Boka er herved bestilt! Takk for tipset!

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul!

Jeg legger ved en link til blogginnlegget mitt om denne boka, fordi jeg der har lagt ved mange koblinger til ulike nettsteder i teksten.

Denne husker jeg var knallgod - og forferdelig trist. Gjorde som du anbefaler og leste den på engelsk. Kan du anbefale noen andre av Hoffman?

Sjekk ut nettsiden til foreningen !les som har som mål å fremme leselyst blant ungdom: !les

Jeg ser at de nå arrangerer en leselystaksjon for ungdom mellom 16 og 19. I tilknytning til informasjon om den ligger det også en bokliste. Noe å bli inspirert av? Kanskje !les også kan bistå deg med å finne flere gode bøker?

Lykke til:)

Herlig oppfølger!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner, og "little people".

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av rundt 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen onskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

Tenk å kunne skrive som Oksanen gjør! Hun skriver som man tenker, som man føler. Jeg har aldri lest en bok så full av angst - kanskje med unntak av 1984.

Ja, fortsett! Akkurat i denne boka hadde jeg ikke problemer med å akseptere den fremmede mannen som lå i en våt bylt på stuegulvet hjemme hos Perla. "Snøbarnet" ble imidlertid litt for fabel-aktig for meg - kanskje fordi snøbarnet i tillegg ble så pass romantisert og nærmest overjordisk beskrevet?

Innenfor genren magisk realisme har man litt spillerom, og mannen i "Perla" ga forfatteren mulighet for å få fortalt en historie det ellers ville vært vanskelig å få tak i. Så ja, jeg bare aksepterte hele greia, jeg. ;-) Det hjalp stort at boka er så godt skrevet, synes jeg.

Det blir spennende å høre hva du mener når du er ferdig med boka, Brit!

Sterkt om den skitne krigen i Argentina i årene 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez.

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem".

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på.

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

....eller eventuelt litt befriende og morsomt.

Det finnes mye god litteratur som ikke akkurat har rot i den virkeligheten vi befatter oss med. Ringenes herre, Harry Potter er noen eksempler. Men det er jo ikke alle som fenges av eventyr for voksne.

Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg kunne relatere meg til nesten samtlige av karakterene (litt skremmende igrunn...). Særlig fasinerte kapitlene om Terese meg. Hvor mange ganger har jeg ikke svirret rundt i huset desperat etter å bruke fridagen min på best mulig måte. Og så blir resultatet bare at dagen går uten at jeg hverken har slappet av eller gjort noe minneverdig. Jeg har sjelden ledd så mye som da Terese går på loftet med datterens kjole i størrelse 92 for å pakke den vekk. Men så oppdager hun at systemet hennes ikke er vanntett. Den ene esken er merket 86 - 92, mens den andre er merket 92 - 98. Kjolen kan altså legges i to ulike esker. Frustrasjon! Slike detaljer elsker jeg.

Jeg synes Linde viser en fabelaktig evne til å observere sine omgivelser og beskrive små detaljer. Hun holder tonen i boken lett og full av humor, samtidig som et alvor gjennomsyrer hele historien.

Fremtidens bærekraftige lederstil

"Give a man a fish, and he will be fed for a day; teach a man to fish, and he will be fed for a lifetime." Med dette sitatet introduseres vi for begrepet "superledelse". "SuperLeadership: Leading others to Lead Themselves". Bak denne tankegangen ligger et svært positivt menneskesyn og en genuin tro på at de fleste vil det beste og gjør alt de kan for å yte sitt maksimale. For å kunne bli en god leder, herunder å lære andre å lede seg selv, må man først være i stand til å lede seg selv.

"A leader is best

When people barely know he exists,

Not so good when people obey and acclaim him,

Worse when they despise him.

But of a good leader, who talks little,

When his work is done, his aim fulfilled.

They will say:

We did it ourserves."

Lao Tzu

Sitatet er over 2000 år gammelt.

