Gud med en trussel om fysisk død? eller var det en åndelig død, ett brudd i relasjonen mellom Gud og menneske? Preston viser på en forunderlig måte hvordan alt peker på en åndelig brudd i relasjonen mellom Gud og menneske og dermed en åndelig men samtidig en virkelig oppstandelse. Han vender på hver eneste stein og viser hvilke motsigelser det innebærer i selve kjernen av evangeliet og på andre områder i skriften hvis man mener at det var en fysisk død det var snakk om. Don K. Preston tar også fram de tilfellene der Paulus snakker om død, spesielt de i forbindelse og i kontrast med Adam, at det som regel er snakk om en åndelig død fremfor en fysisk død. Preston tar også frem noen motsigende meninger fra bl.a. tidligere preterist Sam Frost, og hvordan de virker mer forvirrende og selvmotsigende når Frost prøver å ”rette” på sine ”tidligere feil”. Vi får også se hvordan Sam Frost er på farlig farvann når det kommer til evangeliets kjerne der han går bort fra synet på åndelig død og Jesu stedfortredende død.

Don K. Preston er en dyktig fremlegger av Bibelen når det kommer til endetidstemaer og som en forsvarer av det han kaller for Paktseskatologi (Covenant Eschatology). For å få mest mulig ut av boken, har jeg merket meg, så er det lurt å ha Bibelen ved siden av seg for å slå opp de skriftstedene han nevner, spesielt de han ikke siterer i boken. Videre så blir det også mye gjentakelse i denne, slik som i de andre bøkene, og strukturen blir så som så etter hvert som man kommer inn i siste del av boken. Tross dette så liker jeg måten han skriver på, bruker Bibelen på og argumenterer på, selv om jeg innimellom må lese en setning eller avsnitt flere ganger med tungen mer rett i munnen for å få med meg det han skriver på en mer forståelig måte. Ikke den beste av Prestons bøker, men allikevel en bok om et nødvendig område i preterismedebatten.

Nok et hefte om klasseledelse og viktighetene rundt å være en god, varm og tydelig klasseleder. Forfatteren starter i forordet med å si at ferdigheter i klasseldelse er den viktigste forutsetningen for at vi skal lykkes som lærere.
Jeg fant det interessant at undervisningsadferden hos læreren er viktigere i forhold til læring enn elevens sosiale bakgrunn, antall elever i klassen eller det faglige spredningsnivået hos elevene. Heftet beskriver videre forskjellige lærertyper, der en ettergivende lærer fort kan resultere i manglende interesse for læring og at elevene både kan bli umotiverte og usikre. Læreren må ta vare på sin autoritet, være tydelig og klar men på en varm og anerkjennende måte.

Klasselederens ansvar er også å skape mestring hos barna, for mestring ifølge Bergkastet og Andersen skaper trygghet og forebygger utvikling av negativ adferd. Inn i dette fletter de nødvendigheten av god kontakt med elevene og elevsamtalen som en sentral arena for å bygge tillit og skape en mestringsfølelse hos elevene. Videre gir de leseren gode tips i forberedelse til elevsamtaler og utviklingssamtaler, og gode skjemaer å ta utgangspunkt i, selvom jeg savnet skjemaer som tar for seg utviklingssamtalene, men man kan jo ikke få alt servert på sølvfat, og jeg ser ikke bort ifra at man kan bruke noen av punktene fra elevsamtaleskjemaet inn i utviklingssamtalen.

Jeg fikk også en bekreftelse på at man ikke skal kreve øyekontakt av eleven, det er noe som kommer når eleven blir trygg og tillitsfull overfor deg som lærer. Regler og rutiner er også essensielle ting i en skolehverdag for at elevenes læring og utvikling skal gå i riktig retning. Desto større elevgruppen er, desto viktigere er dette. Dette spiller også inn hvis man ønsker å fremme arbeidsro, sammen med gode beskjeder og riktig bruk av oppmerksomhet.

