Bokelskere.no

En god bok om det vi eier og har i Kristus når vi lever i tro og overgivelse til Ham. Den tar for seg hvor avhengige vi er av Jesus for å bære frukt, for å kunne leve det livet Gud har kalt oss til. Simpson kunne brukt mer bibelvers for å underbygge noen påstander, for noen ganger kan man lese to-tre sider uten en eneste bibelreferanse. Men i det store og hele er dette en oppbyggelig bok med åndelig tyngde. Jeg kan ense en viss redigeringsfeil når noen sider i et kapittel kommer på nytt i neste kapittel, usikker på hvordan det er i origibalen. Kanskje det var meningen, kanskje ikke, men allikevel greit med litt repetisjon.

Dette er en av de gamle gode åndelige godbitene der ute. C.O. Rosenius, som virket i vekkelsestider i Sverige, skriver her ransakende og godt rundt noen av kristenlivets viktigste områder. Boken er lettlest og innholder viktige sider i forholdet til Gud og medmennesker. Rosenius vektlegger viktigheten av å ha rettferdiggjørelsen helt på stell, dvs. at rettferdiggjorte i Kristus lyser klart for oss, før vi kan gå videre inn i helliggjørelse og et liv i seier over synd. Rosenius går sterkt imot hykleri og de som pådytter andre loven og religiøse ritualer og som mangler et klart blikk på evangeliet. Selv om en del av disse kan være velmenende så kan det føre mer til lovtrelldom en sann frihet i Kristus.

I første del av boken gir Rosenius også en av de bedre innføringene jeg har lest rundt lignelsen om den bortkomne sønnen. Det var spesielt oppbyggelig lesing. Han er også senere opptatt av at man skal ha en sann og ekte tro og ikke noe som ligner. Han prøver så godt han kan å vise forskjellen og kunne gjerne ha skrevet litt mer rundt dette, men en sann troende er selvransakende og ser sine svakheter klarere enn en falsk troende som er helt tilfreds med sin åndelige tilstand. Dette er en radikal bok, men samtidig et nødvendig vekkerrop til den mer moderne kristne skaren.

Da kom den første boken som omhandler biohacking ut på norsk. Biohacking legger vekt på alle sider ved helsen, så mange sider at denne boken til Biohacking Girls, bestående av Alette Sophie Aubert og Monica Øien Dyvi, ikke kan få med seg alt like detaljert. Tross dette er boken deres en godt og enkelt skrevet bok for enhver som er interessert i litt bedre helse en de innehar på nåværende tidspunkt. Selvom mange av helse områdene er skrevet om tidligere hver for seg av andre, også her i Norge, slik som god søvn, riktig kosthold, trening og stressmestring, så er det godt å få dette samlet og fra et biohacker perspektiv. Boken tar også fram viktige sider som ikke er blitt vektlagt like mye i norskutgitt helselitteratur, slik som det å få en god start på dagen ved hjelp av morgenlyset/soloppgangen, bruken av blålysbriller og det som har med stråling og jording å gjøre, selv om forfatterne ikke går så dypt i materien på de to sistnevnte områdene. Stråling har vi noe litteratur av i regi av Einar Flydal og kunne vært inkludert noe mer i boken. Boken fokuserer også på viktigheten av sollys, og selv om Johan Moan har skrevet en bok om det i Norge, så er det også på sin plass å få dette fram fra et godt biohacker perspektiv.

Aubert og Øien Dyvi er nok ikke like ”strenge” som de fremste biohackerne i utlandet, men tilpasser dette norske, og nybegynnerforhold og det er sikkert ”strengt” nok. Det er jo ikke alt som er helt 100% optimalt, som f.eks. når de snakker om å spise sesongbasert, og så inkluderer de banan på et område som ikke finnes i sesong i Norge. Det mest optimale ville vært kun å spise det som vokser og gror i Norge når det kommer til frukt og grønnsaker. Det er allikevel ikke det letteste, så det å ta seg en banan av og til skader ingen. Det de er ganske ”strenge” på er å få minst 30 minutter med tidlig morgenlys. Jeg ville sagt minst 20-30minutter morgenlys hvis det er regn eller overskyet, men er det sol og klar himmel, kan minst ti fokuserte minutter fungere bra. Men for all del, desto lenger desto bedre.

