Det skjer noen ganger (heldigvis ganske sjelden) at jeg føler at jeg har kastet bort tiden min ved å lese en bok. Dette var en av de gangene. To timer av livet mitt jeg aldri får igjen. Takk himmel for at boken var kort!

Hva jeg mislikte? Hjelp, hvor skal jeg begynne?
* Plottet er mer usannsynlig enn en Mission Impossible film.
* Det brukes tilnærmet ingen plass på å etablere personene - noe som medførte at jeg var totalt uengasjert.
* Spenningskurven er ingen kurve - den er flat. Eller kanskje det er en lite topp til å begynne med (noe som blir helt feil i en spenningsroman).
* Det er ingen spenning rundt hvem skurken er. Det avsløres tidlig og det er ingen overraskelsesmomenter mot slutten.

Både Moby Dick og Store forventinger har (som alle klassikere) noe tidløst eller allment gyldig ved seg som gjør at de holder seg gjennom generasjoner. Det er jo det som gjør at de leses igjen og igjen. Denne har etter min mening ingenting som andre senere romaner i sjangeren ikke har.

Den var fin:) Og så heter det vel også egentlig særdelingsfeil.

Hehe. Lenge leve Donald Pocket:)

Den er sikkert bedre på engelsk. Men jeg er redd orginalspråket ikke kan redde det elendige plottet.

Nå forstår jeg enda mindre.

Nei, overhodet ikke. Etter min mening er dette en suppe som hvem som helst kunne kokt sammen. Mulig den har fått en slags kultstatus fordi den var den første spenningsromanenen i spionsjangeren(?), men jeg tror ikke det hadde vært særlig håp for den dersom noen hadde forsøkt å få den utgitt i dag.

Nå skal det også sies at jeg synes Fritt Forlag har gjort en særdeles dårlig jobb her. Det er ordelingsfeil, skrivefeil, manglende komma og punktum gjennom hele boken. Utrolig irriterende!

På coveret står det at boken er på The Guardians liste over tidenes 100 største romaner. Hæ?

Det må ha vært en spesiell setting. Der skulle jeg gjerne vært:)

Innsiktsfullt om Kinas plass i verdenssamfunnet

Arne Jon Isachsen (f. 1945) er professor i samfunnsøkonomi på BI, og han leder dessuten Center of Monetary Economics (CME). Et av hans spesialområder er valutapolitikk, et område han har forsket mye på. For øvrig er han en ivrig samfunnsdebatant med mange publikasjoner og bøker bak seg. Isachsen er anerkjent som Kina-kjenner, og i boka "Kinas vei" øser han av sine kunnskaper om dette enorme landet, som gjør seg mer og mer gjeldende i verdensøkonomien - særlig etter at hele den vestlige verden ble rammet av finanskrisen. Men som han så sympatisk gir uttrykk for på side 175 i boka:

"Mine kunnskaper om Kina er større etter å ha skrevet denne boken. Men fremdeles er de ytterst sparsomme. Det må leseren ha klart for seg."

Selv om mye av det Isachsen skriver om i boka i og for seg ikke er revolusjonerende nytt, er det en dybde i hans kunnskaper som særlig gjelder de økonomiske forholdene i landet og hvorfor Kina er i ferd med å overta verdensherredømmet som en konkurrent til USA, som det rett og slett er grunn til å ta av seg hatten for.

"Hva kommer det av at kommunistiske, totalitære Kina er mer markedsfokusert enn de vestlige kapitalistlandene? Mange antar at den økonomiske veksten ikke kan fortsette uten at ettpartistaten må vike. Men foreløpig er Kina på god vei mot å overta USAs plass som verdens mektigste nasjon. Innevarsler det en ny epoke for Kina og verdenssamfunnet?"

Dette analyserer Isachsen nærmere, og det på en slik måte at jeg, som ikke er samfunnsøkonom selv, uten problemer klarte å følge hans resonnementer fra A til Å.

Boka er delt i tre deler. Aller først får vi en innføring i Kinas historie, bl.a. om Mao, som etter hvert ble avløst av Deng, Jiang Zemin og Hu, herunder hva hver av disse lederne sto for. Deretter får vi en innføring i hvilke utfordringer Kina står overfor, om korrupsjon og penge- og valutapolitikken i landet, og helt til slutt hva som er veien videre.

