Bokelskere.no

Første boken til Joseph Wilting "Riket som ikke kom" var en oppsiktsvekkende og rivende interessant bok om hans oppbrudd etter 40 år i Jehovas Vitner og hans vei inn i den kristne troen. I "Herre, hvem skal vi gå til?" er en slags oppfølger om veien og kallet hans videre, skrevet rundt åtte år senere. Der tar han for seg sin vandring rundt i det kristne landskap, og selvom han møtte på mye godt mange steder, så la han også merke til lignende trekk av sekterisme, som han så hos Jehovas Vitner, i mange menigheter og forsamlinger rundt om. Han retter søkelyset spesielt mot Trosbevegelsen, Torontobevegelsen, Vineyard bevegelsen, Smiths Venner og visse retninger innenfor pinsemenigheter. På flere av disse steder la han merke til maktesyke, mentale, fysiske og seksuelle overgrep som et vanlig fenomen, kjente new age fenomener og annen okkult praksis, blandet med pengekjærhet og mange ødelagte menneskeliv. Midt i alt dette beholder han troen på Jesus som Veien, Sannheten og Livet, og har arbeidet mange år med å hjelpe utallige avhoppere fra forskjellige sekter.

Boken gir mye oppsiktsvekkende informasjon og anbefales for kristne innenfor alle slags menigheter og for ikke troende som kunne vært interessert i tematikken, og hva som egentlig kjennetegner en sekt. Det lille negative med boken er at den innholder flere skrivefeil og oppsettsfeil enn den gjennomsnittelige bok, så det ser ut som denne boken ikke har hatt en fase med retting, men bokens innhold overskygger dette og gjør at skriveleifene kun blir bagatellmessig pirking.

Dette er en fin innføring i kristendom, naturfag og litt samfunnsfag fra et kristent ståsted, skrevet hovedsaklig som et læremiddel i ungdomsskolen. Andreas Årikstad har gjort en god jobb på å samle sammen noen elementære sannheter fra de overnevnte fagene og satt det sammen på en enkel og lett forståelig måte for den gjennomsnittelige ungdomsskole elev. Det var allikevel noen ting jeg stusset på. Ved et par anledninger når det er snakk om julen, så skriver han som om de besøkte stallen der Jesus enda var baby. Bibelen påpeker heller at Josef, Maria og Jesusbarnet allerede hadde etablert seg i et hus på den tiden de kom. Ellers har buken også en eskatologisk syn som jeg ikke kan stå innenfor. Bortsett fra dette, så er det mye bra å hente i denne. Jeg likte spesielt delen som spesifikt angår apologetikk.

Da er årets andaktsbok ferdiglest. Dette året vare det Rosenius lille husandaktsbok som gav meg et andaktsord hver dag gjennom året. Stort sett var andaktene greie, med et noe luthersk preg og man kan merke seg at boken er satt sammen som en andaktsbok uten at stykkene i utgangspunktet var ment som andakter. Jeg synes flere av stykkene mangler originalitet, og mange kan synes å være noenlunde like, selvom det også var noen andakter som skilte seg positivt ut. En andaktsbok du ikke tar skade av å lese, men allikevel ikke den som gav meg aller mest utbytte. Kanksje fordi jeg ikke er lutheraner?

Dette er en god bok om de fremskritt kristendommen har hatt for samfunn som har blitt påvirket av Jesus og den kristne troen. Boken tar også frem hvordan tilstanden i store deler av verden var før Jesus kom på banen og hvordan mye av det ble forvandlet til det positive etter at Jesus kom og rørte ved samfunnskjernen.
I korte trekk så gir forfatterne et interessant innblikk i hvordan verden kunne ha sett ut hvis Jesus ikke hadde blitt født, men ikke bare det, vi får også se hvilken enorm betydning det at Jesus ble født har hatt siden den gang. Vi får også innblikk i hvordan et samfunn i ateismens klør ville ha sett ut sammenlignet med et samfunn der kristendommen får råde. Boken tar også for seg noen vanlige myter som man får levert fra ateister rundt negative ting som er blitt gjort i Jesu navn.
Jeg leste den norske oversettelsen som jeg aner kanskje var noe dårlig oversatt, men innholdet var tross det spennende og fengende. En god bok å lese i julen!

Dette er en temmelig kjedelig akademisk innføring i norsk grammatikk. Boken bugner av språkfinurlige faguttrykk som det i lengden blir litt for mye å holde styr på og man mister fort den røde tråden. Det hjelper heller ikke mye når deler av boken er på nynorsk. Selvom det var noen avsnitt som var greie å fatte så forsvant engasjementet til å forstå mer ganske fort.