Kapitlet om trening likte jeg spesielt godt, siden jeg enda ikke har lest så mange bøker som fokuserer spesifikt på det å få mest mulig ut av treningen, selv om bl.a. Ben Greenfield skriver en del om det i sine bøker. Jeg er nok noe uenig i at vi skal spise masse grønnsaker, som de påpeker som et helsemessig hack. Jeg har forståelse for utsagnet, men etter at jeg har satt meg inn i carnivore dietten og lest meg en del opp rundt de skadelige stoffene mye av moderne grønnsaker innholder, så bør ikke grønnsaker være så høyt oppe på listen, tenker nå jeg.

Ellers var jeg ganske inneforstått med mye av det forfatterne skriver og stort sett enig i mye av det. De skriver på en enkel og engasjerende måte. Det var også spennende å se hvilke biohackere og helseentusiaster de har hentet inspirasjon fra og da er jo bl.a. Dave Asprey, Ben Greenfield, Hexeberg ekteparet, Satchin Panda, Nina Teicholz noen av de navnene jeg kjente godt igjen. Så kildelisten bak i boken er ypperlig hvis man ønsker å dykke enda dypere i dette materialet. Jeg vil si at boken ”Biohacking” er for de som er opptatt av helhetlig helse det Sara Lossius bok ”Paleoliv” var i sin tid for de som var opptatt av Paleolivsstilen. ”Paleoliv” var en bok som var et av startskuddene i min jakt på bedre helse, og noen av ingrediensene derfra kan vi også finne igjen i ”Biohacking”. Håper denne boken kan dra flere i retningen av god helse, noe jeg ikke ser bort i fra med tanke på populariteten den har hatt på salgslistene siden den kom ut. Dette er en av ypperst få bøker jeg har kjøpt i løpet av en boks lanseringsår, dvs. tiden den kun ligger ute til full pris. Til slutt vil jeg si bra jobba Alette og Monica med boken vi helsefreaker har ventet på.

En inspirerende bok rundt bønn av den kjente vekkelesespioneren D.L. Moody som kjente til viktigheten av bønn for sjelers frelse, samt hva som kan hindre bønnesvar.
Boken gir mange gode og viktige poenger til leseren, den viser bl.a. viktigheten av tilbedelse, takksigelse, bekjennelse, oppgjør, tilgivelse, tro og enhet for å nevne noen vesentligheter Moody gir oss innblikk i for å få kvalitet over bønnelivet. Boken gir oss også inspirerende vitensbyrd rundt bønnens kraft og virkning av mennesker som levde på Moodys tid.

Ønsker du et dypere bønneliv og inspirasjon til det men ikke orker de lange bøkene rundt bønn, så er denne en ypperlig anbefaling. Den er enkel, lettlest og konsis, men vær forberedt på indre ransakelse. En bra bok om bønn, med en inspirerende innledning av oversetter Oddvar Nilsen.

Dette må jeg si var en berikende bok om relasjoner. Jeg husker at jeg fikk den i bursdagsgave for over 15 år siden av en god venn, men det var først nå jeg fikk lest den. Jeg kan angre på at jeg ikke leste den tidligere, men jeg angrer ikke på at jeg nå endelig har gjort det. Kanskje kunne jeg spart meg for noen relasjonelle problemer og usikkerheter dersom jeg hadde lest den før.

John C. Maxwell gjør en god og oversiktlig jobb med å presentere de 25 universelle prinsippene for relasjonsbygging, som er avgjørende for at relasjoner skal fungere optimalt. De fleste kapitlene og prinsippene er engasjerende og givende, og kan tilføre noe positivt i enhver relasjon man er involvert i. Boken gir gode illustrasjoner i form av historier fra virkeligheten – enten fra Maxwells eget liv eller fra andre mennesker av betydning.

Som kristen skriver Maxwell på en inkluderende og god måte, slik at også en ikke-troende leser kan ha stort utbytte av boken. Selv om han refererer til Salomos ordspråk og enkelte skikkelser fra nyere kirkehistorie, som William Booth og D.L. Moody, blir det aldri påtrengende. I tillegg har han mange års erfaring som pastor i store menigheter, og han skriver med troverdighet og innsikt. Han er åpen og ærlig om sine feiltrinn i livet, men stopper ikke der – han trekker alltid fram hva han lærte av dem.

