Bokelskere.no

Første verdenskrig er den litt anonyme lillebroren til andre verdenskrig, men minst like interessant. Sørensen ser både de store linjene, enkeltpersonene, absurditetene som vi vanskelig kan forstå i dag (som jubelen over krigsutbruddet) og ettervirkningene. Sterkt anbefalt!

Debuten hans gjorde sterkt inntrykk da jeg leste den. Den har en lang tittel som jeg skriver feil hvis jeg gjør det etter hukommelsen.

Jeg har lest i denne mange ganger siden tidlige tenår, og den fascinerer meg litt på samme måte som utsikten til en bilulykke gjør det.
Forfatteren har åpenbart lest Jacob Holdts "Amerikanske Billeder" som utkom midt på 70-tallet, hvor Holdt dokumenterer en femårig vandring blant USAs fattigste og leverer et sjokkerende bilde av 70-tallets USA. Og så har han reist til Finnmark med en visjon om å lage et liknende prosjekt.
Resultatet er et bilde av et landskap og et folk som holder på å forgå i forjævlighet og dårlig smak, hvor disponenter sørfra har overtatt nessekongenes gamle jobb med å holde folk nede, og hvor folket er et hjelpeløst filleproletariat som likevel ikke går av veien for en todagers marsj i snestorm, iført småsko og dress, for å få seg ei fylla.
Hadde min hjemby Hammerfest vært så inn i hampen trist og trasig som den fremstilles her hadde vi enten flyttet eller tatt livet av oss hele gjengen lenge før 1990.
Og JA; jeg har bodd 10 år i Oslo og har likevel valgt å bo i Finnmark etterpå :-)

Boken er et kroneksempel på forutinntatt sakprosa hvor man ser det man VIL se, men underholdningsverdien er stor for en finnmarking som ikke er spesielt hårsår.

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Den boka!

Vi har hatt uforventet nedetid på ca 20 minutter i dag, når vi oppgraderte serverprogramvare.

Alt er imidlertid på plass igjen nå, bank i bordet! :-)

Begynte på denne, og er nær ved å gi opp etter de første 100 sidene. Det introduseres person etter person, hvem er alle sammen? Temmelig kaotisk, det hele.

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til “Bryllup og begravelser”, Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men “Bryllup og begravelser” er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

“Bryllup og begravelser” er dels “Patrick Bateman møter Oslo-hipster” med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle “Bryllup og begravelser” ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået historien om ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Den boka!

Takk for det! Jeg tror "Mors gaver" vekker følelser og tanker som veldig mange kan kjenne seg igjen i.

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Den boka!

Like herlig lesing som et kapittel i en roman, eller del av en novelle. Gjenkjennelsesfaktoren er over gjennomsnittet i denne tekstsnutten din. Et forfriskende innlegg på denne bokarenaen, velskrevet og morsomt!

Boka ble så negativt omtalt på denne tråden at jeg følte for å legge inn en positiv omtale av en forfatterinne som jeg synes skriver både elegant og interessant. Det er en kjærlighetserklæring til øya og folket, og ja - ikke så rent lite personlig.

Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører mens det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.

Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i “Bergeners”. Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.

På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.

På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. “Forfatteren som ikke skriver” og “Om nødvendigheten av en dør” er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene “Hun” og “Han”. Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i “Bergeners”.

Den boka!

I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I “I’m your man” blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni “Beethoven” Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte å dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at “Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter“. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro “I’m your man”, elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Den boka!

Så denne diskusjonen om Drift og fikk lyst til å ta den fram igjen. Ny skumlesning nå bekrefter det jeg mente å huske av en svulstig, melodramatisk og "liksom-dyp" roman. Bjørnstad er en av de forfatterne som jeg synes skriver dårlige bøker, men som interesserer meg med sine temaer og fortellinger.