Bokelskere.no

Noveller. Da håper jeg du fikk med deg Tsjekhovs langnovelle «Steppen» om en gutts lange reise gjennom et ukrainsk landsskap som bare tilsynelatende er ensformig og folketomt. Det er nok den historien jeg husker best.

Olive Kitterigde, ferdig med boka. Jeg leste boka ut relativt raskt, og så reiste jeg bort under diskusjonen av flere av novellene, så jeg fikk ikke deltatt så mye i samtalen som jeg hadde håpet. Denne boka hadde jeg gledet meg til å lese, og jeg ble ikke skuffet. Det var en bok med mange fine "noveller"/historier i, og Olive var tråden gjennom det hele. Det var en fin måte å bygge opp en bok på, det ga en egen tone og variasjon i lesingen. Om Olive så tenker jeg at hun er en dame som framstår brysk, men at hun har mange sider ved seg, både gode og dårlige.

Denne gangen har jeg ikke noe konkret å foreslå selv, så venter spent på andres forslag!

Coben skriver både enkeltstående bøker og serier. Personlig foretrekker jeg de enkeltstående bøkene hans, men har dog fått også mer sansen for Wilde.

Funnet er bok nummer to i Wilde serien og oppfølgeren til Gutten fra skogen. Boka kan fint leses uten å ha lest Gutten fra skogen først, men man får større utbytte hvis man har lest den først, for å skjønne Wilde bedre. Han ble som kjent funnet i skogen helt for seg selv, og det er uvisst hvor lenge han har vært der, hva hans egentlige navn er og alder. Likevel har han klart seg bra og har god kontakt med en familie han er nær venn med.

Klar for å finne ut hvem han er?
Etter å ha samlet nok mot, har han endelig sendt inn DNA til en av disse nettsidene hvor man kan ta slike tester og sende det inn. Han får en match som skal være hans far, og møtet med ham blir kanskje ikke som ventet? Litt senere får han en ny match som skal være en tremenning. Etter en del undersøkelser, finner han ut at denne tremenningen har vært savnet lenge. Han snakker med folk, og de fleste tror at han er død, eller har gjemt seg etter å ha fått en del netthets. Han skal være en kjent realitykjendis. Wilde selv er ikke så sikker på det, og som vanlig følger han magefølelsen, og mens han prøver å finne ut hva som har skjedd med tremenningen, må han få hjelp til hvordan sosiale medier fungerer. Med tanke på hans bakgrunn, kan han svært lite om det. Skal hans slektning ha tatt sitt eget liv på grunn av all netthetsen, eller er han fortsatt i live?

Er ikke så veldig glad i bøker hvor sosiale medier har stor fokus, men i denne funket det siden det ble gjort på en litt annerledes måte. Det var interessant å se det fra Wildes perspektiv som knapt vet hva sosiale medier er, siden han vokste opp mange år i skogen, og må ha mye hjelp til å skjønne hva det går ut på. Han har også ikke hørt om så mange av Tv-programmene som mange kjendisene deltar i for å holde kjendisstatusen i live. Det er jo lett å tenke at mange vet hvordan sosiale medier virker og mange som bruker det, og lett å glemme at kanskje ikke alle gjør det. Selv er jeg ikke så opptatt av sosiale medier. Syns ikke det er så viktig.

Gode, gamle Coben
Syns også mysteriet var interessant og i kjent Coben stil. Det er den Coben jeg liker og foretrekker. Han klarer å holde interessen oppe, og selv om Wilde er en slags anihelt, har han sine feil og mangler, han også, som de fleste. Det eneste jeg ikke brydde meg så mye om var Wildes forhold til en kvinne som han lenge har hatt et av og på forhold med, og de er usikre på om de skal ha et forhold eller ikke.

En sterk og underholdende oppfølger med aktuelt tema. Om hvor langt enkelte kan gå på nettet, og at man kanskje skal ta det man ser på nett og sosiale medier, med en klype salt, da man ofte ikke vet hele sannheten? En thriller med interessant perspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Etter å ha sett TV-serien har jeg lenge hatt lyst til å lese Kerstin Ekman: Hendelser ved vann. Først utgitt så sent som 1993 blir den allerede regnet som en klassiker i nordisk litteratur.