Boka inneholder en rekke analyser av hva som skal til for å bli en god superleder, og disse kan i korthet oppsummeres slik, uten at listen kan sies å være uttømmende:

• Lytt mer og snakk mindre

• Still flere spørsmål og gi færre svar

• Lær av feil uten frykt for konsekvenser

• Reduser bruk av uttalte mål, og stimuler de ansatte til å komme med egne mål

• Oppmuntre til kreativitet fremfor konformitet

• Lær andre til å lede seg selv, ikke til å være under kontroll av andre

• Spør hvilke andre alternativer som ble oppdaget når de kom til en beslutning

• Spør om følelser: "Hva føler du i forhold til dette?"

• Å overprøve en medarbeiders beslutning bør alltid være siste utvei

• Osv.

Manz og Sims redegjør for ulike lederstiler, og påpeker i den forbindelse at det i gamle dager var forventet at sjefen skulle vite alt. I dag er imidlertid den mest kunnskapsrike medarbeideren kanskje den som er "lavest på rangstigen" i selskapet. Da kan det kanskje være greit å bli minnet om at kunnskapsarbeidere bør behandles som frivillige - "Knowledge people have to be managed as if they were volunteers" - Peter Drucker. Og Eric Raymond (sitert på s. 153 i boka) sier følgende: "People do their best work when they are passionately engaged in what they are doing."

Alle kan lære å sette sine egne mål. I den forbindelse har superlederen et særskilt ansvar for personlig å demonstrere sin egen målsetting på en måte som lett kan oppfanges av medarbeiderne. Det er urealistisk å forvente at ansatte skal sette og bruke mål dersom lederen ikke bruker dem.

Med et teknologi- og informasjonssamfunn som vårt, som er i rask endring, vil kun virksomheter som er i stand til å få medarbeidere til å lede seg selv, kunne overleve den knallharde konkurransen om de beste folkene og de mest fornøyde kundene. De gamle lederstilene har gått fullstendig av moten, og behovet for de tradisjonelle hierarkiske organisasjonene er rett og slett død. Informasjon gjør et sant selvlederskap mulig. Det er slutt på at alle sitter og venter på at lederen skal treffe en beslutning. Ingen kan bli superleder på egen hånd - men gjennom andre er det mulig. Manz og Sims tar også livet av myten om den visjonære og karismatiske lederen som bærekraftig. I en organisasjon i krise kan en slik lederstil kanskje fungere en liten stund, men i lengden vil dette være et system som kollapser så snart lederen er på vei ut.

"In the end, we are talking about a new breed of leader, a SuperLeader, one that turns leadership inside out, upside down, and literally on its ear. To discover this new breed of leader, a person must simply look - not at the leader, but at the followers. SuperLeaders have SuperFollowers who are dynamic self-leaders. SuperLeaders are not heroes, they are hero-makers. And these ideas are not really new. They are based on the wisdom of the ages. Perhaps they were most effectively expressed in a poem by Lao Tzu, a sixth-century B.C. Chinese philosopher." (side 211)

Jeg gjorde meg mange tanker underveis mens jeg leste denne boka. Forfatterne Sims og Manz er begge professorer i USA, og filosofien rundt dette med å få spesielt kunnskapsmedarbeidere til å lede seg selv, eller for å bruke et mer folkelig uttrykk: å bli selvgående, var nok noe mer revolusjonerende i USA da boka utkom, enn hva den er i Norge. Samtidig har også det norske arbeidslivet endret seg dramatisk de siste 20-30 årene. Ledelse gjennom ikke rent lite frykt, særlig mellom øverste leder og folkene "på gulvet", var ganske utbredt i Norge bare tilbake til 1980-tallet. I dag må man kunne hevde at en slik lederstil de aller fleste steder heldigvis er historie. Arbeidslivet involverer medarbeiderne på en helt annen måte, og dette med medvirkning står sterkt i fokus. Derfor kan jeg ikke si at noe av det jeg leste i "The New SuperLeadership" egentlig fremsto som noe nytt, rent bortsett fra at jeg ble introdusert for en del begreper jeg fra før av ikke hadde noe særlig forhold til. Uten at begrepet kognitiv terapi ble eksplisitt benyttet, lå imidlertid kognitive strategier tykt mellom linjene. For det handler om å ta kontroll over sine uheldige tanke- og handlingsmønstre, få inn et mer positivt fokus, rydde av veien dysfunksjonelle tanker som kan sperre for utvikling osv. Begrepet "superleder" kan kanskje virke noe oppblåst og flosklete, men teorien bak er helt avgjørende for fremtidens bedrifter, hvor det kommer til å bli en kamp om de beste medarbeiderne. Og kun der hvor disse får blomstre, vil også virksomhetene blomstre. "The New SuperLeadership" er en interessant bok, som jeg nok kommer til å lese igjen. Her blir det terningkast fem.

