En forsonende roman om et mor-datter-forhold

Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min.

I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby.

Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.

Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.

Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren.

Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...

Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette!

Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder.

Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den?

Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!

Ny japansk forteller-stemme for norske lesere

Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest populære forfattere. Forlaget har på sine nettsider presentert henne på følgende måte:

"Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk."

I følge Wikipedia foreligger en håndfull av Kawakamis bøker på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er en av dem, og denne (med originaltittelen "Sensei no kaban") har fått tittelen "The Teacher´s Briefcase" på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er den første av Kawakamis bøker som er oversatt til norsk.

Jeg ser at forlaget sammenligner Hiromi Kawakami med Haruki Murakami. Jeg synes at det er uheldig med slike sammenligninger, fordi det kan lede leserne til å tro at Kawakamis bok faller innenfor genren magisk realisme. Det gjør den nemlig ikke. Når det er sagt har Murakami også skrevet romaner som ikke faller inn under genren magisk realisme, men det er ikke til å komme forbi at det er nettopp magisk realisme han først og fremst forbindes med. Personlig tror jeg at lesere som liker Murakami vil elske Kawakami, men at det vil også mange lesere som ikke liker Murakami gjøre ... Selv sier jeg ta takk til begge to.

Handlingen i "Merkelig vær i Tokyo" er ganske enkel. Boka handler nemlig om Tsukiko som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en gammel lærer fra videregående. Det har gått noen år siden sist de traff hverandre, for Tsukiko har i mellomtiden blitt 38 år gammel. Læreren - en mann hun kaller Sensei, men som egentlig heter Harutsuna Matsumoto-sensei - er 30 år eldre enn henne.

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men i tidens løp støter de på hverandre ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker. Som regel går det i sake - store mengder sake. Og øl.

Vi satte oss på en benk og åpnet matboksene. Lukten av kimchi steg med det samme vi tok av lokket.

"Bestilte ikke du spesial, Sensei?"

"Jovisst gjorde jeg det."

"Hva er egentlig forskjellen på spesial og vanlig?"

Vi bøyde oss over boksene i kor, først over den ene, og så den andre.

"Ikke stort, later det til." sa Sensei muntert.

Jeg drakk teen langsomt. Selv om det blåste, var det tross alt midt på sommeren, så det smakte. Den kalde teen gled fuktig ned i svelget." (side 21)

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, og heller lite om sanselig fysisk kontakt mellom de to. Og det til tross for at Tsukiko etter hvert viser seg å ha varme følelser for den tredve år eldre læreren sin ... Hvorfor holder han egentlig igjen? For det er vel ikke bare aldersforskjellen som gjør at han ikke tar imot den noe ubehjelpelige kjærligheten Tsukiko har å by ham? Det ligger hele tiden noe subtilt mellom dem, to ensomme og skibbrudne som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv, og som likevel blir trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. Kanskje et slags storbyfenomen, der det kjente føles litt tryggere enn alt det andre, noe som kan få enkelte (les: Tsukiko) til å forveksle dette med kjærlighet? Hvis det da ikke nettopp er kjærlighet det hele handler om?

Selv om det av til blir altfor mye sake-drikking, er det liten tvil om at de to deler en stor og inderlig interesse utover drikkingen, nemlig interessen for kulinariske matopplevelser.

Han la en liten klatt wasabi på en abaloneskive med pinnene og dyppet den i soyasaus. Han tygget langsomt. Han hadde en gammel manns munn når han tygget. Jeg tok en skive og tygget selv. Jeg hadde fortsatt en ung kvinnes bunn. Brått ønsket jeg så sterkt at den hadde vært en gammel kvinnes.

Shabushabu av blekksprut. Sashimi av abalone. Kjempetrauskjell. Flathodefisk. Kokt sjøkneler. Friterte kongereker. Rett på rett ble satt foran oss. Et sted omkring flathodefisken begynte Senseis spisepinner å bevege seg langsommere. Han tippet sakebegere lett til munnen, drakk i små slurker. Jeg hev meg over maten etter hvert som den ble satt pp bordet, pratet lite og drakk mer.