«Siden jeg ikke kjenner noen ledige menn, siden det er midt i en pandemi der stillheten, ensomheten og meningsløsheten ligger som en tåke rundt meg, der jeg bare kan møte noen få andre og skjenkestopp utelukker uteliv, bestemmer jeg meg for å forsøke nettdating. Jeg må slutte å tenke at vi for første gang i historien bare kan se frem til katastrofescenarioer, at det ettertraktelsesverdige utelukkende ser ut til å ligge bak oss: tiden for relativ lykke. Og vi beklager at vi ikke forsto det allerede den gang, da den fortiden var samtid. Men nå skal jeg ta tak og bli på lag med nåtiden og fremtiden. Til nå har jeg foraktet den sen kapitalistiske intimitetsindustrien som nærer seg av menneskers eksistensielle og systemproduserte ensomhet og utnytter deres nød og behov for kjærlighet, tilknytning og sex. For at jeg ikke skal gå i hundene, tenker jeg at jeg må gjøre det samme som mange andre ser ut til å gjøre. Ville ikke det kunne fylle det tomme krateret i meg, jeg som i evigheter har kjent hudsulten gnage? Jeg er et av de hungrende hjerter. Jeg går til markedet for kjøtt, lyst og kjærlighet, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid. Jeg skal begi meg inn på å vurdere, bedømme og sortere det ene mennesket fra det andre, i rask rekkefølge, før jeg blir vurdert på samme måte. Vi er levende varer med blodfylte, bankende hjerter, kjønn og brustne håp, ferske, varme varer på markedet. Hektisk puls pumper selvfornedrelsene inn i algoritmenes digitale blodbaner. Noen lykkes. Kanskje jeg kan bli en av dem.
Jeg setter meg foran pc-en og sjekker ulike datingplattformer mens jeg besvergende mumler at ja, jeg er rede til å ta ansvar og forsøke å overkomme den sterke indre motstanden mot å møte mennesker på denne måten. Venninner har fortalt meg at utvalget er usselt og at jeg må regne med mange avvisninger, så spørsmålet er om det kommer så langt som til møter i det hele tatt. Men det må finnes unntak. Det finnes alltid unntak. Noen eldre kvinner har funnet kjærligheten på denne måten. Det står i ukebladene.»

Sitatet over er fra romanen Alt jeg frykter har allerede skjedd av Wencke Mühleisen. Romanen ble utgitt i 2024 og er den første boken jeg leser skrevet av Wencke Mühleisen. Jeg tenker at det blir flere, og at den neste blir Jeg skulle ha løftet deg varsomt over.

Jeg anbefaler dette intervjuet fra 13.4.24: "Jeg har selv opplevd å bli ghosta" forteller Wencke Mühleisen, om Tinder-dating.

Og denne samtalen mellom Wencke Mühleisen og Sissel Gran fra 14.4.24:

«Jeg kan ikke gå i tog og demonstrere mot ensomheten og det fortærende savnet etter en annens kropp, det eneste jeg kan gjøre er å betale for et tinderabonnement.»
I Alt jeg frykter har allerede skjedd blir hovedpersonen dumpet av livspartneren sin. Kjærlighetssorgen er altoppslukende. Hvordan skal hun finne glede i livet nå? Eller vise seg naken for et nytt menneske igjen?
Enklere blir det ikke av at hovedpersonen er 69 år, og både hun og de potensielle mennene hun kan date er på vei inn i pensjonsalder. Klarer hun tanken på sin egen eller andres gamle kropper, orker hun være åpen for nye partnere, og vil noen i det hele tatt åpne for henne?

Forlagets omtale:

«Den første alenevåren tenker hun at naturen er et sløseri med skjønnhet for en død sjel, hun holder seg i live av ren høflighet.
Hun klarer ikke tanken på å leve herfra og ut uten noen å ligge inntil. Hun oppretter profiler på ulike apper, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid. Samtidig gremmes hun ved tanken på å gå til sengs med en ukjent, ufullkommen kropp, vise frem sitt eget forfall og blottstille seg for et fremmed menneske.»

