Bokelskere.no

Folk trur jo dei er avslappa og har låge tersklar, skryter på seg skitne bad og haugevis med enkeltsokkar, men dei likar jo likevel ikkje ungar som mistar kontrollen og riv ned og smakar på pyntegjenstandar og hopper på folk i sofaen.

Hopp

Eg kunne introdusert deg for ein singel kompis, sa han.
Men eg trur ikkje han er så gira på å hoppe etter Wirkola.
Sa Wirkola.

Det er ingen tvil om at kvinner har vært i et durabelig mindretall når det gjelder å markere seg innen kunst, kultur og vitenskap. Og hvorfor er det slik? Burton skisserer opp to hovedårsaker: manglende utdanning og ekteskapets begrensinger.

Når dyktige damer blir kalt for flinke piker, tar man fra dem kreden for deres egen dyktighet. Det antydes at det er din usikkerhet som fører til at du hele tida vil vise hva du er god for overfor andre - at dette dermed er selve drivkraften bak dine prestasjoner. Du reduseres til å bli en nevrotisk person med et problem

• De virker ikke fascinert av kvinnen lenger, svarte venninnen. Noen menn blir nitti og er stadig fascinert av kvinnen, jeg vet om en som gikk og la seg i sengen med en dement dame på sykehjemmet, slik at slekten stadig fant bestemoren si omklamret av denne fremmede mannen når de kom på besøk.

• Jeg fikk henne ikke, men jeg lærte noe den vinteren. Og det er ikke dårlig bare det. For det er sånn vi vokser, Ingeborg, ved stadig å miste biter av oss selv - gi dem bort, som små relikvier. Hvem ender opp med å få dine, vet du ikke før det har skjedd. Det er en fin tanke, ta vare på den.

Røger og Dragheim vil få mange av oss til å følte på misunnelse over denne typen disiplin og den evnen til forsakelse de fremviser, men heldigvis har professor Ingar Wilhelmsen en trøst å gi oss andre mer sedat anlagte.
" La oss si du får to år ekstra fordi du trener så mye, men det du ikke må glemme, er at de to årene får du på slutten av livet ditt, altså kanskje i nittiårsalderen. Gevinsten av beinhard trening, forsakelse og stress er to år ekstra på gamlehjem"
Noen synes å tro at gevinsten kommer i form av to ekstra år i tredveårsalderen. Det gjør den altså ikke. Det skal allikevel ikke underslås at kvaliteten på livet ofte øker ved jevn fysisk aktivitet.

... Glutenintoleranse i form av cøliaki er en viktig, men relativt sjelden sykdom som rammer en til to prosent av oss, og som ikke må overses... Det er neppe fysisk farlig å gi barn glutenfri kost, selv om de ikke trenger det. Det er dog helt unødvendig. Man blir verken slankere eller friskere av slikt. All forskning av en viss kvalitet rundt om i verden bekrefter dette. Man blir derimot unødig sykdomsfiksert og får kanskje litt lavere livskvalitet. Voksne får gjøre som de vil med sitt liv og sine ideer om hvor man henter helse. Jeg er mer bekymret for sykeliggjøringen av barn. Dette er ikke påført av helsevesen eller samfunn, men av foreldres ofte naive tro på hva som faktisk er sunt og helsebringende.

Nå må jeg igjen høre på Claudes sedvanlige uttalelser om ord og uttrykk i menyen, som om han er den første som noen gang har oppdaget disse uviktige absurditetene. Han dveler ved pannestekt. Hva er panne er, om ikke en løgnaktig skjønnmaling av det vulgære og usunne stekt. Hvor ellers skulle man steke hans kamskjell med chili og limejuice? I et timeglass?

Jeg visste hvordan det var, jeg hadde selv bidratt i sin tid, fullstendig innvevd i familiens selvfortelling. Først da jeg brøt, først da jeg fikk avstand, begynte jeg å se det annerledes, men også da sakte og med museskritt, så stor makt har foreldrenes fortelling over barnas virkelighetsforståelse, at den er nesten umulig å rive seg løs fra.

Bølgene går høye med skumkroner på og vannet er turkis.