"Var det godt, frøken Tsukiko?" spurte Sensei i samme tonefall som til et barnebarn med voldsom matlyst.

"Mm," svarte jeg, før jeg sa med litt større innlevelse: "Veldig godt." (side 141)

Historien om Tsukiko og Sensei kunne fort blitt sukkersøt, om det ikke var for at replikkvekslingen dem i mellom er alt annet enn klissete. Tvert i mot handler det om nøktern faktautveksling, og en gang Tsukiko tar opp at hun elsker Sensei, blir det bare kleint. Dette forhindrer imidlertid ikke at de blant annet havner på kirsebærfest, på sopptur og på en tur til en øy. Med lun humor skildres disse to som skjebnen på et vis har ført sammen.

Kawakami skriver med en letthet det er få forfattere forunt å beherske så elegant som hun gjør. Hun er både stilsikker og trygg på romanens figurer, slik at vi kjenner at de er troverdige. Det stillfarne og stemningsfullte i boka har blitt sammenlignet med Sofia Coppolas "Lost in Translation", en film jeg i sin tid fant svært oppskrytt. Men kanskje var jeg ikke i den rette stemningen den gangen, og burde gi filmen en ny sjanse?

Jeg snakker til ham, og noen ganger svarer det fra oppunder taket, frøken Tsukiko. Sensei, jeg har begynt å trekke tofuen sammen med torsk og kronkrageblader, slik du lørte meg. Jeg håper vi møtes igjen, Sensei. Når jeg sier det, svarer Sensei oppunder taket, vi møtes igjen, frøken Tskukiko, helt sikkert.

På slike kvelder åpner jeg Senseis mappe og ser ned i den. Et tomt rom brer seg, fylt av ingenting. Et tomt ingenting som brer seg, stadig innover ....

Kanskje var det de litt drømmeaktige sekvensene av boka jeg likte aller best, der bokas jeg-person, Tsukiko, snakker med seg selv og filosoferer over det hun gjør - med en sjelden innsikt i seg selv og sine beveggrunner - eller mangel på sådanne ... Og så er det alltid forbundet med smerte å lese om uforløst kjærlighet.

Jeg likte denne lille, stillferdige romanen svært godt! Det eneste jeg beklager er at den var så altfor kort.

Jeg håper det kommer flere oversettelser av Hiromi Kawakamis bøker! Og så gleder jeg meg over at det stadig dukker opp nyoversettelser av spesielt japanske bøker for tiden! Som f.eks. "Søstrene Makioka" av Jun'ichirō Tanizaki, og nå denne av Hiromi Kawakami!

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia.

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt.

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "hefrig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet.

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa. I dag ville vi nok ha kalt ham torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag."

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ...

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa.

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre.

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan).

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på, og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre.

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg!

Om alkoholisme og veien ut av dette

Lars Kittilsen (f. 1969) er utdannet journalist og jobbet i mange år som ansvarlig redaktør i Grenlands-avisen Varden. Det er ikke mer enn noen få uker siden hans bok "Hei, jeg heter Lars ..." kom ut på Schibsted forlag.

Lars Kittilsen sto frem med sine (tidligere) alkoholproblemer i en leder i egen avis (Varden) 5. oktober 2013. Da hadde han vært tørrlagt i litt over et halvt år. Reaksjonene han mottok var overveldende og de var så godt som utelukkende positive. Rent bortsett fra en og annen advarsel om at det var vel tidlig etter tørrleggingen, for ville ikke fallhøyden bli stor dersom han sprakk ... ? Men Kittilsen visste allerede da at han hadde lagt sine alkoholproblemer bak seg, og at han aldri mer kunne røre alkohol uten å risikere å bli svært syk ... så syk at han kunne dø av det. Det ønsket han ikke.

I januar i år kom Lars Kittilsen ut med bok om sin fortid som alkoholiker. Og det er ingen hvem som helst som har skrevet forordet til boka. Det har nemlig Jonas Gahr Støre gjort. Her skriver han om at vi lever i en nytelseskultur. Alkohol har fått en meget sterk plass i vår kultur, også i arbeidslivet. Her nytter det ikke bare med regelverk - det må holdninger til. Støre takker Lars som deler sin historie, fordi vi trenger dem som står frem og som har mot til å dele.