Spesielt spennende opplevde jeg å lese om overgangen fra Mao til Deng. Der Mao var proteksjonistisk og forsøkte å klare seg uten verdenssamfunnet, sto Deng for en politikk som gikk ut på å få Kina involvert i verdenshandelen. Når Isachsen forteller, gjør han det på en svært forståelig og begripelig måte. Han tilfører også sine fortellinger mer liv enn det som tradisjonelt har vært vanlig i dokumentar- og historiegenren. F.eks. drodler han rundt betydningen av at Deng levde et lykkelig familieliv - i motsetning til Mao, som var temmelig paranoid i sin tilnærming til det meste. Dette gjorde Deng rett og slett mer menneskelig enn Mao, hvilket også satte sine spor i hans politikk.

I kapitlene om den omfattende korrupsjonen i Kina får vi innblikk i hvorfor denne på et vis får hjulene til å gå enda bedre rundt i det kinesiske samfunnet. Hva skiller korrupsjonen i Kina fra den korrupsjonen vi kjenner i den vestlige verden? Som hovedregel kan man si at midler fremskaffet gjennom korrupsjon blir fordelt på en helt annen måte i Kina enn det som er vanlig i Vesten. Slike midler er nærmest å betrakte som en ekstra bonus for samtlige i en bedrift - og nettopp dette gjør at korrupsjonen ikke tar knekken på næringskjeden. Samtidig har også Kina opplevd korrupsjon hvor enkeltpersoner har vært litt for grådige og puttet alt i egen lomme, og dette ses det faktisk ikke nådig på. Særlig ikke dersom egennytten blir drevet for langt også i det politiske spillet. Ellers er Kinas historie full av eksempler på bygninger som har rast sammen fordi de er for dårlig bygget - ofte en konsekvens av korrupsjon, det også. Entreprenørene har da betalt seg bort fra bygningskontrollens nærgåenhet.

Kina opererer for øvrig med sin egen form for demokrati. Vel, så har de ikke mer enn ett tillatt parti, men på noen nivåer i samfunnet kan man i det minste velge hvilken partikollega man ønsker som leder. I Kina kalles dette demokrati på kinesisk vis ...

Så hvorfor knakk ikke Kinas økonomi sammen i forbindelse med finanskrisen? Dette er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men en kombinasjon av et proteksjonistisk valutasystem og det forhold at Kina er et land preget av måtehold og moderasjon - i motsetning til den vestlige verden - er nok noen av delforklaringene. Denne delen av Isachsens bok er nesten thrilleraktig i sin tilnærming til temaet. Til tider klarte jeg faktisk ikke å rive meg løs fra boka, som er interessant, spennende og også fornøyelig å lese. Når han trekker paralleller mellom den vestlige verdens tenkemåte og Kinas tenkemåte, skjønner vi at det er lett å tråkke feil.

Kinas hang til å bruke typiske vestlige begreper kan lure oss til å tro at vi ikke står så langt fra hverandre, mens realitetene litt for ofte er at Kina later som at de f.eks. har pressefrihet, at landet er en rettsstat, at man er opptatt av menneskerettigheter, at landet har en egen form for kinesisk demokrati osv. Ja, man later tom. som om man er venner med USA, og for den sakens skyld later også USA som om man er venner med Kina. Ingen av landene har råd til noe uvennskap, og feier i stedet uenighetene under teppet og lar være å snakke om de vanskelige tingene. Et lite velvalgt ord, og hver av landene har makt nok til å sende den andre ut i et uføre ingen av dem har lyst til å utforske ... Taiwan er ett av eksemplene. Menneskerettigheter er et annet. Og Kina kan rett og slett ikke forstå hvorfor andre land på død og liv skal legge seg opp i deres indre anliggender. Blander de seg opp i hva som skjer i andre land, kanskje?