Denne boka måtte jeg lete godt etter for noen år siden. Den fantes ikke i salg da, og jeg endte opp med å kjøpe den fra en bruktbokhandel eller antikvariat (husker ikke). Så flott at den igjen er i salg! Tove Janssons illustrasjoner er bare helt fantastiske.

Denne helgen leser jeg også en lettlest bok, Midnattsbiblioteket, av Matt Haig. Jeg valgte denne ut i fra forslag på Goodreads i forbindelse med punkter på årets leseutfordring, The 52Book Club's 2024 challenge. Jeg er ca halvveis nå. Tanken og temaet er bra. Teksten er lettlest, men litt for enkel for min smak. Det samme er innholdet, litt for lett og enkelt. Jeg skal uansett lese den ferdig. Det blir en aktiv helg utenom lesing også: politisk verksted, vårarbeid i hagen og familiemiddag. Ønsker alle en fin-fin helg!

Alice i eventyrland. Det som tydeligvis er nytt i denne norske utgaven er at Zinken Hopp er byttet ut som oversetter med William Heinesen. Ellers er jeg enig med deg at Zinken Hopps gamle oversettelse var frydefull god, iallfall da jeg vokste opp.

Endelig er Tove Janssons versjon av Alice med hennes flotte illustrasjoner kommet i norsk utgave. Den ble først utgitt på svensk 1966, mens min britiske utgave er fra 2011.

Gode noveller.
Det var et stort spørsmål, Stig T! Men det hjelper jo at du nevner to berømte forfattere, Tsjekhov og Krämer, bedre kjent som Remarque, som favoritter. Den siste er nok mest kjent for sine romaner som Intet nytt fra vestfronten, mens Tsjekhov ved siden av skuespill skrev mange hundre noveller, mange av dem perler. Solum forlag har utgitt flere samlinger i moderne norske oversettelser. Blant dem har jeg lest:

• Fiender
• Fire noveller
• Kvinneskjebner og andre fortellinger

Samlerens bokklubb ga ut i sin tid samlingen Noveller som omfatter Tsjekhovs tidligste, ofte enkle historier. Andre gode russiskspråklige forfattere av noveller er:

• Nikolai Gogol: Julenatt og andre historier
• Isaak Babel: Fortellinger fra Odessa
• Bulgakov: En ung leges opptegnelser

Ellers er nok amerikanske novelleforfattere nærmest uovertrufne.

• Isac B. Singer: Kjærlighet og eksil
• Carson McCullers: Balladen om den bedrøvelige kafé
• Raymond Carver: No Heroics, Please og Cathedral
• Joyce Carol Oates: Hateship m.v og Black Dahlia & White Rose
• David Sedaris: Calypso
• Elisabeth Strout: Olive Kitteridge
• Tobias Wolf: Our Story Begins

Av norske forfattere er Frode Grytten antakelig den beste novelleforfatteren vi har for tiden. Her nevner jeg bare:

• Rom ved havet, rom i byen

To litt spesielle forfattere og deres bøker er:

• Ragnar Hovland: Åleine i Alpane
• Arild Nyquist: Skalden Oddvar og andre svingslag

Jeg har ikke kapasitet til å lage direkte lenker til hver bok, men du kan finne mine og andres omtaler her på Bokelskere ved å bruke søkefunksjonen. Håper du finner noe du liker.

Min omtale her

*«En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten.»

«Vårt største mårdyr, forklarer han, en slektning av snømus og røyskatt, men med framtoning som en liten bjørn. Et dyr knapt noen får se. Så kompakt i sin villskap og styrke at det knapt fins maken. Den viker ikke til siden for hverken stupbratte juv, gaupe, ulv eller bjørn, og den kan nedlegge en rein mange ganger sin egen vekt, for så å bite av hodet og henge det høyt oppe i et tre — som et trofé. Den har et bitt som lett håndterer stivtelet kjøtt, og som kan knuse selv de kraftigste lårbein, og den er en evighetsmaskin som kan gå i det uendelige. Jerven er kort sagt noe utenfor enhver målestokk, sier far, som er en nøktern mann uten sans for dramatiske overdrivelser.»