Opplever du at relasjonene dine ikke fungerer slik de burde, er dette en bok du bør lese. Den gir konkrete og lettfattelige tips. Maxwell skriver på en lett og engasjerende måte, som ikke krever høy intellektuell innsats – bare et ønske om å få relasjonene i livet til å fungere bedre.

En inspirerende bok om hvordan man på det helsemessige plan kan gjøre ting smratere og ikke nødvendigvis hardere. Som f.eks. å trene, gjør vi det ofte for tungvindt og stressende, når vi kan få bedre resultater med enklere og smartere metoder? Løper vi flere mil og tror vi gjør helsen en tjeneste, eller finnes det smartere og enklere metoder som er bedre for helsen? Asprey tar for seg mange områder rundt helse og viser leseren hvordan dette kan gjøres i praksis. Noe har han vært borti i andre bøker han har skrevet, som delen som har med tilskudd å gjøre. Han viser til alt fra enkle hack du kan gjøre hjemme, til de mest avanserte hackene som nok koster noe mer. Men alt alt en bok, der den siste åndelige delen kunne vært utelatt, bortsett fra delen som tar for seg viktigheten av å tilgi andre mennesker.

En innholdsrik bok om betydningen følelsene har for livet vårt, fra krybbe til grav. Boken går noe detaljert til verks, med mange eksempler fra hverdagen som får fram poenger flettet inn med forskning.
Jeg har lest en del bøker som har med følelser å gjøre, så alt var ikke nytt, men det er alltid fint å få temaet repetert og fra andre perspektiver, samt noen nye innputt. Boken tar bl.a. opp hvordan hjernen fungerer i forbindelse med forskjellige følelser, hvordan emosjonell intelligens har mer å si en IQ og hvordan det er helt nødvendig for å komme seg fram i livet. Boken viser oss også hvordan vi kan integrere emosjonsarbeid i hverdagen og i skole og hvordan leseren også kan bli seg mer emosjonelt bevisst. Boken kom opprinnelig i 1995, men mye har skjedd siden den gang og derfor har det kommet noen nye utgaver siden.
Det negative med boken er at skriften er unødvendig liten og dermed kan den virke mer tunglest enn den egentlig er. Boken er også slik at den etter hvert kan miste noe av gnisten, men i det store og hele holder den leseren engasjert. Følelser er viktig for store og små, og her kan den voksne få innsikt i viktigheten av dette og dermed kunne gjøre noe med det i eget liv og livene til de rundt seg.

Da var det på tide å sette seg litt inn i rødlysbehandling. Selv om solen gir sin del infrarødt lys, kan rødlyspaneler være enda mer effektive, men de har også et toppunkt man ikke bør overskride for å få de beste effektene i følge forfatter Fredrik Paulún. I tillegg til en innføring i rødlysterapi, gir også Paulun leseren innblikk i viktigheten å få sol på kroppen på tross av all antisolpropaganda vi møter i samfunnet ellers. Solen er viktig, noe forfatteren her poengterer, selv om hovedfokuset er på rødlysterapi. Dette er første boken jeg leser som fokuserer på disse lyssprektrene, den er lett lest og gir en god innføring i temaet. Jeg ser fram til å prøve ut noen av produktene, de virker svært lovende, og når forfatteren påpeker at de fungerer like bra som ibux med tanke på smertelindring, så er det vel bare å teste i vei. Selv om forskninger er i begynnerfasen, så finnes det allerede en god del forskning på forskjellige områder infrarødt lys er blitt forsket på med meget gode resultater. Jeg merker meg at mye av forskningen er med ganske få deltakere, så forhåpentligvis blir det noen større og mer omfattende studier etter hvert. So far, so good!