I boken "Ditt smarte barn" leste jeg om hvor viktig det var å formidle til et barn at det er lov å gjøre feil, det er gjennom feil man lærer, og selv de smarteste og mest suksessrike mennesker har gjort mye prøving og feiling for å komme dit de er i dag. Dette kan være et lettelsens budskap for mange. Ifølge Bergkastet og Andersen må det eksistere en aksept for å gjøre feil. Veiene til suksess er ikke alltid enkle, men krever både anstrengelser og utholdenhet i følge forfatterne.

Forfatterne påpeker også viktigheten av at lærere bør kunne faget sitt godt. Dette vil medføre at elevene også kan oppnå gode faglige resultater. Alt dette og mer, får jeg ta med meg videre inn i den kommende hverdagen min som kontaktlærer og satse på at den nye tilværelsen vil bli en suksess. Alt i alt er dette heftet en kort og fin innføring i klasseledelse med varme og tydelighet i ryggsekken.

Don K. Preston kommer her med en inngående og detaljert studie av Paulus første brev til Tessalonikerne 4:13-18. En hel bok på 450 sider rundt disse seks versene! Da går man temmelig nøye til verks. Når det er sagt så beveger han seg nok litt utenom de nevnte skriftstedene, men vender stadig tilbake for å utdype, påpeke, reflektere, sammenligne, tolke og utbrodere det meste rundt de nevnte vers.

De populære versene Preston tar fram handler om den såkalte bortrykkelsen ved Jesu gjenkomst. Preston forklarer i det dype og brede hvorfor det ikke er snakk om en bokstavelig bortrykkelse opp i en bokstavelig sky med Jesus. Her bruker han bl.a. Bibelen selv, grunnteksten, leksikon og historiske kilder for å få frem poengene sine. Han viser bl.a. til hvordan Paulus brukte mye av det profetiske språket og domsspråket fra GT i sine brev, samt Jesu egne ord og forklaringer rundt Jesu gjenkomst og enden av den jødiske tidsalder, som han sterkt understreker at skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets ødeleggelse.

Don K. Preston er en dyktig ekseget og kan faget sitt ytterst godt, kanskje en grunn til at så få sier seg villig til å stille opp i debatt med ham rundt det som har med eskatologi å gjøre. Preston tar også et oppgjør med eskatoligi som hevder at Jesu gjenkomst ligger foran oss, og spesielt er det personer som Thomas Ice, Keith Mathison og Kenneth Gentry som får gjennomgå bl.a. for svak og motsigende bibeltolkning rundt temaet. Selvom dette er på sin plass, så synes jeg det kansje blir litt mye henvisning til hva andre mener og hva de tar feil på, enn å heller presentere det full preteristiske synet rund de nevnte vers. Preston er allikevel også god på å ta frem noen positive sider ved dem han er uenig i og henviser bl.a. til Gentry og noe av det arbeidet og de studiene han har lagt inn i sitt delpreteristiske syn.

Videre så kan Preston være noe ustrukturert og gjentakende, selvom det ser ut som han prøver å holde en viss struktur. Kanskje temaet bare er litt for innviklet og teknisk for å få alt til å klaffe i struktur og orden, eller kanskje det bare er noe Preston selv må jobbe med i eventuelt kommende bøker? Gjentakelsene kan være noe irriterende, men samtidig kan man trenge det, men det virker som om Preston ikke er klar over at leseren kan få med seg poengene etter et par gjentakelser, og da hadde det kanskje vært på sin plass å omformulert noe for å slippe å gjenta seg selv. Jeg med andre ord kan ha godt av gjentakelse på visse områder som kanskje ikke fester seg så godt i hjernen. Uansett så synes jeg dette var en godbit, selvom jeg ikke hang med på 100% av innholdet, så gav det meg noe å tygge på, bedre innsikt i det full preteristiske synet og nok en grunn til å kunne stole på Bibelen i det den har å komme med.

Et kort og greit hefte om klasseledelse og relasjoner og forslag til forskjellige former for bl.a. bli-kjent leker og leker som øver opp konsentrasjonen. Dette er leker man kan gjøre sammen med elevene. Heftet har også noen smådrypp rundt klasseledelse, klassemiljø, det sosiale osv. Fikk notert meg noen av lekene som jeg ikke ser bort ifra at jeg vil teste ut.