«50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven.»*

Når Dag O. Hessen snakker om naturvern med sin «innestemme» er det verdt å lytte. Jeg bestemte meg for å kjøpe og lese Jervesporet, utgitt i 2023 da jeg hørte dette intervjuet om boken:

Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Hør intervju med forfatteren her.

Hvor mye naturen betyr for Dag O. Hessen og har betydd for han hele livet, er det fint å lese om. Han setter ord på mine egne opplevelser på tur med og uten ski en vinterdag:

«Jeg går oppover i en forsenkning mellom to høyder, og over den slake motbakken i sør renner en stadig elv av rastløse snøfnugg, drevet fram av vinden, på jakt etter et sted der de kan søke ro. Sola skinner blekt gjennom skylaget og lokker fram en sølvskimrende effekt av den dansende, hvileløse snøen.»

Og dette om myrull:

«Vel, dette gir ikke noe innblikk i hvorfor myra framstår som attraktiv, og det er vanskelig å se hvordan myr inngir håp og framtidstro. Jeg tror det er det at myr inngir ro med sitt åpne landskap, det er med myr som med så mye annet i naturen: Fraværet av noe kan være like viktig som det som er der. Men myr er faktisk vakker når myrull i motlys står som et hvitt teppe innover, når sølvvier og starr i sølvgrønt omkranser små vannspeil, når de ulike artene av torvmose lager et lappeteppe av fargenyanser.»

Klokt skrevet:

«Egentlig er det sjelden så veldig mye å se i fjellet, eller naturen for øvrig. Dersom forventningene om naturen bygger på de overveldende naturseriene på film, som er konsentratet av måneders innsats i de mest viltrike områder, med endeløs tålmodighet og med det mest avanserte utstyr, da kan man ikke bli annet enn skuffet. Dette gjelder ikke bare norsk natur. Selv på savannen eller i regnskogen er det et stykke mellom de store opplevelsene i form av møter med karismatisk fauna, men de er spesielt fraværende i norsk natur der høydepunktet på skogsturen kan være et ekorn. Naturen over disse karrige fjellflyene er fattig. Det har ikke bare å gjøre med at det er fjell med tøft klima og skrint jordsmonn, det er også arven av år med hardt jaktpress kombinert med økende trafikk og ferdseL Men naturen som sådan er der, og de kvalitetene ved naturen som skyldes alt som ikke er her, i form av tidspress og andre krav, trafikk, trengsel, kø, lys- og lydforurensning, de er her like fullt. Kunsten er å se det lille i det store, som fjellsmellenes små, nesten naturstridige oaser av lilla på sol- og lesider, mot en kontrast av kvitkrull og reinlav, bloddråpesvermerens «bloddråper» mot en bakgrunn av svart, milliardene av fjærmygg dansende over et vierkratt i lav motsol, og humlenes brumming over blomstrende vier.»

Jerven er den røde tråden i boken. Men det er mye annet, som naturopplevelser i barndom, bøker han har lest og hans kloke tanker og refleksjoner som er verdt å ha med seg.

Forlagets omtale av Jervesporet:

«Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt.
Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.»

En bok som er blitt beskrevet som creepy og spennende, men syntes boka manglet begge deler ...
Stamina er tredje bok i Task Force 14 serien, og det er en fordel at man har lest de to første bøkene, noe jeg ikke har. Likevel klarte jeg å følge med i handlingen, da det er en viss rød tråd, og man får et lite innblikk i bakgrunnshistorien. Så ble ikke akkurat lost.

