Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik

Han hadde den dype, belærende stemmen til en som hadde røykt i årevis og så sluttet brått, for deretter å hate røykere. Han så aldri på fjernsyn og ble aldri trett av å opplyse folk om det.

-Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig.

Han var temmelig fetladen, og derfor kunne han knirke så bra med støvlene, som skrek under tyngden av hans satte korpus.

Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn.

Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet.

Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen.

Kjærlighet, hengivenhet, varme og godt humør bør gis uten betingelser. Jo mer disse kommer til uttrykk, desto tryggere blir barnet ditt. Jo tryggere det er, desto mer vil det utforske og prøve å mestre. Men med ros er det en helt annen sak. Ros barnet ditt når det har gjort seg fortjent til det, og ikke bare for at han skal føle seg bedre. Avstem rosen i forhold til prestasjonen. Vent til hun faktisk har klart å få på plass alle brikkene i puslespillet, og få ikke denne bedriften til å fremstå som aldeles fantastisk. Spar de aller største uttrykkene for ros til de viktige anledningene ...

Aron (Tim) Becks oppfinnelse av kognitiv terapi, som nå er den mest utbredte og effektive formen for samtaleterapi ved depresjon, sprang ut av hans utilfredshet med premisser om følelsens hydraulikk.

...

Tim konstaterte at det ikke var vanskelig å få de deprimerte pasientene til å fortelle om fortidige negative opplevelser og dvele ved dem. Problemet var at de gikk i oppløsning mens de ga utløp for følelsene, og Tim klarte ikke å få samling på dem igjen. Dette førte ved enkelte anledninger til selvmordsforsøk, hvorav noen av dem lyktes. Kognitiv terapi for depresjon ble utviklet som en teknikk til å frigjøre mennesker fra fortidens ulykker. Det gjøres ved å få dem til å endre måten de tenker om nåtiden og fremtiden på. Kognitive terapiteknikker virker like godt som antidepresiva, og de er bedre til å forebygge nye anfall og tilbakefall. Så jeg ser på Tim Beck som en av de store frigjørerne.

For Sigmund Freud og hans mange tilhengere var hver eneste psykologiske hendelse i livet (selv tilsynelatende banale ting som vitser og drømmer) bestemt av krefter i fortiden vår. Barndommen former ikke bare vår voksne personlighet, den bestemmer den også. Vi blir gjenstand for en "fiksering" på det stadiet i barndommen hvor uløste konflikter oppstår. Deretter bruker vi resten av livet i et forgjeves forsøk på å løse disse seksuelle og aggressive konfliktene.

Charles Darwins versjon er at vi er produkter av en veldig lang rekke av fortidige triumfer. Våre forfedre ble våre forfedre fordi de vant to slags kamper; kampen for å overleve, og kampen for å finne en make. Vi er bare en samling av tilpasningsegenskaper. Disse er spesialutviklet og finstemt for å holde oss i live og sørge for at vi kan reprodusere oss. Ordet "bare" er kanskje ujje helt rettferdig overfor Darwin, men det er det operative ordet i oppfatningen om at det vi kommer til å gjøre i fremtiden er bestemt av fortiden og våre forfedres gjerninger.

Det finnes tre måter du kan føle mer varig tilfredshet med fortiden på. Den første er intellektuell og handler om å gi slipp på en ideologi som sier at fortiden din bestemmer fremtiden. Den determinismen som ligger til grunn for dette dogmet, er empirisk mangelfull og langt fra innlysende filosofisk sett. Passiviteten det skaper er sterkt innskrenkende. Den andre og tredje ... er følelsesmessig, og begge innebærer en frivillig endring av hvordan du forholder deg til minnene dine. Ved å bli mer takknemlig for de gode hendelsene i fortiden intensiverer du de positive minnene. Og når du lærer hvordan du kan tilgi tidligere krenkelser, kan du kvitte deg med bitterheten som gjør tilfredshet umulig.

Flyt er den tilstanden av tilfredsstillelse vi trer inn i når vi blir fullstendig engasjert i det vi holder på med.

Når vi gir oss hen til nytelse, er vi kanskje bare forbrukere. Duften av parfyme, smaken av bringebær og sensualiteten i en hodebunnsmassasje er alle sammen sterke nytelser i øyeblikket, men de bygger ikke opp noe for fremtiden. De er ikke investeringer, det blir ikke akkumulert noe. Når vi derimot er engasjert (oppslukt i flyt), investerer vi kanskje, og bygger opp psykologisk kapital for fremtiden. Flyt er muligens en tilstand som markerer psykologisk vekst. Oppsluktheten, tapet av selvbevissthet og opphøret av tiden kan muligens være evolusjonens måte å fortelle oss at vi lagrer psykologiske ressurser til fremtidig bruk. I en slik analogi markerer nytelse oppnåelse av biologisk metning, mens tilfredsstillelse markerer oppnåelse av psykisk vekst.

Et av de fremtredende symptomene på depresjon er selvopptatthet. Den deprimerte tenker mye - for mye - på hvordan han eller hun føler seg. Nedstemtheten gjenspeiler ikke livet slik det er, men det virker slik for vedkommende. Når den deprimerte legger merke til sin nedtrykthet, ruger han eller hun over denne. Vedkommende projiserer den inn i fremtiden og over på alle aktiviteter. Dette forsterker igjen nedstemtheten. "Kom i kontakt med følelsene dine", oppfordrer selvhjelpsindustrien oss til. De unge har tatt dette budskapet til seg, og vi har fått en generasjon av narsissister som er mest opptatt av seg selv og sine følelser.

I motsetning til det å komme i kontakt med sine følelser, er det avgjørende kriteriet for tilfredsstillelse snarere fraværet av følelser, opphøret av selvbevissthet og totalt engasjement. Tilfredsstillelse fordriver selvopptattheten. Jo mer man opplever den flyten som tilfredsstillelse skaper, desto mindre deprimert er man. Her er altså en effektiv motgift mot depresjonsepidemien blant de unge: Strekk deg etter flere tilfredsstillelser, og nedton jakten på nytelser. Nytelsene kommer lett, mens tilfredsstillelsene (som er resultat av utøvelsen av personlige styrker) krever innsats. Å være fast bestemt og innstilt på å identifisere og utvikle disse styrkene er derfor den største bufferen mot depresjon.

Etter ti års arbeid med lært hjelpeløshet må jeg endre min oppfatning av hva som foregikk under eksperimentene våre. Det skyldes noen pinlige funn som jeg fortsetter å håpe vil forsvinne. Ikke alle rottene og hundene ble hjelpeløse av de uunngåelige sjokkene. Det gjør heller ikke alle personer som blir stilt overfor uløselige problemer eller uunngåelig støy. En av tre gir aldri opp, uansett hva vi prøver. Dessuten er hver åttende person hjelpeløs i utgangspunktet - de behøver ikke å erfare mangelen på kontroll for å gi opp. Til å begynne med feier jeg dette under teppet, men etter ti år med konstante avvik, er det på tide å ta dette på alvor. Hva er det ved visse mennesker som gir dem en bufferstyrke som gjør dem usårbare overfor hjelpeløshet? Hva er det ved andre som gjør at de faller sammen så fort det oppstår vanskeligheter?