Jeg tror at for å fenge grunnskolelærerstudenter med en slik bok om grammatikk så bør den skrives noe mer lettfattelig. De grammatiske strukturer og virkemåter, med hva, når, hvordan og hvorfor ting skrives og uttales slik de gjør i det norske språket er ikke det mest populære området å sette seg inn i hos de fleste nordmenn som mer eller mindre allerede klarer å snakke grammatisk korrekt.

Jeg vil si at dette med å gå i dybden av grammatikken med dets faguttrykk er en egen kunstform for de spesielt begavede og interesserte. Ja, det er greit for en grunnskolelærer å kunne litt mer om dette enn den vanlige mann i gata, men for de fleste vil det mest grunnleggende i boken være godt nok tenker jeg.

Denne boken tok jeg fram når jeg skulle lese til eksamen, som om jeg ikke hadde nok å lese. Jeg ble ikke helt ferdig med boken til da, men fikk testet ut et av de første teknikkene i boken. Jeg var positiv til det lille jeg fikk prøvd, men dessverre så fikk jeg ikke direkte spørsmål på den muntlige eksamen som hadde med det jeg hadde lagret i langtidshukommelsen å gjøre, selvom jeg i etterkant ser at jeg kunne ha brukt noe allikevel. Slik tar man læring av til neste gang man skal lese til eksamen.

Jeg synes den første teknikken Oddbjørn By presenetrer er den enkleste. De andre bygger vel mer eller mindre i de samme baner, men med litt mer kompliserte vrier synes jeg. De andre teknikkene trenger man litt mer tid på å bli fortrolig med.
Jeg synes boken kanskje var litt lite inne på hvordan man kan klare å huske mye tekst. Hovedsteder og det grunnleggende om de er jo greit, men når man skal drøfte ting, så ser jeg for meg at man må pugge endel. Ihvertfall gav ikke boken meg noen klare svar på det for min del. Jeg likte allikevel boken, og kanskje jeg utforsker disse teknikkene imer i dybden ved en senere anledning.

Det er alltid fint når man kan lære noe ganske radikalt nytt når man leser en bok, i dette tilfellet om helse og mat. For det første gir den innsikt i lektinenes verden. Lektiner er forsvarstoffer som naturlig finnes i forskjellige frukt og grønnsaker, og Gundry påpeker farene ved lektinene vi får i oss ved å spise slik mat året rundt og som vi finner i mat som egentlig ikke er ment som menneskemat. Et vanlig lektin er gluten som ifølge Gundry får altfor mye oppmerksomhet sammenlignet med alle de andre lektinene som finnes i de samme matvarene, ja til og med i glutenfrie alternativer, som kan være minst like skadelige. Forfatteren mener at kornprodukter burde unngås helt, og at fine kornprodukter faktisk er mindre usunne enn grove. Her trekker han inn det franske paradokset. Kort fortalt har det med mengden av lektiner å gjøre, som det finnes mye mer av i helkornsprodukter. Disse ødelegger tarmfloraen vår og i verste fall kan lekke gjennom tarmveggen og inn i kroppen vår. Han påpeker allikevel at vi trenger små doser av dette for at de tarmbakteriene som bekjemper disse ikke skal dø helt ut. Han sier at surdeigsbrød er et unntak fra denne kornregelen, siden surdeiegn avvæpner lektinene i kornet/deigen. Gundry påpeker også andre matvarer som vi til vanlig spiser, som egentlig er lektinbomber, hovedsakelig mat med frø i, slik som tomater, squash og agurker. Soya og bønner får også gjennomgå. Ja, til og med quinoa og chia frø, som av noen matguruer blir ansett som supermat. Gundry gir selvfølgelig logiske begrunnelser, men strekker det kanskje litt langt til tider.

Gundry er ingen paleo- eller lavkarbo tilhenger, nei han kommer også med noen kritiske stikk til disse diettene/livsstilene, selvom forskning har vist gode helsebringende effekter ved disse. Å unngå kornprodukter enes de i hvert fall rundt, sukker også. Han mener at vi skal spise lite kjøtt og snakker generelt ned på kjøtt og animalske proteiner, selv om han også tillater noe av det i sin diet. Saken er at ingen studier har vist at kjøttinntak er kreftfremkallende eller kan skape diabetes, som han hevder. Kjøttkvaliteten har selvfølgelig noe og si, og det står generelt sett dårligere til med dette i USA enn i Norge, som ligger på verdenstoppen i kjøttkvalitet. Mange kyr blir foret med mais- og soyaprodukter i andre land, noe som påvirker kjøttet og gir kjøttet også noe av lektininnholdet fra nevnte produkter ifølge Gundry. I bøker som ”Sacred Cow” og ”Defending Beef” får man en grundig innføring i hvor bra kjøtt over det store og hele er. Det er litt overraskende også at Gundry ikke nevner oksalater som flere av de matvarene han anbefaler innholder, noe som er blitt påvist at heller ikke er så bra for oss.