Ingenting vokser inn i himmelen, og en rekke hendelser i verdensbildet har i de senere år vist hvor vanskelig det er spå inn i fremtiden. Det viser bl.a. finanskrisen, Euroens usikre fremtid, i sin tid Sovjetunionens sammenbrudd m.m. Med en formidabel eldrebølge i vente i et land som de siste drøyt 30 årene har holdt hardt på sin ettbarnspolitikk, og hvor det er mye som tyder på et betydelig dameunderskudd for den oppvoksende generasjon, kan man saktens spørre hvor bærekraftig den kinesiske økonomien kommer til å være om noen år. Like fullt: hvert femte menneske på jorda er kineser, og det er noe vi faktisk må ta inn over oss. Dette borger for at det er sannsynlig at det er der den største veksten vil finne sted i overskuelig fremtid. En fremragende økonomisk politikk med store valutareserver gir Kina enormt stor makt til å påvirke andre land, kanskje mer enn vi ønsker å tenke oss. En trøst oppi det hele er at Kina aldri har vist noen tendenser til å ville prakke egne verdier på andre land - faktisk i motsetning til verdenspolitiet USA, som sliter betydelig med sin troverdighet.

Det er godt gjort å skrive en bok om bl.a. penge- og valutapolitikk som nærmest fremstår som en pageturner. Men det har altså Arne Jon Isachsen virkelig klart! Og ikke misforstå og tro at dette innebærer at boka er populistisk eller overfladisk, for det er den alldeles ikke! Med sin spesielle kjennskap til Kina har forfatteren skrevet en bok som gir et veldig godt innblikk i Kinas fortidige historie, om fremveksten av kommunismen, om dagens styresett og samfunn og om Kinas plass i verdenssamfunnet. Dette fordi Isachsen forsøker å formidle en forståelse av kineserne på deres premisser og ikke på den vestlige verdens premisser. Det er en bok man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte for hver gang. Jeg gir toppkarakter - terningkast seks!

Det er sant. Og noen referanser er jo nærmest selvforklarende. Men, når du nevner Don Quiljote; Jeg er faktisk litt usikker på hva som menes med uttrykket "Å kjempe med vindmøller". Og det tror jeg mange andre også er.

Dette ble nesten en sekser - virkelig nærme en av favorittene mine. Av en eller annen grunn var jeg litt negativ til boken da jeg begynte. Men fordi den har fått så mye bra omtale ville jeg gi den en sjanse. Og nok en gang ble jeg slått av hvor viktig det er å prøve nye forfattere, nye sjangere, nye tema.

Fint å pugge sitater hvis man ønsker å score poeng i Trivial Pursuit:) Men ligger det egentlig noe verdi i å vite at uttrykket stammer fra boken 1984 hvis man ikke samtidig vet hva som ligger bak? Det er først hvis man leser boken at man kan trekke paralleller til diskusjoner om datalagringsdirektivet og andre spørsmål om grensene for den enkeltes privatliv. Nå mener selvfølgelig ikke jeg at man må ha lest 1984 for å delta i slike diskusjoner. Men det kan være med på å gi litt mer ballast. Og så opplever jeg ofte at debatter blir mer interessante dersom jeg forstår referansene.

Boksmak varierer så mitt svar på dette spørsmålet blir ukke automatisk de bøkene jeg har likt best. Derimot er det noen bøker som alle bør lese som en del av den allmenne utdannelsen; Bøker som det finnes bøttevis av referanser til i andre bøker, filmer og samfunnet forøvrig. Den første som slår meg er 1984 av Orwell. Det er greit å ha fått med seg at uttrykket "Storebror ser deg" ikke stammer fra et realityshow fra tidlig 2000 tallet.

Så interessant! Jeg kjøpte denne boka tidligere i dag på vei til jobben, og tenkte at "dene bare MÅ jeg ha!" Og så lurte jeg etterpå på om jeg hadde gått litt fem på. Derfor ble jeg så glad da jeg så din omtale av den! Tror jammen boka skal få være med på ferie! ;-)

Denne lille uformelle spørreundersøkelsen setter fingeren på noe som særpreger mange bokelskere, nemlig hangen til å kjøpe langt flere bøker enn man har sjangs til å få lest. ;-)

Jeg mente heller ikke å starte en diskusjon rundt at "nå later vi som om stjernene ikke betyr noe, dere", jf. Annelinguas innlegg på tråden for få minutter siden. Det ER moro med den anerkjennelsen som ligger i å få en stjerne eller flere på innlegg man har brukt litt tid på å formulere. Men stjernene må ikke få for mye fokus. Og så er det noe med at når man ligger på topp - hvilken rolle spiller det om man mister noen under veis? Det skjer hele tiden her inne - av den enkle grunn at det er slik det har vært når profiler har blitt slettet (selv om jeg skjønner at dette nå er endret). ;-)