Som tidligere dispensasjonalist (mer eller mindre), men nå preterist, er det interessant å se hva man før trodde som så innlysende, men i dag tydelig ser som en villedende endetidslære. Dette er også en av de få bøker jeg har lest to ganger, en gang i min ungdom (enten helt eller delvis leste jeg den da) og en gang til nå. Da som dispensasjonalist, nå som preterist.
Dessverre er denne boken i en slik villedende kategori med tanke på endetiden. Den er skrevet av pinsepionér Thoralf Gilbrant. Han skriver nok oppriktig, og det virker som han oppriktig og engasjert går til verks ved å få fram at bortrykkelsen og gjenkomsten er nært forestående. Dessverre er mye tatt ut av sammenheng, og han innrømmer paradokser, som jeg ser har en bedre løsning fra et preteristisk perspektiv enn et futuristisk. Han er nesten ikke inne på problemene med nærhetsindikatorene gjennom hele NT, og de gangene han er det, innrømmer han at disiplene trodde at gjenkomsten ville skje i deres levetid og at Jesus også talte om sin gjenkomst på en slik måte at disiplene forstod det slik at Han ville komme igjen i deres levetid. Gilbrant skriver også at de første kristne trode like fast på at de levde i de siste tider med Herrens komme like rundt hjørnet som mange kristne i dag. Dessverre klarer ikke Gilbrant å se konsekvensene av en slik ressonering, og selv om han nevner Jerusalms fall innimellom, så ser han ikke den enorme betydningen og det eskatologiske klimaks den begivenheten innebar, at akkurat det var det komme Jesus snakket om og disiplene og de første kristne ventet på.

Gilbrant peker også på at alle folkeslag først må nåes med evangeliet, men sammenligner vi skriftsted med skriftsted så påpeker det inspirerte ord flere steder at dette allerede hadde gått i oppfyllelse i disiplenes levetid (Bl.a. Kol.1,6). Selvom Thoralf Gilbrant peker på at Guds rike er usynlig, så påpeker han også at vi venter et synlig jordisk rike, selvom dette er stikk i strid med Jesu egne ord om Rikets natur. Han er også inne på at tidens tegn øker i styrke, men når det motsatte er tilfellet sett historisk, så vil han vel få et problem? Hvorfor minker tegnene kraftig i styrke sammenlignet med tidligere tider? Hva med at alle tegnene var kraftig og tydelig tilstede i det første århundre, spesielt mellom år 66 og 70 e.Kr?

Gilbrant overåndeliggjør også dette med gjenkomstens nærhet ved bl.a. å påstå: Herrens komme er ikke noe fjernt, noe som gjelder en annen generasjon og som tilhører en annen tidsalder" og peker på vers som Fil. 4,5 der Paulus skriver "Herren er nær" og der Gilbrant videre tar dette til inntekt når han videre påstår: "Hele tiden er han nær og på alle måter er han nær [...] Og Hans gjenkomst er nær, alltid umiddelbart forestående uansett om det er i det første eller i det tyvende århundre". Jeg håper den gjennomsnittelige leser kan forstå forvirringen dette skaper ut fra Jesu klare ord om at Han snart ville komme igjen i det første århundre og at det ville skje iløpet av Hans egen generasjon (Matt.24,34). Mye kunne vært trukket fram fra boken som viser at denne læren ikke holder mål og at et preteristisk syn gir mye mer mening.

Nok en helt ok bok innenfor skolesystemet, denne gangen om faglærerens rolle og hvordan få best mulig utbytte av undervisningen overfor elevene. Her kommer flere tips, alt fra et godt forhold til elevene til, det å kunne faget sitt, til vurderingspraksis og differensiering. På et av de siste sidene gir forfatterne ti nyttige bud for faglæreren som enkelt kan repeteres ved behov.

Som ung var jeg fascinert av ninjakonseptet, både historien, kampsporten og det som ble presentert i diverse filmer rundt denne mystiske skyggekrigeren som virket både selvsikker og uovervinnelig. Men var ninjaen slik vi blir presentert for den i dag? Ikke i følge Stephen Turnbull som har studert historien til disse shinobiene, som de også er kjent som. Turnbull tar et lite oppgjør med mytene rundt denne krigeren, alt fra den svarte drakta til de berømte shuriken stjernene de antas å ha brukt.