Dette er boken jeg trengte å lese for å kunne komme sånn noenlunde i gang, og forberedt til min nye jobb som kontaktlærer i skolen. Heidi Granberg forteller fra sin tid som nyutdannet lærer samtidig som hun gir tips og råd for en som skal inn i læreryrket for første gang. Hun forteller om at det finnes ytterst lite litteratur på området samtidig som de fleste lærere ikke er forberedt på hva som egentlig venter dem av andre oppgaver og ekstraarbeid utover det de hadde forventet. Hun skriver at arbeidsmengde og tempoet alt skal skje i er en grunn til at mange lærere slutter når de så vidt har begynt. Granberg sier også at mangel på involvering og engasjement fra ledelsens side på skolen kan være et svakt punkt her. Videre forteller hun at det også er fravær av veiledningsordninger som fungerer på skolene, noe som da gjør det vanskelig for en lærer å få den hjelpen og veiledningen hun kan trenge. Granberg kommer også med litt trøst og sier at det er ingen som forventer at en nyutdannet lærer skal mestre det samme som en med erfaring.

Videre skriver forfatteren om faktorer som påvirker undervisningen, slik som organisering, ledelse av læring og tilpasset opplæring som en sentral punkt for å lykkes i klasserommet. Alt dette i tillegg til det å være godt forberedt. Hun sikter også til elevfokuset og sier at praksissjokket er utfordrende, men kontakten med elevene gjør det verdt det. Granberg peker på relasjoner som viktig, spesielt i den første tiden og ber leseren ha elevenes beste i sentrum. Videre påpeker hun viktigheten av å lete etter det positive hos elevene. Blir en time dårligere enn planlagt så trøster hun seg med at det alltid kommer en ny time. Det å lytte til erfarne lærere er også et nyttig råd å ha med seg.

Forfatteren kommer også med tips til hvordan man kan organisere klasserommet, som for eksempel hva man kan pryde veggene med. Det er også viktig å lese læreplanen, opplæringsloven osv. skriver hun. Forfatteren har også laget en oversiktlig liste over de viktigste arbeidsoppgavene en lærer har, kanskje noen flere en mange er klar over. Granberg fokuserer også mye på lærer-elev relasjonen som noe vesentlig for at hverdagen skal bli best mulig for både lærer og elev og at det første møtet med elevene er av stor betydning for relasjonen som skal etableres og kulturen som dermed etablerer seg i klassen. Jeg fikk også tips om å ta noen bli kjent aktiviteter den første skoledagen. Videre påpeker hun viktigheten av smil, humor, det å by på seg selv, bruke god tid på å bli kjent, å skanne elevene i den forstand at man studerer og ser elevene. Granberg påpeker også verdien av ros, men også at vi må ha nulltoleranse for kommentarer som har med kropp og utseende å gjøre.

Et annet viktig område som påpekes er å ha både start og sluttrutiner i klassen. Da kan en dagsplan være til god hjelp. Klare og tydelige beskjeder er også viktige, og helst så korte som mulig.
Senere i boken påpeker hun at det også er mye læring i en avsporing, så man kan med fordel avspore litt, bare at man er god på å spore inn igjen. Viktigheten av å gi muntlige og skriftlige tilbakemeldinger er også en viktig del av det å være lærer. Det skal gi informasjon om elevenes faglige utvikling og hva de kan gjøre for å forbedre seg. Forfatteren påpeker også at variasjon og engasjement i undervisningen er viktig. En lærer bør ikke snakke for lenge om gangen, og det må gis rom til dialog. I foreldresamarbeidet så forteller Granberg at det kan lønne seg å samle ”penger i banken” hos foreldrene, slik at hvis det skulle oppstå vanskelige situasjoner og samarbeidet settes på prøve så kan utfallet bli bedre enn ellers. Avslutningsvis tar boken opp dette med foreldremøter og gir noen god tips underveis.

Dette og mye mer kan man lese i denne, og i det store og hele er dette en god bok jeg virkelig kan anbefale for lærerstudenter og nyutdannede lærere. Den er heller ikke så veldig akademisk skrevet, så her kan man bli godt forberedt, i hvert fall teoretisk sett.

En enkel og grei bok om å forebygge og reparere skuldersmerter. Har selv slitt med litt småvondt i den ene skulderen, så blir spennende å se om noen av øvelsene i boken vil fungere. Ikke altfor mange øvelser, og heller ikke så kompliserte.