Jeg skjønner det, men når man har så mange stjerner som vi har og ligger så langt foran - gjør det egentlig noe? ;-)

Katastrofe-thriller om verdens fremtid

I Gert Nygårdshaugs siste bok befinner vi oss i regnskogen i Kongo, og det er litt av en gjeng som er samlet ved forskningsstasjonen hvor handlingen finner sted. Her forskes det på hvordan regnskogens flora og fauna påvirkes av klimaendringene, og det er svært dramatiske fremtidsutsikter vi etter hvert skal bli kjent med etter som handlingen skrider frem.

Nordmannen Karl Iver Lyngvin, headhuntet av CORAK, er både zoolog, veterinær og skarpskytter, og det er han som er hovedpersonen i boka. I tillegg møter vi bl.a. Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Zoe Wildt - og fagfeltene botanikk, entomologi, ornitologi, zoologi og biokjemi er representert blant de tyvetalls forskere som bebor forskningsstasjonen.

Innledningsvis blir vi vitne til en sjimpanse som går amokk i flokken sin. Hva skjedde egentlig med ham? Forskerne får selvfølgelig tak i liket, og det er urovekkende funn som gjøres, og som får f.eks. HIV- og Ebola-viruset til å blekne i sammenligning. Men aller verst er funnet av en landsby hvis beboere er døde - med unntak av en liten gutt, som nå er foreldreløs. Hvorfor er han i live, og ingen av de andre? Det grufulle viruset som etter hvert får navnet Chimera oppdages. Et virus med en relativt lang og symptomfri inkubasjonstid, og som smitter ved utpust ... Og som gir den eller dem som har viruset i sin besittelse, makt over liv og død på jorden ... Og som, fordi vedkommende også kjenner kodene, vet hva som skal til for å overleve ...

I forbindelse med intervjuer med Gert Nygårdshaug kan jeg lese at det ligger enormt mye research bak denne boka. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Boka er spekket til randen med detaljer på et meget høyt nivå, og jeg var under lesningen aldri i tvil om at dette er et problemkompleks forfatteren kjenner svært godt. Så hvorfor ble jeg likevel ikke veldig engasjert mens jeg leste (dvs. hørte meg gjennom) denne boka? Jeg tror det er nettopp detaljrikdommen som tok knekken på det vesentligste av spenningen for mitt vedkommende. Nygårdshaug skriver veldig godt, og rent språklig er det lite eller ingenting å sette fingeren på. Men det ble like fullt for mye oppramsing av detaljer. Kanskje hadde boka tjent på å være litt tykkere, og med mer handling mellom alle detaljene, tross alt?

Jeg har etter hvert lest mange av Nygårdshaugs bøker (åtte av hans bøker har jeg tidligere omtalt i denne bloggen - de fleste av dem dessverre nokså summarisk), men fremdeles står "Mengele Zoo" som hans beste. Fellesnevneren for "Mengele Zoo" og "Chimera" er miljøspørsmål og spørsmål vår klodes fremtid. Kanskje falt ikke boka i smak fordi jeg aldri helt har hatt sansen verken for filmer eller bøker som spår jordens undergang, og hvor ansvaret for fremtiden ligger i et eneste menneskes hender - mens en heltefigur jobber frenetisk for å redde jordens befolkning og alltid klarer dette i siste sekund? Jeg føler meg litt slem når jeg gir denne boka terningkast fire, fordi jeg vet at de aller fleste har trykket denne boka til sitt bryst, og antakelig vil føle seg støtt av min dom. Jeg har for øvrig intet imot kompliserte bøker med mange detaljer, men det er dette i kombinasjon med en oppramsende stil jeg ikke helt vet om jeg liker ...

Jeg er mer glad jeg er ferdig... Boken var tidvis veldig spennende og interessant, men så falt jeg helt av under ti sider lange passasjer med beskrivelser av fresker, drømmer og diskusjoner om fattigdomsbegrepet i kristendommen. Sikkert mange som skummer disse sidene, men livredd som jeg er for å gå glipp av noe viktig ble jeg sittende og pine meg igjennom. Og med det døde lesegleden for meg.