Det som var mest skuffende var at forfatteren la bildet jeg hadde om ninjaen i grus, med god historisk grunn vel og merke. Men jeg er voksen og tar det med en klype salt og det kan hende jeg hadde reagert sterkere i mine yngre dager.
En annen ting er at boken er ganske tung og detaljert på forskjellig områder. Det å holde styr på utallige japanske navn, uttrykk, steder og byer fra middelalderen og moderne tid blandet med japanske tegn er et kunststykke i seg selv. Men, Iga og Koka sitter, som et av hovedsetene for ninjaen. Boken beskriver også en del ninjamuseumer og hvordan ninjakonseptet blir presentert i disse, noe som kan bli litt langtekkelig i lengden. Midt i alt dette er det allikevel gode historiske innblikk i hva og hvem ninjaen var og hva den har blitt til i dag, nemlig en meget kommersialisert figur ifølge Turnbull. Boken tar også for seg ninjaen i filmhistorien og i lys av filmindustrien, men tar ikke for seg titler som var meg noe særlig bekjente. Mesteparten er filmer fra før 1970. Alt i alt en grei bok, men allikevel ikke noe som svarte til forventningene.

Et greit innblikk inn i den moderne fariseismens verden som kan skjule seg i kristne kretser og bak åndelig fromhet. Boken kan være ransakende til tider og man bør sjekke seg selv litt og få vekk fariseismens spor i en selv underveis.
Carsten Hjort Pedersen får fram mange gode poenger og gir også fariseeren håp. I motsetning til Edin Løvås bok "Maktmenneske i menigheten" der han maler fariseeren som en psykopat mer eller mindre uten håp, så viser Pedersen et bilde av fariseeren som det faktisk er håp for og viser bl.a. til Paulus og Nikodemus. Alle troende kan ha tendenser til fariseisme, en tendens man bør kvitte seg med så fort man merker den slik at ikke den vokser opp til fariseeisk kaliber.
Forfatteren tar for seg fariseeiske kjennetegn fra bibelen og hvordan det kan relateres til oss og det livet vi kanskje gir uttrykk for å leve for Herren, men som kan skjule tendenser til denne surdeigen Jesus så sterkt advarte sine disipler for.

En helt OK innføring i vurderingspraksis i skolen. Nordahl mfl. får fram mange viktige poenger å ta tak i for å vurdere elevene. Her er det ikke bare snakk om å sette karakter, men å gi elevene innsikt i det de skal vurderes i, hjelpe dem på vei til å forstå og legge fram klare vurderingskriterier. Forfatterne påpeker viktigheten av en god relasjon til lærer, der lærer også oppmuntrer og roser eleven underveis, har klar klasseledelse osv. som viktige faktorer, men samtidig en god del andre faktorer som boken tar for seg. Alt i alt en helt grei bok som lærere kan kikke i for å få bedre innsikt i dette feltet.

I denne boken tar Don K. Preston for seg oppstandelsen slik den blir presentert i Daniels bok 12,2. For det meste går han i rette med delpreterister og deres forståelse av dette og han får fram hvordan flere av dem mener at dette er en profeti om oppstandelse i år 70, men kun et typologi på den endelige oppstandelsen som de mener skal skje ved tidens ende. Preston viser hvordan dette ikke gir mening, på en bibelsk måte, men også hvordan disse som selv prøver å ikke gå på kompromiss med trosbekjennelsene, faktisk gjør det med tanke på læren om oppstandelsen.

Preston er også inne på det dispensasjonalitsiske synet og gir også det noen stikk i siden og viser på en bibelsk måte hvordan Daniel 12,2 viser til den samme oppstandelse som Åp.11 og 20 snakker om, som 1.Kor.15 snakker om osv. Selv om det er veldig mye gjentakelse her, og boken kunne vært mye kortere, så får Preston inn budskapet med t-skje og viser hvor uholdbar, spesielt det delpreteristiske synet er sammenlignet med Guds Ord. Han viser også til debatter der motdebattantene ofte ble svar skyldig, i dette tilfellet når det kommer til oppstandelsen.

