Bokelskere.no

Det er Roars landskap, og smerten hans kommer aldri til å slutte å renne derfra, renne rett inn i årene hans og ut gjennom knokene, ut gjennom den tynneste huden på fingertuppene. Selv om huden er lukket i fine fingertuppbuer, renner likevel smerten ut og blander seg med fargene hans, blir noe annet på lerretet, forvandler seg til lyd, en diger dissonans, en bass som skjærer over i noe lysere, styggere og aldri lar seg skru helt av. Sånn er Roars smerte. Forskjellig fra min.

Det er typisk Roar. Han finner et nytt uttrykk og bruker det så ofte at det devalueres allrede før det har rukket å stige i verdi som nytt og originalt.

Alle har sånne bilder. Glansa flak fra barndommen. Ting som flyter til overflaten av og til.

Vi kan ikkje eige kvarandre

Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi kan ikkje eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

• Arne Ruset

Hvorfor har jeg ikke jublet over hver centimeter?
Struttende stolt kunne jeg ha gledet meg over rumpe,
bryster og buk, smilet, flanken og luggen.
Alt perfekt satt sammen til akkurat meg.
Men jeg har alltid villet være annerledes.
Ikke en annen, bare litt høyere. Mørkere. Enda litt lysere.
Mystisk.
Bløtere hud, duvende bryster, kortere hår, eller tykkere,
kanskje rød. Tenner uten hull, eller med mellomrom.
Nå er det for sent.
Planen er allerede pønsket ut.
Jeg skal beskjæres.

Hvorfor er mennesket egentlig til og hvad skal det her nede på jorden? Det kommer inn av en dør og går ut av en annen - hvorfra, hvorhen?

I Russland er det ingen næringslivssaker. Og ingen politiske saker. Det finnes ingen kjærlighetshistorier. Bare kriminalfortellinger.

De kom med alle rettene samtidig, som de alltid gjør på kaukasiske restauranter, de setter ikke så høyt den utsatte behovstilfredsstillelsen konseptet med forrett og hovedrett innebærer. Vi spiste. Bak oss hadde forretningsmennene gitt opp maten og gått over til å tafse på ledsagerne, og var ikke særlig diskre. Bordet deres var en røykorgie. De røykte sikkert i dusjen.

En måned kunne virke optimistisk, men i Russland visste man aldri. De kunne velte seg i gjørme og vodka i et tiår, og så trylle fram en skyskraper eller henrette en kongefamilie på en ettermiddag hvis de bare la sjela i det og insentivene var riktige.

Og med det åpnet døren seg, og Florence Trieves, pen og velstelt så nær som en strimmel purre i håret og en forrykt mine, stilte seg overfor dem.

Han har en frisyre som signaliserer at han vil ha kort og langt hår på en gang.

I dag prøver jeg bare å leve på overflaten. Jeg skriver noe på en post-it lapp og kaster den. Leser IKEA-katalogen. Søker opp kattevideoer på nettet.

Jeg har møtt en rekke mennesker som har bekymret seg så mye at det i stor grad har redusert gleden i livet. Som sagt: livet er en balansegang, bl.a. gjelder det å finne den rette blandingen av bekymring, glede og ro. Forfatteren Mark Twain skal på slutten av sitt liv ha sagt: 'Jeg har i hele mitt liv ventet på svære katastrofer som aldri skjedde. Og i grunnen hatt liten glede av det!'

Når jeg kommer inn på kjøkkenet,
ligger lyset
sølt utover gulvet,
som fra en veltet mugge
solskinnet floker seg i gardinene.

Og jeg begynner å synge,
for det er en slik dag,
en dag for harer og blomster
og hjerter som snur seg
og altfor høye, altfor raske
skjøre, falske toner.

Det er greit med falske toner,
tenker jeg
og går opp en oktav.