Bokelskere.no

Connelly er dønn stødig og skuffer ikke. Han maler nøkternt, men detaljert, med et rent og ryddig språk, og karakterer som er solide og troverdige. Intet unødvendig fiksfakseri, med en storyline som beveger seg fra A og videre ut i alfabetet, med nok informasjon til at jeg aner hvor vi er på vei, men uten at jeg helt kan gjette hvordan vi skal komme oss dit. Selv om jeg kanskje synes Connelly's karakter Bosch er mest stas, så er det interessant å følge Haller og snuse litt i "Grisham-land" med rettsalsdramatikk.

Tja, tjo. Joda. Shannon har laget et univers som jeg stort sett henger med i, og karakterer og handling var forholdsvis engasjerende. Men når jeg griper meg i å håpe at dette ikke er starten på en serie før jeg engang er halvveis i boken betyr det jo at det ikke fenger slik det bør. Kanskje er dette også en ungdomsbok (himmel, så ofte jeg går i den fella!) slik at målgruppen er hakket mer entusiastisk enn meg, men alt i alt er det å anse som en svak firer og grei tidtrøyte. Hunger Games-sammenligninger er tildels forståelige, men dette er på langt nær like sterkt!

Picoults evne til å fortelle en historie fra mange sider, og å male i gråtoner fremfor sort/hvitt gjør selv historier som burde være klisje og ihjelfortalte til nyanserte og engasjerende. Jeg liker godt det at hun stadig bytter perspektiv, og varierer mellom å kanskje overforklare og forenkle enkelte aspekter mens hun utfordrer leserne i andre. Nåtidshistoriene i The Storyteller er OK og fungerer fint i seg, mens tilbakeblikkene er både tankevekkende og gripende og løfter det hele fra underholdningsroman til noe litt mer. Og gjør at jeg fortsatt er hekta på Picoult og hennes imponerende evne til å skape noe "lettlest med substans".

Trist, vanskelig, krevende - men absolutt verdt å lese. Det er en lekenhet i språket som står i sterk kontrast til innholdet, og en skjønnhet og verdighet i den stygge og uverdige historien som fortelles. Å kunne formidle noe så vondt på en måte som gjør at man klarer å ta det inn over seg er beundringsverdig.

Igjen underholdende, smart og med hovedpersoner som ikke nødvendigvis er så likandes, men allikevel engasjerer og (tildels) berører. Jeg klarte ikke å gjette meg fram hvem som gjorde hva og hvorfor, og liker måten det flyter fram selv om det kanskje ikke var sååå spennende hele tiden. Tre av tre for Flynn hittil.

Etter oppturen Zeitoun av samme forfatter ble denne plukket fram. En klar ulempe ved å handle bøker på internett er at man noen ganger får "feilkjøp", slik som denne boken. En slags barnebok for voksne (?) skrevet i forbindelse med at Eggers hjalp Spike Jonze med manuset til filmen Where The Wild Things Are. Det ER dybde og noe å hente om man feks tenker på barnet Max som menneskeheten, og oppførselen og egoismen hans overfor "wild things" og øya som vår behandling av planeten. Men alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg kunne brukt tiden min bedre...

Vel verdt å lese! Historien er virkelig utrolig, og Eggers skriver ikke bare informativt og saklig, men gripende og godt. Man kommer under huden på Zeitoun, uten at det føles invasivt eller klamt. Forhistorien setter fint perspektiv, og beskrivelsen av hva han og familien opplever under og etter Katrina gir et innblikk i en ekstrem periode, samt med- og umenneskelige reaksjoner på slikt. Skremmende. Men også litt oppløftende.

Fengende, velskrevet og, igjen, med en hovedperson som både fasinerer og frastøter. Jeg liker hvordan Flynn, med forholdsvis enkle midler, bygger karakterer komplekse nok til å gjøre en - strengt tatt velkjent - historie lesbar. Slutten overrasker ikke, men veien dit er mer enn smart og underholdende nok.

Springende smakebiter og situasjonsrapporter om et utvalg mennesker vagt tilknyttet hverandre. Noen av personenen og situasjonene engasjerer langt mer enn andre, og det hele er såpass løst at det nesten føles som en novellesamling heller enn en roman. Alt i alt er det fint skrevet, med noen fine observasjoner om mennesklighet, men uten at helheten overbeviste.

O'Farrell skriver godt og gir innblikk i alle de små (og større) dramaer innefor en liten, forholdsvis vanlig, familie satt i en uvanlig situasjon. Selv om jeg ikke identifiserte meg med noen av karakterene, ble jeg engasjert og følte det var fin fremdrift i det som var av handling i løpet av tre varme dager i 1976. Boken er en fin påminnelse om at de fleste skjebner er uvanlige, at ingen familier er "normale" og at det helst går godt... om ikke helt som vi planlegger eller ønsker.