Her skriver Gordon Tobiassen hvor ille det står til med verden i dag og hvordan det liksom skal vise at Jesus snart kommer tilbake. Tobiasen tar bibelvers løsrevet fra sammenhengene, spesielt tidssamenhengen det er skrevet i og tolker det inn i moderne tid, samtidig som han peker på moderne katastrofer og lignende som skal bevise at Bibelen har rett på at Jesus snart vil komme igjen. Med typiske dispensasjonalistiske toner svartmaler han verden og mener at det er like før Jesus kommer, uten å vite at det var mye verre før i tiden og at Jesu komme passer mye bedre inn tiden opp mot år 70 e.Kr. Tobiasen hevder at vi i dag ser profetiene i Bibelen gå i oppfyllelse på en måte vi aldri før har sett. Dette er direkte feil. Ser vi i tiden opp mot år 70, ser vi at dette passer akkurat inn i det Jesus og Apostlene forutsa ville skje av tegn i løpet av deres egen generasjon. Greit å dykke litt i historien og ikke bare ta til seg det man ser i det moderne nyhetsbildet og trekke gale konklusjoner ut av det. Han kommer også med feilinformasjon og påstår at over halvparten av verdens befolkning levde på sultegrensen i 2005 da dette heftet kom ut og at det skjer over 600 meget sterke jordskjelv hver dag. Tobiassen gir også inntrykk av at jordskjelvene har tiltatt og økt i styrke, noe som også er feil. Jordskjelv raten er stabil og har sine ”opp og ned” turer.

Jeg kunne tatt fram mye mer som ikke stemmer i boken. Dispensasjonalister har tendensen til å påstå at ting er verre enn de er og trekke altfor raske konklusjoner, med bibelvers revet ut av sammenheng og påstår ting som ikke en gang har hold i Guds Ord når man går nærmere i detaljene.

Selv om Tobiasen kommer med mye interessant informasjon om tiden vi lever i så kommer han også med direkte feilinformasjon som jeg har gitt noen eksempler på over.

En ganske skuffende bok som ikke helt innfrir det tittelen lover, nemlig at man skal bli raskere på å lese. Ja, den kommer med et par teknikker, men ellers går det mye på studieteknikk, få overblikk over det man skal lese osv. Store deler av boken er forskjellige type oppgaver i form av fagtekster fra forskjellige felt som man skal lese raskest mulig og huske mest mulig av med en etterfølgende quiz.
I tillegg kommer det noen merkelig oppgaver med tall som jeg ikke helt grep meningen med, selv om de sikkert hadde en mening.

Kanskje det at boken er fra 1979 og kanskje noe utdatert spiller en rolle for at den ikke gav meg noe særlig. Når man lærer mer om kunsthistorie, psykologi, astronomi, evolusjonshistorie m.m i form av fagartikler som er satt inn i boken, enn man lærer om hurtiglesing og det å lese hurtig så tror jeg Tony Buzan ikke helt har nådd det målet boken er ment til. Mye av dette hadde passet bedre inn i hans andre bøker som ”Husk bedre” og ”Bruk hodet bedre” uten at jeg har lest dem, men i en bok som har tittelen ”Les hurtigere” forventer jeg noe mer enn husketeknikker, selv om det kan spille en viss rolle, siden det er liten vits å lese hurtigere viss man ikke husker det man leser, så synes jeg Buza skriver seg litt bort og det hjelper ikke særlig med tanke på hurtiglesing. Det man får er å teste lesehastigheten sin ved å måle antall ord man leser i minuttet. Det var rimelig nyttig, men stort sett mer gav ikke boken meg.

En godt og lettskrevet bok av Espen Ottosen om det å være tydelig uten å fordømme. Ottosen tar for seg grøfter kristne kan gå i, hvordan noen kan virke fordømmende overfor ikketroende, kanskje uten å mene det, mens andre igjen rygger unna og prøver å være ytterst forsiktig og heller trekker seg unna en offentlig debatt i frykt for å bli stemplet som det.
Her tar Ottosen fram flere sider samtidig som han prøver å gi et balansert bibelsk bilde av hvordan vi skal være mot ikke-troende med tanke på liv, lære og formidling av kristen moral.

Boken gir mange gode perspektiver, samtidig som Espen Ottosen også setter ut noen varsellamper om veien flere kristne ledere har tatt med å bl.a. pakke det bibelske budskapet mer inn i bomull enn å kanskje våge å si det slik det er for å kanskje slippe å møte motstand fra det offentlige. Samtidig gir Espen Ottosen et realistisk bilde på at det faktisk er helt bibelsk at troendes synspunkter ikke lett vil bli akseptert fra en sekulær verden og at vi ikke alltid kan forvente det heller. Det er bare å se på Jesus og apostlene gjennom bibelhistorien.