I denne ganske så akademiske boken om planlegging og vurdering i skolen får vi bl.a. noen forslag og innføringer i forskjellige vurderingssystemer. Som ny på lærerarenaen og kommende kontaktlærer i en andre klasse så gav boken meg ikke så veldig mye siden mye av bokens innhold ser ut til å peke mot eldre klassetrinn, fra ungdomsskole oppover mot videregående. Jeg valgte allikevel å lese boken og ta til meg det jeg kunne finne av godsaker.
Henning Fjørtoft anbefaler bl.a. å fokusere på noe konkret når det kommer til målene skolen noe jeg tenkte ta med meg videre. Han legger også vekt på at elevene skal kunne forstå, hva de må forstå, hvordan vi kan fremme forståelse og hvordan vi kan vite at de har forstått. Dette minner meg om det jeg har lest om dybdelæring andre steder. Videre tar Fjørtoft fram noe som kalles for formativ læring som går ut på tre prinsipper der både lærer og elev vet hvor elevene er, hvor de skal, og hvordan de skal kunne komme seg dit. I sammenheng med dette så viser han til formativ vurdering, der han påpeker at vi i den forbindelse må gi akkurat nok og akkurat riktig informasjon til at eleven kan justere sin egen læringsprosess innenfor de rammene som er satt. Formålene med denne vurderingenformen er at elevene må få vite hvordan de skal kunne forberede seg og at vurderingen hjelper til forbedring av deres generelle evne til å lære. Noe høytsvevende og man trenger kanskje noe mer tid for å sette seg inn i det enn ved en enkel gjennomgang av boken.

Forfatteren gir også et interessant innblikk i såkalte rubrikker som vurderigngsform, noe de siste sidene i boken gir gode eksempler på. Men alt i alt så synes jeg ikke denne boken var så aktuell for mitt vedkommende, ihvertfall ikke enda, kanskje jeg tenker annerledes etter et år i læreryrket.
Noe kjedelig, akademisk og høytsvevende, men til tider givende med et innblikk i hvordan en lærer kan jobbe og vurdere sine elevers arbeid på.

I mine forberedelser til arbeid som kontaktlærer og videreutdanning så er ”God leseplanlegging” en av bøkene jeg har tatt fatt i. Den handler om hvordan man i de forskjellige fagene kan tilrettelegge lesing på en best mulig måte for elevene. Selv om jeg føler at boken mest rettes mot eldre klassetrinn i grunnskolen så gav det meg allikevel noen tips som en kommende kontaktlærer for andre klasse. Forfatterne legger mye vekt på elevenes dybdelæring og for å få til det så bør de få tilgang til andre bøker enn læreboken i et gitt fag. De påpeker videre at god leseopplæring handler om å gi elevene tilgang til et mangfold av tekster. Slik kan de også lære å tenke kritisk, reflektere over det de leser og se hva forskjellige forfattere og skribenter mener på forskjellige områder. Lærerne bør også ha en klar og tydelig tanke om hva elevene skal og bør lære, ifølge forfatterne.

Etter å ha lest en del om språkutvikling med tanke på lesing i barnehagesammenheng så henviser forfatterne til Per Thomas Andersen og hans understreking over hvor viktig lesing av skjønnlitteratur er for menneskers oppøvelse i empati, dette bl.a. gjennom det at vi kan få forestilt oss andre mennesker og fremmede livssituasjoner, og lar oss dermed også føle andres følelser. Dette med empati og følelser har spesielt opptatt meg de siste årene i arbeidet mitt som barnehagelærer og det er godt å få nok en bekreftelse av lesingens rolle i dette.

