Bokelskere.no

Jeg trodde heller ikke at jeg skulle finne alle svarene hos Storhaug, og jeg er veldig klar over at hun er kontroversiell. Ikke få ganger drar hun sine resonnementer alt for langt. Samtidig er hun en av flere debattanter det har vært interessant å følge. Og jeg skal absolutt lese flere bøker enn jeg allerede har lest om de ulike aspektene ved islam. ;-)

Jeg brenner sterkt for at Stefan Zweigs bøker skal bli brakt frem i lyset igjen! Mange av bøkene hans er allerede oversatt, og jeg vet ikke helt om tingen er å gi disse bøkene en ny språkdrakt. Derimot er jeg aller mest opptatt av at bøkene skal bli gjort tilgjengelige igjen.

Chaim Potok er en annen forfatter jeg har lyst til å nevne. Så vidt jeg vet er kun tre av hans bøker oversatt til norsk. Flere av bøkene hans burde bli oversatt!

Jeg vet for øvrig at det pågår et arbeid med å oversette alle Irene Nemirovskys bøker til norsk, men det går så alt for sakte ...

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske symbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke minst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-generasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for sent.

Hun avslutter sin bok med følgende ord:

"Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."

Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneskerettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!

Det er viktig å skille mellom islam og islamisme! Mens islam på mange måter er en privatsak og en religion på lik linje med de andre verdensreligionene, representerer islamisme noe annet - bort fra det sekulariserte samfunnet, hvor religionen griper inn i absolutt alt. Det er et hav av forskjell mellom disse to tingene.

;-) Og det må du selvsagt få lov til å mene! Du skriver med så stor overbevisning at jeg smiler her jeg sitter. He-he ...

Ja! Jeg har begge deler liggende som lydbøker, og venter bare på den rette timingen!

Nja ... det vet jeg ikke om jeg er enig med deg i ... Jeg synes faktisk han er riktig så fornøyelig. ;-)

Jeg er nesten nødt til å supplere listen med forfatteren Levi Henriksen. Hans slepende måte å lese på, passer SÅ godt med stemningene han formidler i bøkene sine!

Jeg elsker bøkene til Fosnes Hansen, men han bør styre unna å lese sine egne bøker. Han ødela mye godt min lydbokopplevelse av "Løvekvinnen" med sin (unnskyld uttrykket) gammelmannsstemme. En annen forfatter som også bør styre unna å lese sine egne bøker, synes jeg er Dag Solstad. Han blir for snøvlete rett og slett - et irritasjonsmoment som kom i veien mellom meg og lydboka "Arild Asnes".

Den mest fullkomne oppleseren av egne bøker er og blir Tore Renberg! Han leste "Charlotte Isabelle Hansen" glitrende, men toppen var å høre ham lese "Mannen som elsket Yngve"!

Ellers vil jeg fremheve et par lydbokopplevelser jeg har hatt som står i en helt egen klasse: Kai Remlov som leser "Genanse og verdighet" av Dag Solstad og Nils Ole Oftebro som leser Bjørneboes triologi "Bestialitetens historie". Løp og kjøp (eller lån), sier jeg!