Mens jeg leste innledningen til Lars Kittilsens bok, der han forteller om sitt tilsynelatende vellykkede liv- et liv som inneholdt mye trening og også maratonløping, et liv som inneholdt et pent og ryddig hjem og en stor interesse for de edle dråper - tenkte jeg at "jammen, dette er jo ikke en typisk alkoholiker". Neivel ... det var vel akkurat det han tenkte selv også. At det ikke er mulig å være f.eks. både alkoholiker og maratonløper ... Dette selvbildet bidro til å forsterke fornektelsen av å ha et problem.

Etter hvert gjorde Kittilsen mye for å skjule sine problemer. Han handlet på forskjellige Vinmonopol for å unngå å vekke mistanke, han drakk mer og mer alene, gjemte seg i sitt eget hus og lukket ikke opp når det ringte på. Han levde bokstavelig talt et dobbeltliv, og derfor var det omtrent ingen andre enn de aller nærmeste som skjønte hvordan det egentlig var fatt med ham.

"Nettopp derfor kjente jeg meg heller ikke igjen i beskrivelsen av en alkoholiker, og veien til innrømmelsen ble ekstra lang. Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt - og gjerne alene." (side 36-37)

Et opphold på Vangseter, etter initiativ fra hans søster, reddet livet hans og fikk ham på rett kjøl igjen. Dette ble et vendepunkt i livet hans, som han senere skulle se tilbake på med takknemlighet - selv om det første møtet med stedet var nedslående.

"Når ble jeg alkoholiker? Det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger, og jeg har stadig grublet på det. Når ble det for mye? Hvor går grensen mellom normal drikking, risikodrikking og avhengighet? Jeg kommer aldri til å få noen klare svar på dette, og det finnes kanskje ingen klare svar.

Det er flytende overganger og ingen absolutte grenser. Noen har drukket masse over lang tid, mens andre har drukket mindre over kort tid. Noen har drukket hver dag, mens andre har drukket i perioder. Men betyr det at noen er mer alkoholikere enn andre?" (side 43)

Det som nok var svaret for Lars Kittilsens vedkommende var at han drakk for å håndtere en masse såre følelser som han ikke klarte å takle på annet vis. Det handlet om følelser som var i konflikt med hverandre, en skilsmisse, ønsket om å være en god far for barna sine, om alvorlig og dødelig sykdom i familien. Samtidig kom han til en forståelse om at det ikke nyttet å skylde på andre. Han hadde selv ansvar for sine valg, og kun gjennom å tviholde på eget ansvar kunne han også gjøre noe med problemene og finne en løsning. Han så ikke tidsnok at alkoholen ga ham enda flere problemer enn han allerede hadde fra før av.

Noe av det mest spennende med de refleksjonene forfatteren gjør seg i boka, er at han trekker paralleller til andre usunne mønstre og avhengighetsformer. For det er mye likt mellom alkohol-avhengighet, spille- og nett-avhengighet, overspising, treningshysteri osv. Alt handler i bunn og grunn om en manglende evne til å takle følelser og i stedet flykte inn i noe annet.

"Det finnes også mange paralleller til spilleavhengighet og nettavhengighet. Det starter kanskje med uskyldig moro og spenning, og så blir det til en flukt. Denne flukten blir til slutt viktigere enn alt annet, og familie, venner og det sosiale livet blir nedprioritert. Ensomheten blir stor, og det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av." (side 88)

Det meste av boka handler om Lars Kittilsen selv og hans kamp for å komme ut av sitt alkoholmisbruk, men boka handler også om det samfunnsmessige rundt vårt forhold til alkohol. Dessuten tar han opp rollene som pårørende og medavhengige har til den som misbruker alkohol. For mange handler det derfor ikke bare om å håndtere egen avhengighet, men også andre mennesker som lever tett på dem.

For forfatteren handlet tilfriskningen hans om å legge et tidligere dobbeltliv bak seg. Etterpå handlet det om ikke på nytt å havne i et dobbelt-liv-spor. Derfor ble det overmåte viktig for ham å stå frem og fortelle sin historie. Og fordi han var en kjent person i lokalmiljøet pga. sin rolle i avisen Varden, vakte det stor oppmerksomhet at nettopp han sto frem.