Dagbladet omtalte boka et par dager etter at jeg skrev min omtale. ;-)

Ja, ikke sant! Jeg burde ha fremhevet oppleseren også! Hun er fabelaktig!!!!!

Om å falle mellom to kulturer

Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er vokst opp i USA og er datter av foreldre som i sin tid emigrerte fra Mumbai i India. Det som i sin tid inspirerte henne til å skrive "Indias datter", var et opphold som frivillig ved et barnehjem for foreldreløse i India i 1991. Så vidt jeg vet er "Indias datter" hennes første og eneste bok så langt.

Lille Usha blir født i Dahanu i India i 1984. Moren Kavita er fra seg av fortvilelse over at hun nok en gang har født en datter. Den forrige datteren hun fødte tok ektemannen Jasu fra henne, og hun så henne aldri mer. Mest sannsynlig ble babyen drept før soloppgang. Kavita er fast bestemt på at denne andre datteren ikke skal lide samme skjebne, og hun trygler derfor mannen sin om å la datteren leve over natten. Før han våkner dagen etter, drar hun og søsteren inn til nærmeste by, hvor hun leverer babyen fra seg til et barnehjem. Siden skal det ikke gå en dag uten at hun tenker på datteren sin, hvordan det har gått med henne, hvordan hun klarer seg i livet, om hun er gift, har fått egne barn osv.

På samme tid i California i USA må ekteparet Somer og hennes indiske ektemann Krishnan innse at de ikke kan få barn. Etter gjentatte spontanaborter får nemlig Somer vite at hun lider av en sjelden sykdom som bringer henne i tidlig overgangsalder allerede i begynnelsen av 30-årene. Etter en del frem og tilbake bestemmer de seg for å adoptere et barn fra India. Tilfeldighetene fører dem til lille Usha, som de velger å kalle Asha.

Asha vokser opp som adoptivdatter av legeparet Somer og Kris. Hun vet at hun er adoptert, og allerede fra hun er ganske liten drømmer hun om hvem hennes egentlige foreldre er. Hun og moren er ikke alltid på nett, og dette fører til at hun som regel vender seg til faren, som hun føler seg mest beslektet av siden de begge er indiske. Somer føler seg avvist av datteren, og jo mer datteren gjør for å markere sin egen selvstendighet, jo mer tar Somer seg nær av dette. Det hele topper seg da datteren i en alder av 18-19 år bestemmer seg for å ta et års opphold i India, og ønsker å bo hos farens familie. En familie Somer aldri har følt seg som en del av, fordi det meste er så fremmedartet og annerledes det hun selv har vokst opp med. Hun innser heller ikke hvor sårt det er for mannen hennes at hun aldri har evnet å møte ham på det som er hans opprinnelse - det indiske. Til slutt går det på ekteskapet løs.

Parallelt følger vi Kavita og Jasu, som etter sønnen Vijays fødsel, velger å flytte til Bombay med drømmer om et bedre liv enn hva landsbygda og feilslåtte innhøstinger kan by dem. Men byen er ikke slik de hadde trodd, og i stedet for velstand må de friste et liv i slummen i begynnelsen. Livet er en evig kamp for å overleve, og den høyt elskede sønnen deres vokser opp i en by hvor det for ham ikke er ærlighet som er veien til velstand, men et liv i kriminalitet ...