Boken snakker også en del om dybdelesing og mikro og makro stillasbygging som hjelpemiddel for å legge til rette for at elevene skal forstå det de leser. Mikro stillasbygging er den støtten som skjer mellom lærer og enkeltelev underveis i lesingen. Slik veiledning kan i følge forfatterne hjelper elevene å huske det de har lest, organisere informasjon fra tekster, utdype tekster og til å overvåke egen lesing (s.35). Stillasbygging på makronivå handler derimot hvordan læreren velger å organisere selve undervisningen på. Videre la forfatterne vekt på å få fram elevenes forkunnskaper før de begynte med et fagområde og fordelene det har med videre læring. Jeg har også lest andre steder at det er en fordel for elever å ha forkunnskaper om noe før man eventuelt leser en bok om et gitt tema. Ellers tar forfatterne også fram et spennende område rundt debatt på skolen, kanskje ikke så aktuelt for andre klassinger, men mer aktuelt opp mot ungdomstrinnene.

Boken gav mersmak, men allikevel savnet jeg innholdet mer tilpasset de laveste trinnene i grunnskolen.

Jeg valgte ut denne boken først og fremst fordi jeg var nysgjerrig på fenomenet Jordan Peterson i kristne miljøer, hvorfor så mange kristne så å si er oppslukt av ham, nesten på samme måte som mange troende er oppslukt av Israel og det som skjer der. Selv har jeg bare lest boken ”12 Rules for Life” og den gav meg ikke så veldig mye. Men av en eller annen grunn har den gitt mange veldig mye.

Så hva er det kristne ser i Jordan Peterson, som jeg nødvendigvis ikke helt har klart å se?
Det jeg har merket meg som kan være en av grunnene er måten han bruker og fremstiller bibelen på i sine foredrag og bøker, men er det en tillitsvekkende god nok grunn å omfavne det han skriver og taler om i en slik grad som det blir gjort? Eksegetisk og hermeneutisk er han ikke helt på sporet ifølge en av forfatterne i ”Myth and Meaning in Jordan Peterson”, så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? I tillegg bekjenner han seg heller ikke som en troende, men holder seg mer agnostisk til den kristne tro. Så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? Boken tar frem at Peterson ikke står for noen historisk eller ortodoks kristen tro. Hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Petersons syn på NT er ikke basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Det siste er nok sant, men hvorfor skal kristne da bruke tid på hans verk når han ikke ilegger NT den sannhetsverdi Den egentlig har? Peterson anerkjenner heller ikke Bibelen som Guds Ord, men anser mye av de Bibelske historiene som myter, men derimot med viktig symbolsk verdi og elementer av sannhet som kan formidles for å kunne gi mennesker et best mulig liv i den tid vi lever i i dag. Så hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Dette og noen andre spørsmålstegn stiller jeg meg rundt Peterson popularitet i kristne sirkler i dag.
Mange kristne går nok og venter på det store frelsesøyeblikket i livet hans, spesielt når det sies at hans kone allerede har funnet Veien. Vi kan alle håpe og be.

”Myth and Meaning in Jordan Peterson” gav meg kanskje ikke så mye mer innsikt i hvorfor kristne er såpass betatt av det han formidler, men allikevel et litt bredere innblikk i Jordan Peterson, det han står for og hvordan han fungerer som en formidler av sitt budskap. Jeg fikk også et lite innblikk i hvorfor populariteten hans er som den er. Boken er delt opp i 10 kapitler, hvert kapittel skrevet av en som kjenner til arbeidet hans, inkludert redaktør Ron Dart. Jeg kjente ingen av forfatterne fra før, men de gav meg allikevel noen drypp med visdom og innsikt rundt fenomenet Peterson, men ikke nok til at det ble altoppslukende.