"Som redaktør hadde jeg en unik mulighet til å skape mer bevissthet og bidra til noe av den åpenheten som helseministeren hadde etterlyst. Det er så mye uvitenhet og stigmatisering rundt alkoholisme, og tenk om jeg kunne være med å endre dette ved å være åpen om meg selv?" (side 131)

Mot slutten av boka tar Kittilsen opp drikkepresset vi alle i større eller mindre grad legger på andre - ofte med de beste intensjoner fordi vi vil at alle skal hygge seg. Men hva da når en (eller kanskje flere?) i selskapet har slitt med sitt forhold til alkohol og nettopp ønsker å forholde seg til alkoholfri drikke? Hvem tar seg ikke i å si: "Hva? Skal du ikke ha et glass?" mens vi tenker at "Jøss, hva er i veien med deg, da?"

"De som tar til motmæle og er kritiske, blir ofte møtt med negative betegnelser som "mørkemenn", "moralister" og "festbremser". Når noen stiller spørsmål ved alkoholbruken, er det ikke uvanlig at de blir beskyldt for å ødelegge andres kos og hygge." (side 159)

Kittilsen påpeker at de fleste har et greit forhold til alkohol og fikser livene sine helt utmerket. Nettopp derfor kan det være vanskelig å skjønne at noen har vært så "dumme" at de har satt seg i en slik situasjon at de har blitt avhengig av alkohol ... Dette får mange som har hatt eller prøver å gjøre noe med sitt alkoholproblem til å holde munn og ikke si noe. Men tenk over paradokset: vi blåser ikke røyk inn i ansiktet på en asmatiker, gir ikke peanøtter til en med nøtteallergi, og dersom vi inviterer gjester som ikke tåler egg eller melk, unngår vi disse ingrediensene i maten vi serverer. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om alkohol overfor mennesker som er i faresonen eller langt over? (se side 153)

Kittilsen mener at fokus på genetisk og arvelig disposisjon for alkoholisme i og for seg er greit, men at det kan føre til at den som sliter ikke tar et selvstendig ansvar for sin egen situasjon. Nøkkelen til et liv uten alkohol for den som sliter og ikke har kontroll over sitt forbruk, er å ta ansvar - verken mer eller mindre.

"For meg var det en sykdom som utviklet seg gradvis, og jo mer den utviklet seg, jo mindre ønsket jeg å se den. Jeg tror at den mentale avhengigheten begynte lenge før den fysiske avhengigheten. Og jeg vet at den fysiske avhengigheten forsvant lenge før den mentale avhengigheten.

Jeg kjenner ingen alkoholikere som drakk eller drikker fordi det var gøy, eller fordi de absolutt måtte bli fulle. De fleste drakk fordi de hadde en uro, og fordi de ikke taklet livet og følelsene. Alkoholen ble en nærliggende og fristende flukt, og etter hvert ble det både flukt og medisin.

Enkelte kan drikke mye i mange år før de mister kontrollen, men det finnes også dem som blir avhengige skremmende raskt. Nettopp derfor er det farlig å lage en prototype av alkoholikeren. Men kanskje ønsker vi egentlig å stigmatisere? Da kan vi tegne et bilde av en alkoholiker som ligner minst mulig på oss selv, og da blir ikke vår egen drikking så farlig." (side 165)

"Hei, jeg heter Lars ..." en en slik bok jeg håper at virkelig mange kommer til å lese. De fleste av oss kjenner noen som sliter med sitt forhold til alkohol, og har godt av å lese oss litt opp på hvordan det er å være alkoholiker. Boka bidrar dessuten til å nyansere hva det egentlig vil si å være alkoholiker, fordi det finnes så mange variasjoner over problemet. Det er en modig historie som fortelles, og rent bortsett fra at jeg merker at Kittilsen beskytter menneskene han har hatt og i stor grad fremdeles har rundt seg, er han svært åpen og ærlig rundt meget private ting. Dette er også bokas styrke! Jeg opplevde for øvrig boka som godt skrevet, og tenker at han har vært innom de fleste temaer som kan tenkes å være aktuelle når en såkalt vellykket alkoholiker forteller sin historie. Og kanskje det mest interessante av alt: nettopp fordi han var så "vellykket" før alt holdt på å rakne fullstendig for ham, har boka relevans for alle dem som lever i grenseland (eller for alt vi vet: godt over) til å utvikle et alvorlig problem. I så måte blir Lars Kittilsen et ansikt og et forbilde å forholde seg til, fordi han baner vei for en løsning ut av uføret!