Driver med dumpsterdiving når de er i byen, leter gjennom søppelcontainere utenfor butikker og boligstrøk, for folk kaster alt mulig sier de, selv ting som fremdeles kan brukes, det er en vanvittig sløsing. En av guttene fant splitter nye fjellstøvler i en container, med prislappen fortsatt på, de var akkurat i hans størrelse. En annen gang fant han en hjortesteik, fremdeles dypfryst. En bekjent av Jay lever av det på fulltid, men det kanskje også fordi han har svært vanskelig for å få jobb etter å ha tatovert et marihuanablad midt i panna.

Den skarpe hvite månen tegner landskapet med sølvpensel, strekker kjøligblå skygger mot purpur og svart. De sølvtuppede trærner svaier sakte, nattehimmelen mumler lavt, froskene faller i søvn. Fremdeles sitter jeg der med søstrene mine, og fjesene deres skinner i det svake lyset fra månens hemmelige liv.

Pierre hadde tilbrakt åtte år på et sinnsykehus fordi han var overbevist om at han var et egg. - I jævla åtte år, pleide han å si, han snakket veldig fort med en merkelig fransk aksent. - Trodde jeg var et egg. Je croyais que j eitas un æuf Jeg tuller faen ikke. I denne tiden ble den forlatte kroppen hans matet, flyttet, vasket og kledd på av pleiere som ikke hadde noen anelse om at det var et egg de stelte.

• Du skal få et eksemplar av meg, sa Anne, hun reiste seg og gikk bort til bokhyllen. Hun tok opp noe som for Patrick så ut som et uuholdelig tykt bind fra et halvt dusin av samme bok. Han likte tynne bøker som han kunne slippe ned i frakkelommen og la ligge ulest i måneder. Hva var poenget med en bok hvis du ikke kunne bære den med deg som et teoretisk forsvar mot kjedelighet?

Hva er formålet med besøket ditt, sir? Forretning eller fornøyelse? -Ingen av delene -Unnskyld? Hun var en pæreformet, sneglefarget, korthåret kvinne med store briller og mørkeblå uniform.
-Jeg er her for å hente liket av faren min, mumlet Patrick. -Jeg beklager, sir, jeg hørte ikke hva du sa, sa hun med formell iritasjon. -Jeg er her for å hente liket av faren min, ropte Patrick sakte. Hun ga ham passet tilbake. - Ha en fin dag.

Disse lyse kveldene i mai var tunge for de eksistensielle nødstedte, mer vemodig enn de mørke i november. Maikvelder var for de glade og fornøyde, og fødselsdager høre til de øyeblikkene da elskerinner merket at de var nummer to i rangordenen, uansett hvor mye de opplevde at de var nummer en i hemmelighet

De kjærlighetsulykkelige som er av et visst temperament, har et sterkt behov for å snakke om det, hele tiden og med hvem som helst. Snakkingen lindret smerten. Når Ester Nisson var harmonisk og tilfreds, fortalte hun ingenting om private forhold. Det trengte hun ikke. Når hun led ble hun løsmunnet og skjødesløs med seg selv og veldig ensidig. Hun lette overalt og hvor som helst etter noe, et ord, en frase, en iakttagelse som kunne hjelpe henne å se sammenhengene og beveger seg framover. Det var bare å håp hun ville ha, ingen visdomsord om kunsten å resignere. Så hun la ut sin nød til allmen beskuelse.

Spydighet og sarkasme kunne ikke sameksistere med et kjærlig sinnelag, de var forakt som ikke våget å stå fram, feighet som hadde aggresjonen på slep.

Bøkene er allltid tilgjengelige følgesvenner. Alderdom, ensomhet, lediggang, kjedsomhet, smerte og uro: Det finnes ikke den hverdagslige plage som bøkene ikke kan lindre, såfremt plagene ikke er for sterke. Bøkene mildner bekymringene og tilbyr trest og støtte.En viss ironi er det likevel å spore i dette fordelaktige protrettet av bøkene. De protesterer aldri, de blir aldri gretne når de blir oversett, til forskjell fra kvinner og menn av kjøtt og blod. Bøkene er alltid velvillig til stede med samme uforstyrrelige likevekt, mens venner og elskerinner er utsatt for lunefulle humørsvingninger.