Boken gir en liten innføring i kristendommen som Peterson presenterer, ikke på noen negativ eller direkte kritisk måte, men der det allikevel påpekes at det ikke er det vi i dag kaller for historisk eller ortodoks kristendom, men heller revidert fra Petersons side til vår moderne og sekulære tidsalder ifølge bokens første forfatter, Bryce Riley Ashford. Han sier litt senere også at Petersons tro på det Nye Testamentet ikke er basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Han legger derimot vekt på det etiske i NT og Jesu lære, og litt senere i boken blir det skrevet og påpekt at verden hadde vært et mye bedre sted ifølge Peterson hvis alle hadde levd som Jesus. Dvs. at Peterson tar med Kristuslikheten som et nødvendig gode for menneskeheten. Problemet oppstår når en ikke kristen psykolog tar frem så mye av Bibelen, også på områder de kristne kaller for helliggjørelse, og mer eller mindre oppfordrer mennesker til å leve som Jesus. Da vil jeg si at det hele fort blir et lovisk strev som man allikevel ikke er i stand til i egen kraft. Peterson mangler med andre ord formidlingen rundt Guds kraft til dette. Men det er allikevel sant det Peterson påpeker, at hvis mennesker hadde levd mer lik Jesus så hadde verden vert mye et bedre sted. Forfatteren av første kapittel påpeker allikevel at det må sann tro til Gud, en tro som tror at Han virkelig er der, og behandle Bibelen som om den også virkelig var sann. Vi kan si det med Ashfords ord at Peterson blir mottatt som en slags yppersteprest der hans livs coaching kombinerer den kulturelle autoriteten av de sosiale vitenskapene sammen med det åndelige som appeleres av religiøse tilskyndelser. Ashford påpeker også videre farene ved at dette kan føre til en slags statsreligion i ens liv heller enn en personlig tro på Gud. I boken sies det også at han velger å fortelle gamle fortellinger som myter for på den måten ta tilbake den såkalte dydsetikken og den eldre forståelsen av hvordan karakterer blir dannet.

Ellers fikk jeg noen drypp av at Peterson er veldig opptatt av det postmoderne og går temmelig hardt imot det. Videre i boken tar forfatterne frem mye politikk og filosofi blandet med et akademisk språk, gjerne med psykologiske elementer og undertoner, som jeg tror kun ytterst få klarer å gripe helt tak i. Det er jo på en måte slik Peterson også legger ut mye av det han skriver. De tidvise dryppene som jeg klarte å gripe av forståelse og innblikk gav meg allikevel noe mening rundt det som har med Peterson å gjøre. En dråpe jeg fikk med meg er viktigheten Jordan Peterson legger i fri tale i samfunnet, at uten den så blir mennesker sårbare for ideologiske besittelser. Bra poeng.

Jeg savnet allikevel litt mer av det kristne perspektivet som tittelen også påpeker rundt boken, samtidig som det ble lagt litt mer vekt generelt rundt temaer som Peterson tar opp enn på selve Jordan Peterson. Det manglet med andre ord litt mer fokus på ham og det kristne perspektivet synes jeg, selv om det selvfølgelig også kommer fram. Som sagt så ble det hele også litt for politisk, filosofisk og akademisk etter min smak, og det var mye som dermed ble altfor høytsvevende for meg. Man bør også med fordel ha en del forkunnskaper på områder som Neo Marxisme, personer som Søren Kirkegård og amerikansk politikk, for å nevne noe, for å best mulig utbytte av boken. I det store og hele så er kanskje Peterson den tydeligste ikke-troende som tar for seg Bibelen på en mer relevant måte for den moderne verden enn andre i hans sjanger. Dette kommer bl.a. til syne i hans syn på offerritualene, som ofte blir sett på som noe primitivt i dag, men i Petersons øyne er det blant de største idér som har kommet opp i menneskets sinn. Dette er noe som er direkte i strid med våre overlevelsesinstinkter som også forfatteren av kapitlet påpeker. Det blir også påpekt at selv om bibeltolkningen hans ikke er av den beste sorten så er allikevel måten han fremlegger de bibelske tekstene beundringsverdige. På den positive siden så kan dette for mange være, ifølge Laurence Brown, en døråpner for å forstå og komme nærmere den kristne troen.

Et av de tingene som jeg satt pris på å lese rundt Jordan Peterson er hvordan han virkelig ser ut til å bry seg om pasientene og personene han møter på og som sliter. Han kan gi dem forståelse og svar med tårer i øynene, noe som viser at han tar sitt kall svært alvorlig. Et eksempel gis når en gutt ytret tanken om å begå selvmord snart og hvordan Peterson var med på å gi ham håp, og etter senere utveksling med gutten, så var han fortsatt i live. Alt i alt, skjønner jeg ikke helt enda hvorfor så mange kristne nesten gir han status som en kristen åndelig leder, med alt det man kan sette spørsmålstegn ved rundt ham ut fra et Bibelsk ståsted. Jeg sår allikevel ikke tvil i at han har vært med å hjulpet mange inn i et rikere liv, ja til og med mange troende.