Evig optimist?
David Flugt har tatt med seg Theresa og hennes datter Silja til de norske fjellene hvor de gjemmer seg enn så lenge og prøver å leve et helt vanlig liv. Det virker som om David er mer optimistisk enn det Theresa er. Mens David blir tilkalt til et oppdrag i Romania, blir Theresa og Silja alene på ubestemt tid. Silja er datteren til en seriemorder, og Theresa er på en måte urolig for datteren sin på grunn av det. Hun håper at hun ikke kommer til å arve visse personlighetstrekk av ham. Mens David er borte, må de holde lav profil på grunn av en del ting som har hendt i fortiden. Men det er ikke lett da de stadig blir oppsøkt av en mann som har fått et spesielt øye til Theresa, og gir seg ikke med det første for å vinne hennes oppmerksomhet.

Underveis i boka veksler man perspektiv fra David som er i Romania og Theresa i Norge som prøver å beskytte seg selv og datteren.

Oppsummeringen av boka kan være noe vag, men det er også en grunn til det siden det er tredje bok i en serie som bør helst leses i riktig rekkefølge. Selv er jeg ikke så nøye på sånt, spesielt ikke i krim og thrillerserier da man får mye bakgrunnshistorie om hovedkarakterene underveis. Så det var ikke vanskelig å følge med sånn sett. Det kommer jo an på hvor nøye man er på det.

For James Bond aktig
Grunnen til at det var vanskelig å følge med var fordi interessen falt ofte ut. Jeg strevde med å leve meg i handlingen. Det ble for James Bond aktig. Liker noen James Bond filmer, men er ingen storfan. David Flugt var som å lese om en stiv og krampaktig James Bond figur, så det var vanskelig å få noe connection med ham. Syntes heller ikke det var spesielt interessant å lese om Theresa og Silja om sine problemer i det hele. Skjønner at de har hatt et vanskelig liv, men fikk heller ikke noen connection til dem. Det ble for mye om familie som prøver å gjøre sitt beste.

Kapitlene var korte og effektive, det skjedde noe hele tiden, men hele tiden følte jeg en viss kjedsomhet gjennom hele boka. Den fenget meg aldri helt. Både handlingen og karakterene ble for eventyraktig av den mørke sorten. Så klarte ikke helt å engasjere meg i det som skjedde.

Har noen bøker til av Bagger liggende som jeg kommer til å lese etter hvert, men det frister ikke med det første. Stamina var ok underholdning, og ikke noe mer enn det. Den var ikke for tung eller slitsom å komme seg gjennom, men det ble aldri helt spennende. Godt at jeg hadde nok stamina til å komme meg gjennom boka ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Dette var interessant og noe jeg ikke har tenkt over. Nå leser jeg ikke så mange barnebøker men det hender jo at jeg leser en del diktbøker som kanskje ikke tar så veldig lang tid å lese (disse leses flere ganger og reflekteres over underveis, så helt eksakt tid tilsammen har jeg ikke her) men alt jeg leser av bøker legger jeg inn her, det fordi jeg syntes det er fint å ha oversikt. I tillegg har jeg arkiv i et excelark og på bokbloggen.

Ser den at det kanskje ikke er ønskelig fra din side å legge alt du leser i forbindelse med jobben i skolen inn her. Jeg håper du får svar fra andre som jobber i skolen, det kunne vært artig og visst hva andre gjør.

Gjennom fire bøker har han tatt oss med på sin reise, først som enebarn på gården han vokste opp på, senere når han som tenåring oppdager han at er homofil.
I denne fjerde boken tar han et slags oppgjør med det som har vært, og da kanskje aller mest ovenfor seg selv. Han skriver om en utenforskap i alle bøkene som er sårt å lese om.
Han skriver i et nydelig poetisk språk som det er en fryd å lese.

Litt fragmentert men nydelig skrevet om urettferdighet i kjølvannet av første verdenskrig

DeLillos styrke er romaner om en verden i ulage. I Stillheten bringer brudd i elektroniske kommunikasjoner og strømforsyningen folk ut av balanse. Hver av de fem karakterene har sin egen måte å reagere på nedstengningen — fra det filosofiske til det fornektende i denne dystopien.

Selv om Stillheten er typisk for DeLillo, er det fortsatt Underverden som står som hans leseverdige mesterverk.