I mellomtiden ankommer Asha India og farens familie i Mumbai, med en drøm om å finne sine biologiske foreldre ... Samtidig jobber hun med et journalistisk prosjekt hvor hun intervjuer familier som lever i slummen. Ashas opphold hos sin indiske fars-familie, som representerer overklassen i India, får henne til å forstå - kanskje for første gang i sitt liv - hvor heldig hun tross alt har vært og hvor mye moren faktisk har gjort for henne ... Så spørs det om den lille familien klarer å bygge broer mellom hverandre og på tvers av de stridighetene som har preget de siste årene av deres liv, og hvor viktig det egentlig er for Asha å bli gjenforent med sin biologiske familie ...

Da jeg begynte å lese "Indias datter", kjente jeg på skuffelsen over at boka ikke holdt en bedre kvalitet rent litterært. Historien, som er besnærende nok, er fortalt på en svært deskriptiv måte, og svært lite overlates til leserens fantasi. Det er i det hele tatt svært lite å lese mellom linjene. Språket er enkelt og like frem, og selv gjenkjente jeg få - om noen - litterære virkemidler. I sånn ca. annet hvert kapittel veksler historien fra India til USA osv., og i små glimt følger vi legeekteparet i USA og Ashas biologiske foreldre i India gjennom små og store hendelser fra adopsjonen i 1985 og frem til 2005. Første halvdel av boka var nokså stillestående, synes jeg, men den kom seg veldig etter at Asha ankom India. Innblikket vi får i rikmannsfamilien hun kommer til, og den grelle kontrasten til menneskene som lever slummen, opplevde jeg som svært interessant. Boka ble etter hvert en page turner, og sidene gikk virkelig unna på slutten, lettlest som den må sies å være. Uten at den er å betrakte som stor litteratur av den grunn. Og så ble jeg nok aldri så lite provosert av at forlaget på baksiden av bokas smussomslag har gjengitt et sitat om at boka er et mesterverk. Er det noe denne boka ikke er, så er det et mesterverk. Derimot inneholder boka en gripende historie om hvordan jentebarn behandles enkelte steder i India - noe som ikke minst har kommet til uttrykk på fødselsstatistikken i dette landet i de senere år. Statistikken indikerer at noe mellom 5 og 10 % av jentebarna rett og slett forsvinner etter fødselen. Jeg synes boka fortjener terningkast fire.

Om libysk eksil

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Hisham Matars første bok "Ingen i verden", hvor handlingen i all hovedsak er lagt til Libya. Den boka grep meg dypt, og allerede da jeg kom over Oversetterbloggens innlegg om denne boka for ca. ett år siden i tilknytning til kommentarer om alle urolighetene som pågikk (og fremdeles pågår) i dette landet, bestemte jeg meg for at jeg også måtte få med meg Matars nyeste bok når denne utkom. Og det på tross av at boka senere har fått en noe lunken mottakelse, som i NRKs omtale den 9. januar tidligere i år. Det er noe med at det er atskillig mer spennende å lese en middelmådig bok om og fra Libya enn fra Norge ... tross alt! Dessuten er Hisham Matar en forfatter det skal bli spennende å følge i årene som kommer, og da hører også "Forsvinningens anatomi" med! Denne boka har for øvrig klare selvbiografiske trekk, selv om den står på egne bein som en ren fiksjon.

Hisham Matar (f. 1970) er oppvokst i Libya, skjønt han ble født i USA og levde der til han var tre år pga. farens stilling som delegat i USA. I forbindelse med revolusjonen i Libya i 1979, hvor faren ble beskyldt for å være revolusjonær, ble familien tvunget i eksil til Egypt. Der vokste forfatteren opp. I 1986 flyttet han til London, der han etter hvert fullførte sin utdannelse innenfor arkitektur. Hisham Matars far ble i 1990 kidnappet i Kairo, politisk dissident som han var. Noen år senere mottok familien et par brev fra ham, hvor det fremgikk at han var arrestert av Egypts hemmelige politi og siden overlevert til regimet i Libya.