Gundrys diett og livsstil har uten tvil hjulpet mange, noe de regelmessige pasienthistoriene i boken viser til, og noen av historiene er usedvanlige og viser at dietten hans fungerer slev om han kommer med noen uvitenskapelige påstander rundt hva man bør spise og hva man ikke bør, eller bør spise mindre av. Dette er en inspirerende bok, med noen små kjepphester. Noe kjedelig var det å lese de fleste oppskriftene, kanskje fordi alle ingrediensene ikke er like lett å få tak i i Norge. Noen håpefulle oppskrifter ”lagret” jeg meg til å prøve ut ved en passende anledning. Er du syk eller føler deg skikkelig dårlig, så skader det ikke å prøve livsstilen som Gundry reklamerer for i denne boken.

En helt ok bok om elevens tekst i grunnskolen. Den tar for seg kanskje litt for mange elevtekst eksempler og analyser dem, og i lengden blir det noe kjedelig og uinteressant. Innimellom kan tekstanalysene allikevel skimte noe interessante poenger. Boken innholder også et liten gramatisk del, men lærer leseren om hva man bør være obs på når elever skriver forskjellige type tekster. Leste ferdig boken etter eksamen, så kan hende "ferdig" følelsen gjorde noe med resten av boken. Boken kan være lur å dykke nærmere ned i når aktuelle og mer avanserte elevtekstsituasjoner oppstår i klasserommet. En bok som er blitt brukt i lærerstudiet gjennom flere år og utgaver.

Dette er en helt grei bok om skikk og bruk i samfunnet vi lever i, både på hjemmebane og på bortebane. Mange av rådene er selvfølgelige, noen har man ikke tenkt så mye på, andre igjen kan man relatere godt til, mens man på noen områder kan finne ut at man muligens har tråkket skikkelig i salaten.

Boken var tidvis kjedelig, men ikke fordi den ikke var nyttig, men fordi alt ikke var like relevant, givende og interessant, slik det ofte er med oppslagsbøker, selvom denne skiller seg noe ut fra den sjangeren. Boken kan allikevel brukes som en slags skikk og bruk leksikon som man kan ta en ekstra titt i før man skal i bryllup, begravelse, eller bare ut for å kjøre bil.

Sigrid Sollund, som også har skrevet boken "Hersketeknikker", skriver med et glimt i øyet og med innslag av humor, som noen ganger treffer, og andre ganger kan den være noe malplassert. Alt i alt en grei og lettlest bok som kan bidra til at du kanskje blir en litt bedre samfunnsborger, eller en litt bedre versjon av den du allerede er i møte med andre mennesker.

Dette er en grei fagbok om andrespråksdidaktikk. Den tar for seg problemer og utfordringer man kan møte på som lærer på en skole med elever som ikke har norsk som førstespråk. Videre gir den didaktiske tips til hvordan man kan jobbe med disse elevene og legge best mulig til rette med undervisning, med tanke på dem. Jeg savner allikevel litt mer konkretiserte arbeidsmåter.

Boken begynner med en del definisjoner, noe lovverk og forklaringer rundt hva språk er og hva språkets innholdssider er med tanke på form, innhold og bruk, der alle disse må være på plass for at et språk skal fungere optimalt. Forfatterne går også i dybden av disse tre, der formsiden deles inn i fonologi(læren om språklyder), morfologi(de mindre enhetene i ord som skaper mening, med bl.a. bøyninger og danning av ord), syntaks(ordsammensetning til større enheter som f.eks. setninger) og tekstlingvistikk(bl.a. læren om oppbygging av tekst utover setningsnivå). De tar videre for seg innholdssiden i språket som også kalles for semantikk, som er læren om hvordan ord brukes for å skape betydning på de forskjellige nivåene i språket. Forfatterne forklarer videre hvordan forkunnskapene til de som kommuniserer sammen har mye å si når det kommer til tolkning av en tekst. En fra Somalia kan for eksempel tolke en tekst på en annen måte enn en fra Norge, pga. forskjellig bakgrunn både språklig, sosialt og kulturelt.
Når det kommer til språkets bruksside, eller pragmatikk, så handler det ifølge Monsen og Tveit Randen om hvordan språket brukes og tolkes i samspill med omgivelsene, hva man ønsker å oppnå ved språkbruken og hvordan man kan oppnå det man ønsker å oppnå.

Videre skrives det hvordan et andrespråk læres og forfatterne tar først frem noen eldre teorier rundt dette, og hva som er et vanlig syn i dag. En interessant måte å være klar over er hvordan det som for læreren er et fremmedspråk, er bygd opp, og hvordan strukturen i språket er, sammenlignet med det norske språket. Dette kan være lurt å være bevisst når man underviser en med behov for norskopplæring som andre språk. Videre vises det i boken til viktige faktorer for å kunne lære seg andrespråket på en mest mulig effektiv måte. Her kommer bl.a. motivasjon inn. Boken tar videre fram isfjellmodellen til Cummins som viser til hvordan et godt utviklet førstespråk vil ha en positiv innvirkning på andrespråkslæring og hvordan mange av de samme metodene gjelder når man skal lære seg dette språket.

Forfatterne er også innom mellomspråksteorien, dvs. en teori om hvordan mellomrommet mellom førstespråket og andrespråket blir kalt et mellomspråk der eleven det gjelder prøver seg fram i bl.a. samspill med andre som mestrer, i dette tilfellet norsk som førstespråk. I denne fasen prøver eleven ut forskjellige hypoteser, og slike ”feil” sier Mosen og Tveit Randen, må ses på som en konstruktiv og nødvendig del av språkopplæringen. Videre setter de et skille mellom skolespråk og hverdagsspråk, der disse elevene også må lære skolespråket, noe som fortrinnsvis skjer i klasserommet. Hverdagsspråket blir til i sosial omgang med jevnaldrende.

Dette er noen av de ting som forfatterne av denne boken tar for seg. Boken er ganske lettskrevet til å være av den akademiske sorten, men til tider noe kjedelig også. Allikevel en grei innføring for de som er opptatt av dette, både lærere og studenter. Det finnes tykkere bøker enn dette rundt teamet, så ønsker man seg en god og ikke en altfor lang innføring rundt dette, så kan denne anbefales. Nok en pensumbok som jeg må gjennom.

Dette er en bok som er blitt godt brukt i både barnehage- og lærerutdanning. Jeg husker når jeg begynte på barnehagelærerutdanningen i 2009, så var en tidligere utgave av denne boken pensum, og nå 14år senere så er den pensum igjen, men denne gangen i studiene for å bli godkjent lærer.
I min tidligere studie fikk jeg aldri lest hele, men det har jeg gjort nå. Boken innholder tettpakket med fagstoff som har med barnas språkutvikling å gjøre, hva som fremmer den, hva som kan hemme den og hva som kjennetegner den. Den tar frem både de muntlige og de skriftlige sidene. Den tar for seg de minste barna og beveger seg oppover utviklingsstigen fram til tidlig skolealder.

I barnets språkutvikling er det absolutt viktig at barnet møter på et variert språkmiljø, dette legger boken solid vekt på. Alt fra musikk, rim og regler, lysbetont lek, regelleker, høytlesning, utforskning av skriftspråk, gode samtaler og en god del mer. Selv om det å bade barna i ord er viktig så påpeker Høigård at å bade barnet i språklyd ikke betyr at den voksne skal drukne barnet i ord, men at pausene i samhandlingene er like viktige som ordene. Da får barnet også tid til å si det som ligger barnet på hjertet. Boken tar for seg barn ned i 4-5måneders alder og hvordan de begynner å vise mer og mer interesse for omgivelsene og hvordan det gjennom lyder, gester og peking prøver å kommunisere med disse omgivelsene, som da hovedsakelig består av de nærmeste omsorgspersonene. Høigård påpeker også hvordan grunnlaget for språket ligger i det musiske. Med dette sikter hun til at i språklig sammenheng er alt som har med lyd, klang, rytme og gjentakelse musikalske elementer, som har avgjørende betydning for en god språklig utvikling hos barnet. Derfor anbefales musikk, sang, dans, regler og rim i både barnehage og skole, men også at foreldre hjemme kan bruke dette sammen med barnet. Hun påpeker videre hvordan det er viktigere hvordan man snakker til barnet enn hva man sier til det i denne tidlige fasen i barnets liv. Her kan babyspråket til mor hjelpe å holde spedbarnets oppmerksomhet.

Boken har en del faguttrykk, men det jeg liker med Anne Høigårds framlegging av flere av disse, er at hun forklarer hva de betyr på en enkel måte, og noen ganger også flere ganger utover i boken, for det er ikke gitt at man husker det etter en gang. Høigård påpeker viktigheten av et metaspråklig forhold til språket som viktig for barnet. Videre så er hun inne på hvordan vi skal stille spørsmål til barna. Der legger hun vekt på de åpne spørsmålene. Hun sier: ”Den beste støtten de voksne kan gi barnet i utviklingen av samtaleferdighet, er å bruke reelle og åpne spørsmål og vise tydelig interesse for barnets svar.” Når barnets språk utvikler seg videre så anbefaler Høigård at man minsker mengden av spørsmål og lar heller barnet få mer ansvar rundt samtalen. Noe annet som påpekes er samtalen rundt bøkene, hvor viktig det er, både for språket og får leseutviklingen. Dette med lesing påpekes jevnlig av Høigård, noe som har vært en hjertesak for meg de siste par årene jeg også jobbet i barnehage.

Anne Høigård er også innom grammatikkens verden og påpeker hvordan vi mer eller mindre automatisk lærer oss det grammatiske i språket, men at det blir vanskeligere å forklare hvorfor noe er som det er i oppbygging av ord, setninger og tekster. Barn de prøver seg fram på logiske måter og eksperimenterer med det grammatiske og etter hvert lærer de hvordan det henger sammen, som at det for eksempel ikke heter ”gådde”, men ”gikk”. Det er også interessant å se hvordan barna bruker tekst i hverdagen sin og hvordan utviklingen skrider fram fra pseudoskriving og til mer og mer moden skriving. Boken er også innom andrespråkstilegnelse og opplæring. Språk- og talevansker får et eget kapittel i boken, bl.a. det som har med stamming å gjøre, og litt senere rettes også noe av fokuset på dysleksi. Forfatteren gir en god og grundig innføring rundt det å arbeide med barns språk og gir leseren, studenten, barnehagelæreren og læreren mange gode tips med seg i ryggsekken. Videre gis det et par bolker med ti tips eller råd. Først ti råd til å støtte barnas språkutvikling, og så mot slutten av boken får vi en oversikt over ti råd til å støtte barnets skriftspråksutvikling. Enkle og gode råd å ta med seg videre inn i profesjonsutøvelsen.

Dette var bare et kort overblikk av bokens innhold og noe av det jeg bet meg merke i, men den innholder mye mer som kan være vært å ta med seg og denne kan godt brukes som en bok man tar å kikker i ved jevne anledninger, for den er innom de fleste sidene innen barns språk. Som pensum kan boken være litt overveldende, men da kan det være lurt å ha lest boken og så pugge det man tenker er det mest relevante å ta med seg videre. Dette er en god bok, som jeg håper holder seg som pensum flere år videre fram i tid.

Av de teoretiske fagene i grunnskolen var kanskje historie det mest interessante for meg. I dag har jeg lest en god del bøker om søvn, så hva er bedre da enn å lese en bok om søvnens kulturhistorie her til lands. Tross mange sitater på forskjellige gamle norske dialekter og noen kjedelige, men også interessante skildringer rundt nattøy, sengetøy, senger og lignende, så var det allikevel noe spennende å lese seg inn i fortiden og se hvor forskjellig den var fra tiden vi lever i i dag med tanke på det som har med søvn å gjøre. Det hjelper også at boken har en del illustrasjoner av de forsjellige skikkene, typen senger, innredning osv.

Etnologen og kulturhistorikeren Bjørn Sverre Hol Haugen klarer å fenge til en viss grad på et område som fort kunne blitt kjedelig for en som meg, og selv om boken hadde kjedelige partier, så tok den seg ofte opp igjen og gav nysgjerrigheten mersmak. Forfatteren viser også på en interessant måte hvordan religiøsitet og overtro ble sauset i hverandre når det kom til å beskytte seg mot nattens lumskheter, mareritt, nattskrekk og lignende. Dette og en god del andre ting som har med søvnens historiske mysterier å gjøre blir tatt opp i boken som holder seg for det meste rundt 1800-tallets og begynnelsen av 1900-tallets skikker, men den gir også noen glimt i en enda lengre fortid og viser også til skikker som har vedvart opp imot vår egen tid.

En helt grei bok om evangelisering som gir lesern noen enkle, generelle og viktige tips med tanke på evangelisering. Jeg savner allikevel litt mer dybde og bedre struktur i boken, og måten boken er skrevet på appelerer ikke helt til meg, selvom den har sine gode forslag og tips å komme med, så ble den litt kjedelig i lengden selvom den er rimelig kort. Det kan ha noe å gjøre med at den ble skrevet i 1996 og at noen av metodene kanskje bør modifiseres litt til tiden vi lever i nå. Boken bærer også et klart luthersk preg, men trenger allikevel ikke å være en hindring for en som ikke er lutheraner.