Kellerman har til gode å skuffe. Delaware + Sturgis = smart, lesbar krim. Så også denne gangen. Dette er ikke neglbitende og skummelt, men engasjerende, og i mine øyne perfekt underholdningskrim med en god historie, solide karakterer og beskrivelser som gir dybde og kontekst.

Tittelen gjorde meg nysgjerrig, og en rask titt på første side gjorde at boken fikk bli med hjem. En gammel mann i et ukjent land blir vitne til et mord, tar ansvar for å redde et barn - eller er han dement? Premisset er interessant nok, og i tillegg kom "twisten" med at det hele skjer i Norge. Miller har skapt en sammensatt skikkelse i Sheldon, og det funker bra nok når det hoppes litt fram og tilbake i tid/virkelighet. Alt i alt er det greit driv, men med en avslutning som ble litt tannløs midt i dramatikken. Blir nok dessverre lett glemt når jeg skal anbefale lettlest og grei krim...

En sterk firer. Jeg har bare hørt hypen rundt Netflix-serien, og trodde kanskje dette skulle være mer "gøyt". Det er, naturlig nok, veldig "amerika-sentrisk" (er det et ord?), noe som gjør at den kanskje ikke resonnerer like mye hos meg som den kunne gjort. Men det er en fin, ærlig og tildels tankevekkende bok. Jeg får veldig lyst til å se serien, og er spent på om de har klart å beholde noe av dybden Piper innimellom bringer til teksten, eller om det er reinspikka underholdning.

McDermid leverer; smart, underholdende og velskrevet. Jeg forlanger ikke mer, selv om jeg kanskje ikke er like engasjert i hvordan forholdet mellom Hill/Jordan utvikler seg som jeg - som trofast leser - føler at jeg burde være.

Klisje? Det kan du banne på. Men hvis du likte dagbøkene på nittitallet er det samme underholdende og personlige stemme, samme klønete skikkelse og små, fine observasjoner med glimt av mennesklighet. Men det er først og fremst lett fordøyelig underholdning uten overraskelser, men med glimt i øyet og en drink i hånden...

Mma Ramotswe og resten av gjengen i Botswana er særdeles hyggelige bekjentskaper, men det begynner å bli litt repetitivt for min del. Lunt og udramatisk er fine greier, men nå kjennes det litt tannløst og uengasjerende. Sto på vippen mellom tre og fire på terningen, så det er en svak firer. En bok for spesielt interesserte og trofaste følgere av detektivbyrået...

Er ikke spesielt interessesert i herr Lowe som skuespiller eller person, men denne ble kjøpt og lest på anbefaling. Igjen et godt eksempel på at man absolutt ikke behøver være "fan" for å ha glede av å lese en selvbiografi, såfremt den er velskrevet. De første 2-3 kapitlene var litt mye oppramsing og "igangsetting", men etter det var det lettlest, underholdende og en veldig fin balanse mellom det personlige og det private. Namedropping på høyt plan ble gjennomført på en særdeles smakfull måte, og Lowe var flink til ikke å utlevere andre for underholdningens skyld der jeg ser at det kunne vært effektivt og "riktig" mtp det tabloide. Med andre ord, dersom du vil ha seriøs dyneløfting blir du skuffet. I den grad det var "sutring" og bortforklaringer var det såpass moderat at det var med på å gjøre ham mennesklig, ikke irriterende. Jeg sitter igjen med sympati for Lowe, uten følelsen av at han har manipulert den fram...

Impulskjøp etter at jeg har hørt mye fint om denne, og sto "tomhendt" utenfor Ark med en busstur foran meg. Boken skuffet på ingen måte, og historien er jo flott, men det var heller ikke på langt nær så gripende og sterkt som jeg forventet. For meg var den lettlest på "feil" måte. Språket var rett og slett litt for "meh..." og James var innimellom litt overforklarende og uinteressant. Mannen, katten og historien kunne nok ha blitt langt mer lesverdig med en dyktigere penn. Håper de får et langt og godt liv sammen, men kommer nok ikke til å sjekke ut de andre bøkene... En svak - litt sånn bob, bob - firer. (Sorry, kunne ikke dy meg)

Dette er en ungdomsbok (jeg går stadig i den fella når jeg handler "nytt" fra kjente forfattere uten å se så nøye etter), så noen lag av Hiaasen "forsvinner". Men han skriver allikevel drivende godt; informativt og underholdende med karakterer man liker godt. Og jeg vet mer om the Everglades og miljø/dyrevern i Florida for hver av hans bøker jeg leser, uten å føle at han på noen måte belærer.

En fin bok. Tidvis lugget språket litt, men jevnt over var den lesbar.