Jeg er full av beundring for at Lars Kittilsen har våget å være åpen og også har skrevet denne boka, som jeg anbefaler sterkt!

Historie-formidling på sitt beste!

Aage G. Sivertsen har hovedfag i historie og kriminologi, og har skrevet en rekke bøker, herunder tre om 2. verdenskrig.

Hva skjedde egentlig i tiden før utbruddet av 2. verdenskrig, selve den 9. april 1940 og i tiden etter? For ikke å snakke om i forbindelse med det store landssvikoppgjøret? Kjenner vi egentlig vår nære historie godt nok, og hvem var det forresten som fortalte denne historien, som knapt har endret seg fra krigens dager og til langt ut på nitti-tallet? Dette og mye, mye mer gir Aage Georg Sivertsen svar på i sin nye bok "9. april 1940", med undertittelen "Et historisk bedrag".

Jeg har i grunnen lyst til å begynne med slutten denne gangen, for her rører forfatteren ved noe helt essensielt, og som kan forklare hvorfor vår nære historie ble fortalt nettopp slik den ble. "Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den", siteres Arnljot Eggen. Det har tatt lang, lang tid å få kjennskap til historien vår - sannheten - fordi denne bryter med den offisielle utgaven. Hvorfor ble det slik?

"Like etter krigen var det et behov for å markere hvem som hadde rett. Det startet i 1945 med et omfattende landssvikoppgjør. Det fortsatte med to undersøkelseskommisjoner, den sivile og den militære, som skulle presentere klare oversikter over hvem som hadde gjort noe galt. Videre var det en protokollkomité og et odelsting som frikjente politikerne i 1948, mens den militære undersøkelseskommisjonen dømte flere militære ledere. På slutten av 1940-tallet hadde man oppnådd det man ønsket, å skape et skille mellom venn og fiende, mellom de trofaste og de som sviktet. Denne linjen skulle videreføres.

Historieverket "Norges krig" kom ut på Gyldendal forlag 1947-1950. En av de fremste historikerne i Norge, Sverre Steen, var redaktør. De tre bindene hadde tilsammen over 30 forfattere. Til tross for at det var et verk med historisk tyngde, unngikk man å oppgi kilder. Forfatterne var selv kilder. Dette står i strid med god historisk metode. Flere av forfatterne bak verket hadde vært sentrale både i Hjemmefronten og i Arbeiderpartiet. Vi kan nevne: Jens Christian Hauge, leder av Milorg, i Hjemmefrontens ledelse og senere justisminister i Gerhardsen-regjeringen, skrev om motstandskampen. Handelsminister Lars Evensen, som ledet flyktningekontoret under krigen, skrev om norske flyktninger i Sverige. Gunnar Jahn satt i administrasjonsrådet under krigen, og ble forfatter av det samme tema. Rektor Magnus Jensen, også han en av Hjemmefrontens ledere, skrev kapittelet Kampen i skolen. Ragnvald Roscher Nielsen, som hadde signert kapitulasjonsavtalen med tyskerne 10. juni 1940, skrev om felttog.

Den ene forfatteren etter den andre hadde nært kjennskap til de historiske hendelsene. Professor Sverre Steen måtte ha tenkt at de som opplevde og var ledere for alle sentrale hendelser under krigen også måtte være de beste skribenter og sannhetsvitner. Det var selvsagt umulig for forfatterne å være objektive i sin fremstilling. Det måtte også være vanskelig å være kritiske i fremstillingsformen. I alle fall uteble mange av de sentrale temaene i denne bokserien. Her mangler historier om jøder, frontkjempere, tyskertøser, NS-medlemmer og norske likvideringer. Det må legges til at alle disse temaene har fått stor oppmerksomhet de siste årene.

Spørsmålet var hva man ønsket å skrive. Et slikt historieverk hadde en redaksjonskomié. Denne skulle kontrollere fremstillingen, vurdere objektiviteten og bidra med kritiske bemerkninger. I redaksjonskomiteen finner vi tidligere kommanderende general Otto Ruge, Hjemmefrontens leder Paal Berg, som selv var i søkelyset for å bli stilt for Riksrett, og nok en gang Gunnar Jahn. Sistnevnte måtte også ha fryktet en Riksrettsak. Som om ikke dette var nok, landets nye statsminister Einar Gerhardsen var selv en av de syv i redaksjonskomiteen.

Sannheten om krigen ble presentert på denne måten. "Norges krig" fremsto både den gangen og senere som et anerkjent grunnlag for hva som foregikk under krigen. Man forsøkte å fremstille krigshistorien som en felles front mot dem som mente noe annet. I sum ble det en fortelling om helter og skurker. Mangelen på nyansering og å sette ting i perspektiv, som for eksempel å sammenligne med andre lands krigshistorie, er påfallende." (sitat fra slutten av boka)

Den stivnede historiefortellingen fortsatte takket være Magne Skodvin, ansett som okkupasjonsekspert nr. 1 her i landet etter krigen. Han hadde selv vært med i motstandsbevegelsen under krigen. I følge Sivertsen sørget Skodvin for at historien om krigen fortsatte i samme spor. Han var helt sentral i 58 radioprogrammer om krigen som ble sendt på NRK på 1960-tallet og fremover. "Fremstillingen var i tråd med det som var politisk tillatt." Det var ikke tillatt med kritikk rundt det som skjedde i aprildagene i 1940, og det var heller ikke tillatt å stille seg kritisk til landssvikoppgjøret. Mye var fremdeles tabubelagt. Regjeringen Nygaardsvold skulle fremdeles være Norges helter, og takket være Skodvin, motstandsmannen under krigen, har norsk motstandskamp fått vel mye fokus i historiebøkene våre. Skodvin sto også som redaktør for bokverket "Norge i krig", som utkom på 1980-tallet.

Noe annet Sivertsen oppdaget var at lærebøkene i alle årene etter krigen har holdt seg til den historien som ble vedtatt som sannhet like etter krigen. "Det som var fremstilt i 1950 var like riktig i 1990-årene."Riksrettsaken som uteble mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen, er det så godt som ingen historikere eller journalister som har gått nærmere i sømmene på. Sivertsen mener at det ikke kan være særlig tvil om at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde vært uforstandige i sine embeter i aprildagene 1940. Likevel ble det ingen riksrettsak ... Det var selvsagt opp til Stortinget å bestemme dette. Det at det ikke ble noen riksrettsak og at ingen i regjeringen Nygaardsvold ble stilt til ansvar, står imidlertid i grell kontrast til det omfattende landssvikoppgjøret i vårt land, hvor også passive NS-medlemmer fikk sin straff. Med ordene "Kampen om fortida vil fortsette", avslutter Sivertsen sin bok. Han mener at vi ikke må være så naive at vi tror at siste ord om krigen er sagt.

Og for en bok dette har blitt! Her får vi høre at det både i månedene, ukene og dagene før tyskernes invasjon av Norge, kom så mange signaler på det som senere skjedde at man nærmest måtte være døv og blind for ikke å få dette med seg. I historiebøkene har imidlertid Tysklands angrep på Norge vært fremstilt som noe som kom som lyn fra klar himmel. Forsvarsminister Koht nektet å innse realitetene, og han formidlet ikke en gang alt han fikk høre videre til statsministeren. Det handlet om flere krenkelser av norsk territorium både i luften og på havet, det handlet om skip som ble mobilisert og klare signaler om at spesielt Narvik og malmtransporten var et aktet mål, ikke bare for tyskerne men også for engelskmennene. Sivertsen har blant annet vist til forsidene på Aftenposten den siste måneden før krigen også nådde Norge, ca. et halvt år etter at andre verdenskrig hadde begynt.

At konge og regjering flyktet hals over hode og overlot det norske folket - fullstendig forsvarsløse - til seg selv, er også en sak for seg ... Likeså landssvikoppgjøret som nærmest var seksuelt betinget. Kvinner som hadde forelsket seg i tyske soldater ble behandlet som løsaktige kvinner som måtte interneres etter krigen for å unngå spredning av kjønnsykdommer. Uten lov og dom ble mange holdt innesperret i et år etter krigen - angivelig for å beskytte dem mot mobben. Mens andre som hadde blitt rike på handel med tyskerne, slapp unna ... Det er i det hele tatt mange hårreisende sider ved krigen, som er blitt holdt skjult i de offisielle historiebøkene.

Aage Georg Sivertsens fortellerstemme i boka "9. april 1940" er intens, og Anders Ribu er - som alltid - en fantastisk oppleser! Boka er den reneste thriller for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig! Jeg savnet en papirutgave av boka under lesingen, fordi jeg da kunne ha bladd frem og tilbake under lesingen. Samtidig var det ikke verre enn at jeg hørte store deler av lydboka minst et par ganger. Jeg tror også at dette er en lydbok jeg kommer til å ønske å høre flere ganger, fordi den er så interessant og lærerik. Boka føyer seg for øvrig inn rekken av interessante bøker om andre verdenskrig for tiden - bøker som gir oss et helt nytt perspektiv på det som egentlig skjedde den gangen - nærmere sannheten!

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

En formidabel roman!

Jeffrey Eugenides (f. 1960) er en amerikansk forfatter med tre bøker på samvittigheten; "Jomfrudød" (1993), "Middlesex" (2002) og "Formål ekteskap" (2011). Dessuten har han utgitt en novellesamling eller "short story collection". Han mottok Pulitzerprisen for "Middlesex" i 2003, og er for øvrig en meget prisbelønt forfatter, det beskjedne antall utgivelser tatt i betraktning. (Kilde: Wikipedia) "Jomfrudød" eller "The Virgin Suicides" er filmatisert. Forfatteren er av gresk avstamning, men er oppvokst i Detroit i USA.

Noen forfattere forteller en historie fra A til Å, med et kronologisk hendelsesforløp. Jeffrey Eugenides har valgt en annen vri, der bokas åpningsscene er et frempek mot det som senere skal komme. Hovedpersonen Cal er i 40-årene og ser tilbake på sitt liv, samtidig som han forteller sin families historie.

"Jeg er født to ganger: først som lite pikebarn, en Detroit-dag med usedvanlig lite smog i luften, i januar 1960; og så igjen som tenåringsgutt, på et akuttrom ikke så langt fra Petoskey i Michigan, i august 1974. Spisskompetente lesere kan ha støtt på meg i dr. Peter Luces studie: "Genderidentitet i 5-alfa-reduktase pseudohermafroditter", publisert i Journal of Pedriatic Endrocrinology i 1975. Eller kanskje du har sett bilde av meg i kapittel 16 i den nå sørgelig foreldede "Genetikk og arvelighet". Det er meg som står naken på side 578, ved siden av en høydemåler, med svart sladd over øynene." (side 11)

Calliope Helen Stephanides, som senere blir til Cal, er født hermafroditt - her beskrevet som en sørgelig konsekvens av besteforeldrenes incestiøse ekteskap, der recessive gener ble gjensidig forsterket gjennom det som kort og godt må betegnes som innavl. Bestemor Desdemona Stephanides giftet seg nemlig med sin bror Lefty på båten over til Amerika, på flukt fra Tyrkia og tyrkernes utradering av alt som ikke var genuint tyrkisk i 1922. Begge i utgangspunktet uvitende om hvilke følger deres ekteskap skulle få for senere slektsledd ... Siden skulle frykten for å føde misfostre forgifte deres ekteskap og gjøre dem begge ulykkelige.

I "Middlesex" følger vi familien Stephanides gjennom tre slektsledd, fra 1922 til 2002. Det handler om drømmer om et annet liv, om å klare seg gjennom depresjonen og de harde tredveårene da det ikke var arbeid å oppdrive for innvandrere som dem. Å flytte til Middlesex betydde et økonomisk oppsving. Samtidig antyder stedsnavnet og bokas tittel noe tvetydig - som at barnebarnet Calliope skulle bli tvekjønnet, noe midt i mellom mann og kvinne. Og hvor det såreste er hvordan hun forsøker å være den datteren hennes foreldre ønsker at hun skal være, hele tiden på bekostning av sin egen biologi. Det å late som om hun er normal og som alle andre, koster henne mye.

I noen av bokas kapitler opptrer Calliope eller Cal som jeg-person, andre ganger er det en allestedsnærværende forteller som er til stede, og som får innblikk i tankene til familiens medlemmer. Hennes far Milton er en driftig kar, som overtar bestefarens restaurant-geskjeft og gjør dette til gull - samtidig som bestefaren ødsler bort alle sparepengene sine i løpet av kort tid. Milton må ta seg av sine foreldre, som etter hvert flytter inn på loftet og fyller livet sitt med TV-titting.

"Fjernsynet erstattet lyden av samtale som manglet i mine besteforeldres liv. Desdemona så på TV dagen lang og var rystet over kjærlighetshistoriene på As the World Turns. Hun likte spesielt godt vaskemiddelreklamer, alt med animerte bobler som skrubbet og skurte, eller såpevann som tok hevn." (side 216)

Idet Callipe kommer i puberteten begynner kampen mot alt som ikke passer inn i et kvinneliv. Som uønsket hårvekst i ansiktet og en uteblitt menstruasjon. Hårfjerning føyes til en stadig lengre liste av vedlikeholdsbehov, som hun kaller det - mens hun ikke skjønner hva som skjer med kroppen sin. Så forelsker hun seg i "Gjenstanden", som hun kaller sin beste venninne, og da begynner problemene for alvor ... Mens foreldrene begynner å ane uro og ønsker å få henne undersøkt av en spesialist ...

"Middlesex" er en intenst drivende roman. Dessuten er den godt skrevet, og selv tenkte jeg kanskje særlig på Jonathan Franzen, men også på Donna Tartt, mens jeg leste. Alle historiene som er flettet i hverandre gir romanen et fortettet uttrykk, samtidig som det virkelig ikke var noen fare for å gå seg bort i alle detaljene. Den røde tråden i handlingen er der hele tiden - selv om det veksler noe i tid og rom underveis.

I min utgave av boka fra 2003 (ISBN 82-02-21363-0) er følgende sitert fra en anmeldelse i Dagens Næringsliv ved Ane Farsethås:

"... gleden ved å lese en roman der hver eneste detalj, hver setning, er gjennomtenkt og polert for maksimal glans. Samtidig har plotet et driv som gjør at man dras mellom lysten til å sutte lenge på hver enkelt godsak forfatteren slenger til oss og trangen til å hive i seg hele godteposen på en gang."

For å si det sånn, så heiv jeg i meg hele godteposen på en gang, og slukte det meste av boka i løpet av en eneste dag - ute av stand til å legge den fra meg.

"Middlesex" er en mektig roman som alle som har sansen for en virkelig handlingsmettet roman vil elske. Av forlaget er boka beskrevet som "en odyssé som tar oss fra slutten av det ottomanske riket til Detroits forbudstid, fra raseopptøyer til småborgerlig forstadsliv, fra silkeproduksjon til fast food. En fargerikt familiesaga som spenner over tre generasjoner g en usedvanlig pubertet. Jeffrey Eugenides vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur med denne formidable romanen om kjønn, skjebne og lidenskapens dype og kaotiske kraft."

Denne romanen har alt: både en god historie, et fantastisk driv og et solid, litterært språk! Jeg elsket den! Og det beste av alt: Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene Jeffrey Eugenides har skrevet! Dermed vet jeg at jeg har mye godt i vente! Den ene - "Formål ekteskap" - ligger allerede i vente-bunken. Den andre - "Jomfrudød" - er bestilt og på vei hjem til meg i posten (for øvrig en 1001-bok).

Det er på høy tid at flere blir oppmerksom på denne fullkomne romanen!