Nuri har vokst opp i Libya, men i bokas åpningsscene bor han sammen med sin far i Kairo. De har flyktet fra Libya. Moren hans døde da han var 10 år, og dette har etterlatt et savn så stort at livet nesten ikke er til å holde ut. Faren hans er ikke flink til å vise følelser og langt mindre til å snakke om dem, og gutten overlates mye godt til tjenerskapet. Spesielt tjenestejenta Naima, som har blitt med fra Libya, har en egen plass i familien og spesielt i Nuris liv. Moren er et ikke-tema og det på tross av at både hun og faren elsket hverandre svært, svært høyt. I glimt ser Nuri tilbake på minnene han har om sin mor. Hun er alltid så vakker. Men de gangene han for eksempel var syk og trengte henne ekstra mye, overlot hun ham til Naima, som utrettelig satt ved hans side og pleiet ham til han ble frisk. Etter at moren døde, er faren mye bortreist. Han forteller aldri hvor han har vært, og Nuri får aldri vite hva han egentlig jobber med, eller om han jobber i det hele tatt.

Under en badeferie i Aleksandria treffer Nuri og faren Mona. Dvs. det er Nuri som treffer henne først, og han blir så forelsket som en 12 åring er i stand til å bli. Da han introduserer henne for faren, forelsker imidlertid disse to seg i hverandre, og Nuri føler seg både forrådt og forsmådd. Det var tross alt han som fant henne først. Med barnslig sjalusi betrakter han faren og Monas gryende forelskelse, som etter hvert ender med at de to gifter seg. Da får Nuri i det minste ha henne i nærheten. Inntil faren (og Mona) bestemmer seg for å sende ham på kostskole i England ... Tilværelsen faller nesten sammen for Nuri, men han reiser av gårde, slik det er forventet av ham. I sine mørke stunder ønsker han faren av veien, slik at han kan få Mona helt for seg selv. Og akkurat dette oppnår han i forbindelse med et ferieopphold i Sveits, hvor han og Mona skal komme noen dager før faren. Men faren kommer aldri, og etter hvert får de vite at han er blitt kidnappet mens han oppholdt seg hos en annen kvinne i Kairo. For sent innser Nuri at det ikke var dette han ønsket ... Hvordan skal det gå med dem nå som faren er borte? Lever faren eller er han død? Og hvem er egentlig Naima?

Det er sagt om denne boka at den mangler den nerven som var så intenst til stede i forfatterens første bok "Ingen i verden". Jeg kan langt på vei si meg enig i dette. For meg var magien i den første boka nokså fraværende i "Forsvinningens anatomi". På den annen side ble jeg drevet frem fra side til side, og jeg opplevde absolutt boka som spennende i den forstand at jeg måtte vite mer om hva som skjedde. Boka er dessuten godt skrevet, uten at jeg vil betegne den som stor litteratur. Den var for øvrig så lettlest at det var gjort på en-to-tre å lese den ferdig. I likhet med i "Ingen i verden", er det som skjer i herværende bok også sett gjennom et barns øyne. Savn, ensomhet, tomhet og meningsløshet i kjølevannet av de forsvinningene som finner sted - først moren, så faren - er godt beskrevet. Og bokas tittel - "Forsvinningens anatomi" - refererer til hva som skjer med dem som må leve videre etter at noen er blitt borte.

I og med at Hisham Matar på en måte har spesialisert seg på å skrive om Libya, med undertoner av politiske dramaer uten at dette nødvendigvis har det største fokuset, gleder jeg meg allerede til hans neste bøker! Litt synd riktignok at det meste av den litteratur som finnes om diktaturstater nesten alltid skrives av folk i eksil og ikke av dem som rent faktisk har levd midt oppi dramaet, men det er nå en gang slik det er, tenker jeg. Kanskje er det nødvendig med noe distanse for å skrive godt om såvidt dramatiske hendelser i historien? Alt i alt synes jeg at "Forsvinningens anatomi" er en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fire.

Å, den boka er fantastisk!

Jeg reiser til Istanbul i påsken, og en av bøkene jeg skal ha med meg er Orhan Pamuks "Istanbul". Og antakelig Haruki Murakamis "1Q84" bok 3.

Her er mitt inntrykk av boka:

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2012

Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ...

Rent språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på.

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt.